ME/CFS er en organisk tilstand av Pensjonert professor Malcolm Hooper 27. februar 2014

ME/CFS er en organisk tilstand

av Pensjonert professor Malcolm Hooper, 27. februar 2014

Kilde: http://www.meactionuk.org.uk/me_judgments.htm http://www.meactionuk.org.uk 10.03.14   Til norsk ved Eva Stormorken

Når man tar i betraktning at den psykiatriske lobbyen i flere tiår iherdig har forsøkt å reklassifisere ME/CFS til en mental (atferds-)lidelse, muligens en kroppslig stresslidelse (Bodily Distress Disorder), er det oppmuntrende å legge merke til at:

  • WHO bekreftet offentlig den 12. februar 2014 følgende: Fibromyalgi, ME/CFS er ikke inkludert i kapitlet for Psykiske- og atferdslidelser i ICD-10, det foreligger ikke noe forslag om å gjøre dette i ICD-11.
  • Det kan dokumenteres at Statssekretær for Helse (Parlamentsmedlem Jane Ellison), den 25. februar 2014 uttalte: WHO holder nå på å utvikle versjon 11 av det internasjonale klassifikasjonssystemet for sykdommer (ICD) som planlegges utgitt i 2017. Det har ikke funnet sted noen diskusjon mellom Helsedepartementet og WHO når det gjelder reklassifisering av ME/CFS i ICD-11.

Med all den oppstandelsen som hersker rundt Medisinsk institutt (Institute of Medicine (IoM)) i USA, som følge av at de legger ut det meste av jobben til fagfolk som ikke er eksperter på ME når det gjelder å få sammen en helt ny sykdomsdefinisjon – samt den like sterke bekymringen for den amerikanske psykiatriforeningens (American Psychiatric Association (APA)) pågående revisjon av DSM (en diagnostisk og statistisk manual for mentale sykdommer), kan det være nyttig å være klar over, ikke bare WHOs holdning, men også å huske på at Lagmannsretten (High Cort of Justice) i Storbritannia for 20 år siden slo fast hvilken status ME/CFS/PVS hadde.

Det har vært mange rettsaker i Storbritannia som har omhandlet krav når det gjelder ME/CFS. Mange har endt med et positivt resultat, men pasienter som har vært involvert, har vært tvunget til å undertegne avtaler med svært strenge krav til taushetsplikt om alle sider ved dommen, noe som betyr at de aldri kan diskutere rettsaken eller avsløre resultatet. Å bryte en slik taushetsplikt, vil medføre forakt for retten, en situasjon som intet menneske med vettet i behold noen gang ville finne på å gjøre.

Gjennom årene har dr. (nå professor Sir) Simon Wessely vært involvert i utallige slike rettsaker, noen ganger oppnevnt som vitne på vegne av saksøker, andre ganger på vegne av saksøkte. Hans syn på hva ME/CFS er godt kjent: ifølge publiserte arbeider har han en bestemt oppfatning om at ME ikke eksisterer og at CFS er en atferdslidelse.

Ikke alle rettsaker har foregått uten at media har fanget dem opp.

Rettsaken i november/desember 1992, mellom Ronald Page (saksøker, utsatt for trafikkulykke) og Simon Smith (saksøkte) var en milepæl og mye omtalt i pressen. Ronald Page hadde tidligere lidd av ME, og han påstod at det var trafikkulykken han hadde vært involvert i (og som han ikke hadde ansvar for), som hadde forårsaket et alvorlig og permanent tilbakefall av ME.

Rettsaken ble ført for lagrettsdommer Otton (High Court of Justice; Queen s Bench Division; No: 92-NJ-135) som bemerket:  Dette er en av de mest interessante tilfellene jeg noen gang har hatt av privilegium av å behandle.

Den endelige dommen (Utskrift ved Beverly F. Nunnery & Co) var klar.

Lagdommer Otton uttalte at tilstanden ikke alltid får den offentlige anerkjennelsen og den forståelse den fortjener, og dette gir seg utslag i skepsis fra en del leger som følge av den medisinske profesjons motvillighet til å anerkjenne lidelsen og til å akseptere den som en medisinsk tilstand.

