Professor i molekylærbiologi Carl Morten M. Laane med interessante borrelia-funn. Kan mikroskopering tilbys som tilleggsdiagnostisering?

Det hevder liten tvil om at debatt-temperaturen er særdeles høy når vi kommer til temaet langvarig og kronisk syk av flåttbåren patogene mikroorganismer eller annen vektoroverført smitte som inneholder Borrelia spp. Post-Lyme eller kronisk-Lyme har etter denne helgen blitt ett reelt spørsmål. Like sikkert som disse mikroorganismene eksisterer, ja så eksisterer det enkeltindivider som blir både akutt og langvarig syke med svært invalidiserende symptomer.

Det som skaper høyest temperatur er utfordringene med å få gode objektive målbare funn som påviser Borrelia og ikke bare Borrelia, men alle de andre mikroorganismene du kan få med deg på kjøpet om du er uheldig. Altså diagnostikken. For å ikke snakke om striden om hvilken behandlings-strategi…. bare at behandlingen faktisk er vanskelig… og prøvene er faktisk ikke gode nok…

Da står vi ovenfor en spesiell utfordring når vektlegging av prøvene teller så høyt at pasientens omfattende symptomflora blir totalt satt i bakgrunnen og henvist som tull og tøys – i denne settingen Borrelia-infisert eller ei. Hva og hvem er det i og med dette samfunnet som aksepterer en slik «behandling» av enkeltindivider?

Som historien til Erland (14) som NRK Distriktsnyheter, Vestlandsrevyen formidlet 12 februar 2013. Tenåringen og familien ble henvist til psykriatrien hvor det mentes at Erland hadde kontrollerte avsviminger og skulle behandles for skolevegring. – Vi var helt målløs, sier Erlands mor og Erland selv er sier at «det verste var ikke å bli trudd» i det offentlige helsevesenet. Han er på bedringens vei etter antibiotika-behandling. En gutt som ligger og vrir seg i sterke smerter og som helsevesentet ikke klarte å finne ut av…

Det er en stor debatt om medias rolle i flått-sakene, men NRK lykkes nu her å ha med flere parter med intervju av Lunengs praksis og Tveiten. Som pasient på sidelinjen kan vi selvfølgelig selv stille kritiske spørsmål om omstridt behandling ved Norsk borreliosesenter.

Mine vil være om senteret setter diagnose og igangsetter behandling for tidlig på prøvesvar som ligger i gråsonen eller før prøvesvarene i det hele tatt foreligger, samt en helhetlig vurdering av pasientens funksjonstilstand før behandling igangsettes? Er utredningen på forhånd god nok og oppfølging under selve behandlingen, samt tilleggsbehandling tilstrekkelig? Dessuten hviler det faktisk ett stort ansvar på pasientene og/eller pårørende selv forøvrig…

Symptomfloraen og sykdomshistorie er svært overlappende mellom sykdommen Myalgisk Encefalopati (ME) og Lyme-borreliose. Tilstandene kan imidlertid skilles på proteiner i spinalvæske (Schutzer SE. et al. 2011), men er i tidlig fase av forskningen. Slik at sykdomshistorie alene, dersom du ikke har karakteristiske flått-bitt merker og eller vet om du er bitt av flått/annen vektor er spesielt utfordrende. Akkurat som det er med om du har ME og ikke en annen sykdom som kan til forveksling ligne (noe som ikke blir videre snakket om i dette innlegget).

Post-Lyme eller kronisk-Lyme har etter denne helgen blitt ett reelt spørsmål

TV2 21-nyhetene kunne lørdag 16 februar 2013 fortelle om Professor i molekylærbiologi, Carl Morten M. Laane, som har forsket på bakterier i over femti år og skrevet lærebøker om mikroskopi.

Videre kan vi lese i reportasjen:

Han har også studert blodet til en rekke andre pasienter, som mener de er kronisk syke etter flåttbitt, i mikroskop. Nå publiserer han en oppsiktsvekkende studie i det internasjonale fagtidsskriftet Biological and Biomedical Reports, der han hevder helsevesenet tar feil når de betviler diagnosen kronisk borreliose.

– Jeg har tunge indikasjoner på at får man først borreliabakterien i blodet så er den i kroppen til man dør, sier Laane.

Laane har videreutviklet en metode som gjør det lett å se bakteriene i blodet og hvordan de reagerer på antibiotika.

Han mener studiene viser at borreliabakterien har evne til å endre form og gjemme seg i ledd, nerver og muskulatur, noe som gjør den vanskelig å påvise og nesten umulig å knekke med antibiotika.

