«Hva er ME? Hva er CFS?» INFORMASJON TIL LEGER OG ADVOKATER (2001) av Marshall, Hooper og Williams

Dokumentet «Hva er ME? Hva er CFS?» ett inform/historeskriv skrevet som «INFORMASJON TIL LEGER OG ADVOKATER» i Desember 2001 av E.P. Marshall (1) M. Williams (1) M. Hooper (2), inneholder følgende kapitler/emner: Historikk og klassifisering av Myalgisk Encefalomyelitt. Beskrivelse av Myalgisk Encefalomyelitt. Dokumenterte symptomer ved Myalgisk Encefalomyelitt. Dokumenterte forandringer ved ME. Utløsende faktorer. Fysiske tegn ved ME. Endring av definisjoner: Historien om Chronic Fatigue Syndrome (CFS).  Hvordan «CFS» erstattet ME i Storbritannia. Helsedirektoratets arbeidsgruppe vedrørende CFS/ME. Leger og advokater må vise varsomhet. Konklusjon. m Referanser.

1) ME Research (UK) (British Library Registered) c/o The British Library Science Reference & Information Services, Boston Spa, Wetherby, West Yorkshire LS23 7BQ, UK 2) Emeritus Professor of Medical Chemistry  Department of Life Sciences University of Sunderland  SR2 7EE, UK

ME bilde

Kilde: Original engelsk versjon: http://www.btinternet.com/—severeme.group/papers/whatisME_whatisCFS.htm  Norsk oversettelse: http//:www.me-foreningen.no

Dokumentet er oversatt av Eva Stormorken (April 2003). Hun er offentlig godkjent sykepleier med videreutdannelse i anestesi, helse-og sosialadministrasjon og praktisk pedagogikk. I tillegg har hun hovedfag i sykepleievitenskap fra Universitetet i Oslo.

HISTORIKK OG KLASSIFISERING AV MYALGISK ENCEFALOMYELITT

Myalgisk encefalomyelitt (ME) har vært dokumentert i medisinsk litteratur siden 1934 (1). Wallis’ beskrivelse av ME (ikke Kronisk utmattelsessyndrom, kjent som CFS – se senere) kom i 1957 (2). Chief Medical Officer Sir Donald Achesons (tidligere direktør for Det britiske helsedirektoratet) store oversikt over ME kom i 1959 (3). I 1962 tok den meget anerkjente nevrologen Lord Brain denne oversikten med i det standardiserte læreverket i nevrologi (4).

ME har vært formelt klassifisert som en nevrologisk forstyrrelse i Verdens helseorganisasjons (WHO) internasjonale klassifikasjonssystem for sykdommer (ICD) siden 1969 (ICD-8: Vol I: code 323, side 158); Vol II (Code Index) side 173).

Den 7. april 1978 arrangerte Royal Society of Medicine en medisinsk konferanse om ME der ME ble akseptert som en egen avgrenset sykdom. Konferansens innhold ble publisert i tidsskriftet «The Postgraduate Medical Journal» i november samme år (5).

Ramsays kasusbeskrivelse av sykdommen ble publisert i 1981(6).

Siden 1989 har Medical Information Services of the British Library laget kvartalsvise opp-dateringer om sykdommen. Disse oppdateringene (kjent som CATS; Current Awareness Topics) samler publisert internasjonal forskning og klinisk dokumentasjon om tilstanden og inneholder sammendrag av publiserte artikler.

Sentrene for sykdomskontroll (internasjonalt kjent som CDC – amerikansk føderalt organ som har ansvar for å føre tilsyn med sykdommer) betegner ME, i saker som angår økonomiske bevilgninger, som «en alvorlig legitim diagnose med CDC PIRIORITET 1, det vil si en sykdom av betydning for folkehelsen».

MEer fortsatt klassifisert i det nåværende ICD-systemet som en nevrologisk forstyrrelse (ICD 10. G.93.3), og WHO har bekreftet at det ikke foreligger noen planer om å omklassifisere ME til en psykiatrisk forstyrrelse i neste revisjon av ICD (ventes i 2003).