Dommeren påpekte det offentliges svikt når det gjaldt å anerkjenne at dette er en genuin (fysisk) lidelse, og han bemerket tendensen, selv fristelsen, til å assosiere symptomene med dovenskap, sløvhet, simulering og hysteri.

Han sa følgende: Selv i dette tilfellet mente en lege at det passet å sette diagnosen paranoid schizofreni, noe jeg er tilfreds med var totalt feil, og Ronald Page er berettiget til at jeg uttrykker meg slik.

Dommeren stilte åtte spørsmål.

Det første var: Finnes det en tilstand, sykdom eller lidelse som kalles ME?

Det andre var: Hvilke nøkkelsymptomer eller typiske symptomer foreligger ved denne tilstanden?

Det tredje var: Hva forårsaker tilstanden? Resten av spørsmålene var relatert til de enkelte forholdene som var knyttet til saken, spesielt om trafikkulykken i seg selv hadde bidratt til saksøkerens (pasientens) tilstand etter ulykken?

På saksøkerens (ME-pasientens) vegne vitnet dr. William Weir, på den tiden en spesialist ansatt på Royal Free Hospital i London. Det ble etterpå bemerket at dr. Weir var vel ansett av Lagretten. Dr. Weirs hevdet at det fantes overbevisende dokumentasjon som pekte mot at det fantes et virus ved ME/CFS/PVFS og at man hadde funnet at dette viruset var i en tilstand av kronisk aktivering, noe som tyder på at et smittestoff hadde fremprovosert denne aktiveringen.

En annen som også vitnet på saksøkerens vegne, dr. Simon Wessely, var på den tiden lektor i psykologisk medisin ved King s College Hospital

Medical School og Institutt for psykiatri og spesialist i psykiatri ved King s College og Maudsley Hospital. Det ble notert i dommen at dr. Wessely ikke hadde undersøkt pasienten selv (noe som er i samsvar med at han ikke har undersøkt pasienter i andre rettsaker også).

Dommeren la spesielt merke til dr. Wesselys påstand om at: De eneste fakta som kan underbygge (ME/CFS/PVFS) er for det første at CFS ikke skyldes en nevromuskulær sykdom Det andre er at CFS er forbundet med en høy frekvens av psykiatrisk sykdom i større og mer omfattende grad enn det som skyldes psykologiske konsekvenser av fysisk uførhet.

Lagdommer Otton bemerket videre at dr. Wessely ekskluderer nevrologiske eller virologiske årsaker og at dr. Wessely uttalte: det nedslående materialet fra ME Association (britisk ME-forening) kan ha bidratt til (saksøkerens) tilbakefall, og han bemerket også at dr. Wessely sa i sin rapport at det vanskeligste aspektet ved saksøkerens tilfelle var å vise hvordan ulykken hadde bidratt til tilbakefallet.

Den tredje medisinske eksperten som vitnet på vegne av saksøkeren, dr. (senere professor) Leslie Findley, var på denne tiden spesialist i nevrologi ved Regionsenteret for nevrologi og nevrokirurgi ved Oldchurch Hospital Romford. Hans dokumentasjon var at: Det er ingen tvil om at [CFS] eksisterer og er en genuin og vanlig tilstand.

Dommeren bet seg merke i dr. Findleys uttalelse: Fysiske, psykologiske og infeksiøse belastninger av alle typer kan resultere i forverring og at traumatisk stress nå er vel anerkjent som en årsak til tilbakefall.

Blant ekspertene som vitnet på vegne av den saksøkte (Simon Smith), var dr. Adrianne Revely, på den tiden spesialist i psykiatri ved Maudsley Hospital og som dr. Wessely bekreftet i sitt vitnemål at han kjente ganske godt. Dr. Revelys vitnemål var uriktig: ikke i noen beskrivelser av CFS er traume referert til som utløsende faktor og at sannsynligheten talte for at denne ulykken ikke hadde noe med ME å gjøre og at ME-litteraturen fungerte som et redskap for (saksøkerens) tilstand.