– Fire ukers antibiotikakur tror jeg er altfor lite, sier professoren. Dette er en bakterieart som er vanskelig å få ordentlig has på. Langvarig antibiotikabehandling kan imidlertid holde syke pasienter symptomfrie, og hvert fall gi dem et noenlunde akseptabelt liv til man forhåpentligvis finner bedre behandlingsmetoder, sier professoren.

-> Intervjuet med Laane kan du se her

Kan ha noe for seg mener kommuneoverlege Reiso:

Harald Reiso er kommunelege i Arendal og aktiv i flåttforskernettverket NorTick. Han er en av mange norske leger som er skeptisk til diagnosen kronisk borreliose. Reiso vil likevel ikke avvise det professoren legger fram.

– Det er en del utsagn der som kanskje kan ha noe for seg, sier Reiso. Vi skal ikke avvise at det er det er del kunnskap vi ikke har, men de legene som jobber i felten må forholde seg til den kunnskapen som er per nå.

– Men testene som brukes i dag er usikre?

– Testene er usikre på den måten at alle testene er en indirekte påvisning av bakterien, så hvis mikroskopi på sikt viser seg å være nøyaktig så vil det være en styrke.

Hele TV2s artikkel finner du her

Kan mikroskopering tilbys som tilleggsdiagnostisering?

Joda, det ble diskusjon på twitter – selvfølgelig. Det ble diskusjon om publisering og siteringer av andre forskere som et kvalitets-barometer blant annet som er meget interessant forøvrig. Når vi ser på hvilke publikasjoner Laane har i Cristin med 159 treff, er det publikasjoner som omhandler mikrobiologi, molekylærbiologi, mikroorganismer og ulike metodikk for anvendelighet mm. Som lege bør du være høyst interessert i vanndata med Cyanobakterier eller blågrønne alger, fordi de har svært toksiske endeprodukter du ikke vil pasientene dine skal utsettes for… ved bading og inntak av forurenset drikkevann…

Publikasjonen fra 2009 «Borrelia og Lyme-Borreliose- morfologiske studier av en farlig spirochet« sier noe om uvitenhet til kunnskap, til fallgruver til metodikk. Noen forklarende sitater og interessante funn:

Vi skal i denne artikkelen ta for oss enkelte viktige, økologiske aspekter ved bakterier (spirocheter) generelt og Borrelia-bakterien spesielt, med fokus på mulige konsekvenser av nå veldokumenterte fakta om Borrelia-bakteriens skiftende levevis og evne til transformasjon in vitro og in vivo. Dette er forhold vi mener kan ha stor betydning for det kliniske forløpet av Lyme-borreliose, foruten for vurderingen av hva som eventuelt bør inngå av laboratoriediagnostikk og adekvat behandling av sykdommen. Først litt om spirocheter og Borreliabakteriens biologi.

Borrelia er en spirochet: Spirocheter er en gruppe spiralsnodde, korketrekkerformete bakterier med fleksible celler som er vanlig utbredt i naturen, hvor de enten kan leve fritt, som kommensaler, eller som parasitter

Spirocheter er et must for termitter og lever i tarmkanalen, hvor de har viktige nedbrytende funksjoner. Derfor er det naturlig om du ønsker å vite mere om en mikroorganisme og hvordan den oppfører seg, er nettopp ved å studere arter i samme gruppe.

Tarm-spirochetene til termittene er relativt følsomme for oksygen; de trives ikke og kan endog dø ved høye oksygenkonsentrasjoner. Best vokser de under lett hypoksiske forhold i termitt-tarmen, men krever ikke anaerobe forhold.

Dette er interessant, og forteller oss at kanskje andre nærstående grupper av spirocheter, slik som Borrelia også kan ha preferanse for lave oksygenkonsentrasjoner.

Et generelt trekk hos bakterier er at de under ugunstige forhold danner sporer eller cyster, som stort sett er inaktive stadier (eks. tetanusbakterien, miltbrann).

Når leveforholdene igjen blir bedre, vil sporen/cysten kunne spire (Costerton 2007). Hos spirocheter og enkelte andre grupper av bakterier er forholdene enda mer kompliserte.

Så her fremkommer det at det kan være at Borrelia trives best ved lave oksygenkonsentrasjoner og ved ugunstige forhold kan det ha strategiske overlevningsevner ved å danne sporer/cyster eller hva med andre overlevningstaktikker i en vert. Klarer Laane å vise til at dette skjer med Borrelia?