Det neste vitnet for saksøkte var dr. David Kendall, spesialist i nevrologi ved St George s og St Helier Hospitals. Under vitnemålet sa han: Jeg må først av alt si at jeg overhodet ikke tror noe på dette syndromet Det finnes fanatisk troende når det gjelder denne diagnosen og som støtter den med en brennende iver som ikke ligger langt fra religion Mitt syn er at tilstanden ikke eksisterer som en klinisk entitet på noen annen måte enn i hodene på pasientene selv, og det følger av mitt argument at hvis dette er riktig, kan traume verken sette i gang eller forverre tilstanden Mitt personlige syn på denne saken er at det ikke finnes noen klinisk, patologisk eller epidemiologisk grunn til å anta at det på noen måte skyldes en virussykdom (og) for meg ligner symptomene mest på de som foreligger ved ikke-organisk lidelse ut fra mitt syn fra tidligere tider med denne tilstanden, er den mer emosjonell enn fysisk bestemt. I dommen, bemerket lagdommer Otton at, etter dr. Kendalls mening, var saksøkerens tilstand fullstendig psykiatrisk i sin opprinnelse Han trodde ikke på ME.

Det tredje vitnet for saksøkte (Smith), dr. McKeran, spesialist i nevrologi ved Maudsley, St George s and St Helier Hospitals, ble bedt om å kommentere dr. Wesselys rapport. Dr. McKeran sa at symptomenes spesifisitet og deres betydning i forhold til årsaks- og sykdomsutvikling er fortsatt uklar: Foreliggende dokumentasjon er ikke tilstrekkelig til å trekke en sikker konklusjon om at det foreligger en organisk opprinnelse, men han ville ikke utelukke organiske faktorer. Når han skulle konkludere om hvilken del av den medisinske dokumentasjonen han ville legge vekt på, bemerket lagdommer Otton at han stod overfor en imponerende mengde medisinske meninger på vegne av saksøkeren (pasienten) og saksøkte og at disse var uforenlige.

I dommen sier lagdommeren som sitt svar på første spørsmål ( Finnes det er tilstand, sykdom eller lidelse som heter ME? ): Jeg deler ikke dr. Kendalls skepsis mot sykdommen. Han har ikke overbevist meg at tilstanden ikke eksisterer som en klinisk entitet bortsett fra i hodene til dem som lider av det Jeg aksepterer dr. Findleys mening som nevrolog: Det er ingen tvil om at [CFS] (synonymt med myalgisk encefalomyelitt) eksisterer og er en genuin og vanlig tilstand.

Spørsmål 2: Hva er nøkkelsymptomene, de typiske symptomene eller karakteristikaene? Jeg aksepterer dr. Weirs funn i hans arbeid på dette området om at et karakteristisk trekk er en ekstremt variasjon i alvorlighetsgrad sammen med en tendens til tilbakefall dersom pasienten overanstrenger seg selv, selv på dager han føler seg marginalt bedre.

Spørsmål 3: Hva forårsaker tilstanden? Ut fra dokumentasjonen som er forelagt meg og dagens medisinske kunnskap sett i forhold til teori og spekulasjon, er jeg ikke i stand til å svare på spørsmålet med sikkerhet Jeg ble imponert over dr. Weirs forskningskonklusjoner Jeg er tilbøyelig til å tro at det er overveiende sannsynlig at den kroniske aktiveringen av immunsystemet skyldes et smittestoff som fremkaller denne aktiviteten, men at det fortsatt ikke er identifisert hvilket virus. Jeg aksepterer også hans konklusjon om at tilstanden kan utløses av en virusinfeksjon eller emosjonelt stress eller traume som oppstår ved en ulykke. Jeg aksepterer uten reservasjon at han har hatt erfaring med andre pasienter som har fått diagnosen CFS som et resultat av traume som skyldes en ulykke. Med hensyn til dette punktet aksepterer jeg dr. Findleys dokumentasjon som bygger på lignende klinisk erfaring. Jeg aksepterer ekspertenes flertallssyn om at fysiske, psykologiske og infeksiøse stressbelastninger av alle typer kan resultere i en forverring av tilstanden og hemme bedringsprosessen Når det er fastslått at CFS eksisterer og at et tilbakefall eller en gjenoppblussing kan utløses av ulykkestraume blir dette en konsekvens som kan forutses.