Mange spirocheter trives som nevnt best ved lave oksygenkonsentrasjoner. Hvorvidt dette også gjelder Borrelia, er uklart.

Tidligere eksperimenter: Det er utført en rekke interessante eksperimenter med Borrelia-bakterien også her i landet, bl.a. av bioingeniør Øystein Brorson (se Hansen 2007) ved Vestfold Sentralsykehus (Brorson & Brorson 1997, 1998a,b). Vi skal kort oppsummere de viktigste resultatene av Brorsons undersøkelser.

Overføres aktive skrueformete Borrelia til destillert vann, omdannes nesten alle (95 %) til cyster i løpet av ett minutt (!). Hele prosessen kan lett følges ved mørkefeltmikroskopi. Etter 4 timer finner man ikke lenger bevegelige Borrelia-spirocheter. Cystene er imidlertid fortsatt «levende» og kan holde seg i lang tid ved romtemperatur, og muligens i måneder og år i kjøleskap.

Overføres cystene til vekst medium (BSK-H), blir de mindre og mer uregelmessige og etter ca. 24 timer vokser det ut tynne fi lamenter. Filamentene vokser i lengde og tykkelse og løsner fra «cysteskallet» og får etter hvert normal spirochetform og bevegelighet (i løpet av ca. 5 dager).

Her nevnes også mistanken om cyster i spinalvæske og siden cystene har lang kultiveringstid og er på størrelse med lymfocytter så er det ett lite obs der. Av annen relevans er hva Borrelia bruker av andre taktikker inne i kroppen. her nevnes evne til å danne biofilm og klistre seg til andre celler.

Bakterier kan ha ulike livsformer. De kan opptre planktonisk som enkeltorganismer (slik de forekommer fritt i blod), eller sitte kolonivis i en slimmasse i såkalte biofilmer (Costerton 2007, Costerton et al. 1995). Biofilmer er samlinger av overfl ate-assosierte celler som omgir seg med en ekstracellulær matrix («slim») som de selv syntetiserer

Evnen til å feste seg til overflater er av betydelig medisinsk interesse. Som nevnt er (ufarlige) spirocheter vanlige å finne i belegget i tannhalsene sammen med bakterieslim og andre bakteriearter.

Det er vist at både Leptospira (Ristow et al. 2008) og Treponema denticola (Vesey & Kuramitsu 2004, Yamada et al. 2005), to utviklingsmessig svært forskjellige infeksiøse spirocheter, begge kan danne eller inngå i biofilmer. Det er derfor ikke usannsynlig at også planktoniske Borrelia-spirocheter vil kunne danne biofilmer. Bakterier (aktiv form: spirochet) i  biofimer vil være mindre tilgjengelige for biocider og antibiotika (Ristow et al. 2008); dette gjelder i enda større grad eventuelle cyster og inaktive bakterie-fragmenter.

I kroppene våre produseres ufattelige mengder med slim «slimlaget» og at det blir snørr under forkjølelser og infeksjoner er bare ett av forsvarssytemene til kroppen vår. Vi er visst ikke alene…

B. burgdorferi-komplekset og flått som vektor: Lyme-borreliose i Europa kan forårsakes av flere Borreliaarter (Wilske 2003). Moderne gen(DNA)-analyser reiser spørsmålet om hvordan Borreliakomplekset bør klassifiseres. Det er kjent minst 11 ulike «genospecies » av Borrelia. Flere av disse er kjent fra Europa.

Det fins også flere flåttarter og andre artropoder som kan overføre Borrelia, men flåtten Ixodes ricinus er den vanligst omtalte. Blant annet er diptere, særlig myggarter (Aedes og Culex), kjent som smittebærere. Det har vært anslått at mer enn 300 ulike europeiske arter av krypdyr, fugl og pattedyr kan fungere som vertsorganisme for Borrelia.

De økologiske forholdene er særs komplekse, og miljømessig står vi overfor et patogent regime av store dimensjoner.

Flåtten (Ixodes ricinus) kan inneholde hvilken som helst eller kombinasjoner av de fem «artene» av Borrelia som er vanlige i Europa. Flåtten blir ikke hyggeligere av at det er kjent at den også kan overføre andre sykdommer, blant annet virus-encefalitt (hjernebetennelse), samt protozoen Babesia. Også overførsel av Anaplasma, Bartonella, Trypanosoma-arter og nematoder er rapportert (Reidar Mehl, pers. comm.).

Hos pasienter med CLB vil man også måtte vurdere muligheten av multiple infeksjoner, siden både andre bakterier, virus, nematoder og flagellater kan overføres ved flåttbitt.