Saksøkeren (Ronald Page) vant med rette saken sin og ble tilkjent 162,153 Britiske Pund i kompensasjon. Den saksøkte anket og erstatningsbeløpet (noe av det gitt til saksøkeren) måtte leveres tilbake fordi anken vant fram. (30. mars 1994: Court of Appeal Civil Division before Lord Justice Ralph Gibson, Lord Justice Farquharson and Lord Justice Hoffmann: OBENF 93/0098/C; Transcript Writers: John Larkin Verbatim Reporters; [1994] 4AllER 522 CA).

Saken handlet ikke om ME/CFS eksiterer som en medisinsk (dvs. fysisk, ikke mental) tilstand eller om tilstandens klassiske symptomatologi. Ankesaken handlet om at trafikkulykken ikke kunne ha forårsaket et tilbakefall av ME, og dermed kunne ikke den saksøkte ha ansvar for å utbetale erstatning.

Saken gikk så videre til House of Lords (Overhuset) der dommen ble overlevert den 11. mai 1995. Saken ble tatt opp med Lord Keith of Kinkel og andre medlemmer av Overhuset. Resultatet fra stemmegivningen ble som følger: Lord Keith of Kinkel stemte mot saksøker (pasienten) Lord Ackner stemte for Lord Jauncy of Tullichettle stemte mot Lord Justice Browne-Wilkinson stemte for Lord Lloyd of Berwick stemte for Dermed endte stemmegivningen 3 mot 2 til fordel for Ronald Page (pasienten) (1995:2AllER 736; rapporterte i Personal & Medical Injuries Law Letter, Desember 1995:68-70).

I denne dommen var det flere referanser til ME/CFS som en fysisk tilstand (selv om Frances Gibb, den 12. mai 1995, juridisk korrespondent i avisen Times, refererte til tilstanden som en mental lidelse). Lordene i Overhuset sendte imidlertid saken til Ankeretten på bakgrunn av en teknisk feil. Den 12. mars 1996 ble den endelige dommen fra juridisk leder av Ankeretten, Sir Thomas (senere Lord) Bingham (hvis svigerdatter var alvorlig rammet av ME), sammen med Lord Dommer Morrit og Lord Dommer Auld (Court of Appeal Civil Division on Appeal from the High Court of Justice: QBENF 93/0098/C), den samme som dommen fra lagdommer Otton, som opprinnelig hadde tilkjent Ronald Page erstatning. Etter en ni år lang kamp, var saken endelig avgjort til fordel for Page. Denne saken er publisert i All England Law Report den 10. juli 1996 ([1996] 3AllER:272-280; Transcript Writers: John Larkin Verbatim Reporters).

I dommen uttaler lederen for Ankeretten om dommer Ottons opprinnelige funn: Jeg finner ingen feil i dommerens tilnærming Jeg er ikke i tvil om at dommeren hadde rett til å trekke de konklusjoner han gjorde om det bevismateriale som lå foran ham Etter min bedømmelse, var hans funn i saken både omhyggelige og korrekte Jeg er av den mening at dommerens konklusjon i denne saken er ubestridelig. På tross av den motsatte meningen som dommer Lord Ralph Gibson kom til da saken først ble anket, vil jeg på min side ikke nøle med å opprettholde dommen. Jeg vil avvise den saksøktes anke. Begge dommerne i Ankeretten, Lordene Morrit og Auld var enige.

Det vernes derfor om i britisk rettssystem at ME/CFS er en fysisk, ikke psykiatrisk, tilstand, selv om mekanismene som kan utløse et tilbakefall etter et traume, er gjennom et nervesjokk.

Merkelig nok viste det seg å være ekstremt vanskelig å få tak i alle utskriftene. Det ble oppgitt grunner som at utskriftene hadde gått tapt ved en feiltagelse, at de ikke var godkjent av Retten eller at de ikke lenger eksisterte.

Ingen av disse forklaringene var sanne. Og hvorfor skulle det være slik? Rettssaker er der for å bli sitert og festes lit til.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s