Her beskrives også andre smittebærere enn flått for Borrelia, som mygg. Siden Flått kan inneholde mer enn Borrelia kan altså pasienter risikere mer enn ett patogen på kjøpet.

I en nylig omfattende studie (Andreassen, Å. et al. 2012) ble det sett på fordeling og prevalensen av TBE-virus i over 5000 nymfer av flåtten Ixodes ricinus i hele syv områder i Norge. TBE er ett virus og enda vanskeligere å behandle ved eventuell smitte. Vaksine finnes for TBE. Uansett, slike studier beskriver det omfattende og systematiske arbeidet som gjøres både ved innsamling og analyse. Denne studien en forøvrig den største i sitt slag. Det samme gjelder hvor mye Borrelia flått inneholder. Innsamling, dissekering av tarm og analyse.

Resultater fra TBE-studien viser at innholdet av TBE i flått ikke er stor, men tilfeller av smitte er størst i gunstige levevilkår for flåtten – og tilfeller av TBE-smitte er der…..

«The seven foci of TBEV had an estimated overall prevalence (EPP) in pools of nymphs combined, of 0.53% with 95% CI (0.35–0.75), with point prevalence ranging between 0.11%–1.22%. The sites with the highest point prevalences were within the municipalities which had the highest numbers of registered TBE cases. The results indicate that the location with highest point prevalence had the highest relative mean humidity and lowest mean saturation deficit and vice versa for the lowest EPP.»

Kilde: Andreassen, Å. et al. (2012). Prevalence of tick borne encephalitis virus in tick nymphs in relation to climatic factors on the southern coast of Norway.Parasites & Vectors 2012, 5:177 doi:10.1186/1756-3305-5-177

I en annen studie fra 2011 «Coxiella burnetii and Coinfections in Ixodes ricinus Ticks in Central Germany» ble det sett på forekomst av Coxiella fra flått, men de fant også andre co-patogener. To år og 1000 innsamlet flått. Hele Tyskland er forøvrig ansett som edemisk område.

Kilde: Anke Hildebrandt, Eberhard Straube, Heinrich Neubauer, and Gernot Schmoock. Vector-Borne and Zoonotic Diseases. August 2011, 11(8): 1205-1207. doi:10.1089/vbz.2010.0180.

I denne svenske studien pulisert i 2012 viser som tittelen sier «Prevalence of Rickettsia spp., Anaplasma phagocytophilum, and Coxiella burnetii in adult Ixodes ricinus ticks from 29 study areas in central and southern Sweden» viser prevalens i områder hvor nordmenn hyppig er på ferie…

Kilde: Wallmenius, K. et al. 2012. Prevalence of Rickettsia spp., Anaplasma phagocytophilum, and Coxiella burnetii in adult Ixodes ricinus ticks from 29 study areas in central and southern Sweden. Ticks and Tick-borne Diseases, Volume 3, Issue 2, April 2012, Pages 100–106.

I oppsummeringen sier Laane med flere gode poenger:

Full utredning av Borrelias livssyklus og infeksjonsbiologi er nødvendig for en effektiv bekjempning av sykdommen Lyme-borreliose.

Mye er fortsatt ikke forstått. En bakterie som har en flåttvert med tre utviklingsstadier fra larve til nymfe til voksen flått, og vertsvekslinger mellom invertebrater såvel som vertebrater, omfatter mange forhold som krever nærmere utredning.

Det som imidlertid kan slås fast er at fravær av skrueformete spirocheter i blod- eller andre vevsprøver på ingen måte utelukker tilstedeværelse av bakterien (!). Det er fastslått at bakterien kan opptre i ulike former, og at cyster, fragmenter og også trådformer (uten ytre hylster) kan påvises i kroppsvev og organer. Mikroskopisk er disse formene vanskelige å påvise.

Forskergrupper har dokumentert at Borrelia og andre bakterier under visse betingelser kan overleve omfattende antibiotika-behandling. En mulig årsak kan være at cyster eller andre mer resist ente og/eller upåvirkelige stadier har invadert områder eller vev i kroppen der effekten av antibiotika generelt er liten.

Dette gjelder i særlig grad stadier som måtte finnes beskyttet i biofilmer. Sein delingssyklus hos aktive former (ca. 24 t) kan også bidra til suboptimal respons på antibiotika behandling.

Det fins en omfattende litteratur om Borrelia-bakteriens ulike strukturformer og deres relasjoner til infeksjons- og utviklingsmønstre i vertsorganismen.

Likevel synes det å være en utbredt oppfatning blant leger og helsepersonell at dette har liten klinisk relevans for sykdommen Lyme-borreliose.

Vi frykter at spirocheters avanserte strategier for å overleve og holde seg skjult i verten, og vanskeligheter med å oppdage dem, kan ha medført at mange i dag lider av langt fremskreden CLB uten å ha fått riktig diagnose eller adekvat behandling (!).

Den viktigste gruppen er sannsynligvis de som ikke har fått riktig diagnose, og som aldri har fått relevant behandling. Det er også rimelig å anta at det fins mange pasienter med CLB som i utgangspunktet har fått diagnosen Lyme borreliose, men der diagnosen er blitt revidert etter manglende effekter av (inadekvat?) antibiotikabehandling.

Hvor mange pasienter med CLB som fins i Norge og i andre land er ikke kjent. Dette er bakgrunnen for de opphetede diskusjoner og kontroverser som stadig pågår i fagmiljøene (se Piesman & Gern 2004).

CLB bør gjøres til et høyt prioritert område for ny forskning. Problemkomplekset omfatter grunnleggende elementer av sterkt tverrfaglig karakter og har et stort behov for ytterligere økologisk, mikrobiologisk og klinisk utredning.

Artikkelen gir i tillegg god informasjon som beskrivelser av stadier, metodikk når en bruker mikroskop, samt gitt særlig god plass til ulike feilkilder ved mikroskopering jf Borrelia.

Les gjerne hele artikkelen – det er anbefalt…

Kilde: Laane, Carl Morten Motzfeldt; Mysterud, Ivar; Longva, Ottar & Schumacher, Trond (2009). Borrelia og Lyme-Borreliose- morfologiske studier av en farlig spirochet. Biolog.  ISSN 0801-0722.  27(2), s 30- 45 .

Sluttord:

Det første jeg faktisk vil kommentere er at joda det finnes rikelig med studier og forskning på flått-båren sykdommer og Borrelia. At det behøves mer forskning for å se på beste alternativer for diagnostisering og også behandling er absolutt. Forskningen på området er jo stor!

At kunnskap om patogene mikroorganismer starter fra hvordan deres livsløp, formering og vertsstrategi er basis for hvordan en kan håndtere de på best mulig måte – når kroppen trenger hjelp, er fra en naturviter synspunkt en selvfølge. Like selvfølgelig som gode metoder for å avsløre de via god diagnostikk.

Helt i tråd med Laane. Det som gjør han troverdig er at han ikke legger skjul på hva en vet og hva som er ukjent. Samtidig med lang fartstid, samt at han faktisk bruker troverdige kildemateriale i sin forskning.

Han beskriver mikroskopering og her kommer det alle feilkilder amatører kan gjøre. Vit hva du ser og avslør feilkilder. Dette er faktisk ikke gjort på ett par år – det krever mange timer og rett utstyr og metode. Skulle jeg anslå noe ville det bli intensiv mikroskopering i minst tre til fem år etter grunnutdannelse.

Så kan en benytte Laanes beskrevne metodiske måter å avsløre Borrelia i pasienter med mikroskopi –  vil jeg si absolutt lovende.

Ikke fullt så lovende for pasienter som leser at dersom du blir smittet av Borrelia, er det beklagelig nyhet en risiko for at den kan bli værende i kroppen og bli kronisk. Spesielt siden antibiotika er ett skjellssord………..

Akkurat som jeg i dette innlegget setter kritiske spørsmål til Lunengs praksis, men også til medpasienter som bør helt klart være behandlingen bevisst – ikke alle bivirkninger e gode virkninger!!

Selvfølgelig er det å banne i kirka, men sånn e nu det – for enda verre er det når leger og helsepersonell bortviser pasienter med store og mange symptomer som er umulig å fake over så lang tid – seriøst!

Når nye løsninger er potensielt lovende gjelder det alltid å få de validert – da går det fremover!

Siden denne ble en twittersnakk om siteringer kan du likså gjerne lese mer om «Forsker Brorson» – det står spennende ting der inne…. mens vi på slutten slenger på Laanes ord…

– Fire ukers antibiotikakur tror jeg er altfor lite, sier professoren. Dette er en bakterieart som er vanskelig å få ordentlig has på. Langvarig antibiotikabehandling kan imidlertid holde syke pasienter symptomfrie, og hvert fall gi dem et noenlunde akseptabelt liv til man forhåpentligvis finner bedre behandlingsmetoder, sier professoren.