Chronic Fatigue Syndrome (CFS) (overs. anm.: Kronisk utmattelsessyndrom) står på ICD- listen som en betegnelse som også ME er kjent under, hvilket også gjelder betegnelsen Post Viral Fatigue Syndrome (PVFS). Betegnelsen «CFIDS» (Chronic Fatigue and Immune Dysfunction Syndrome) brukes av noen grupper i USA.

BESKRIVELSE AV MYALGISK ENCEFALOMYELITT

ME/ICD-CFS er en alvorlig, invalidiserende og kronisk organisk (dvs. fysisk og ikke mental) lidelse; 80% av pasientene blir ikke helt friske (7). I følge amerikanske statistikker fra Sentrene for sykdomskontroll, opplevde bare 4% av pasientene fullstendig bedring/remisjon (ikke helbredelse) etter 24 måneder (8). Den internasjonale eksperten Daniel Peterson har offentlig uttrykt følgende om ME/ICD-CFS:

«Ut fra min erfaring, er (dette) en av de mest invalidiserende sykdommene som jeg behandler og som i stor grad overgår sykdommen HIV, unntatt i de terminale stadiene» (9).

Amerikanske forskere fant at livskvaliteten på en spesiell og enestående måte ble ødelagt ved ME/ICD-CFS, og at alle som ble rammet opplevde mange og store tap, inkludert tap av jobb, forhold til andre mennesker, økonomisk sikkerhet, fremtidsplaner, daglige rutiner, hobbyer, utholdenhet og spontanitet. Aktivitetsnivået ble for enkelte personer redusert til å dekke grunnleggende behov for å overleve. Forskerne fant også at omfanget av tapene som mange syke opplevde, var ødeleggende, både i antall og intensitet (10).

Australske forskere fant at pasienter med denne sykdommen hadde et lavere funksjonsnivå enn dem med Multippel sklerose, og at graden av svekkelse ved ME/ICD -CFS var større enn ved sluttstadiet av nyre- og hjertesykdom. Bare hos terminalt syke kreft- og slagpasienter var profilen, som følge av sykdommens påvirkning (Sickness Impact Profile), høyere enn ved ME/ICD-CFS (11).

Man vet at forekomsten av ME/ICD-CFS øker. I april 1994 rapporterte forsikringsselskapet UNUM (et av de største uføreforsikringsselskapene) at i femårsperioden fra 1989 -1993 økte menns krav om uførepensjon med 360%, mens kvinnenes krav økte med 557%. Ingen annen sykdomskategori overgikk disse frekvensøkningene. Med hensyn til forsikringskost- nader, kom ME/ICD-CFS på andre plass på listen over de fem dyreste kroniske tilstandene, tre plasser over AIDS.

På den 5. amerik anske konferansen om internasjonal forskning og klinisk praksis arrangert av American Association of Chronic Fatigue Syndrome (AACFS) i Seattle i januar 2001, bekreftet dr. N. Afari (Visedirektør ved University of Washington’s CFS Resesearch Centre) at forekomsten virkelig øker.

Av mulig betydning er den kjensgjerning at amerikanske forskere faktisk har påvist at kjemikalier kan angripe kroppen på samme spesielle måte som virus gjør det ved ME/ICD- CF S (12).

Antallet som rammes er høyere enn for Multippel sklerose (MS). Det har vært gjort sammenlikninger mellom forekomsten (prevalence) av ME/ICD-CFS og MS i Storbritannia, USA (13) og Australia (14), og den er blitt antatt å være henholdsvis tre ganger, to ganger og lik. Beregninger av forekomsten i Storbritannia varierer med en faktor på 8, noe som gjenspeiler problemet med sykdomsdefinisjonen.

I Storbritannia er det vanlig å anta at minst 300 000 lider av sykdommen. Noen psykiatere, som selv har utvidet sykdomsdefinisjonen til å inkludere psykiatriske forstyrrelser, påstår imidlertid (se senere) at det er mer enn 1 million CFS-rammede i Storbritannia, og de hevder at 75% av dem har en psykiatrisk lidelse (15).

Beregnede direkte kostnader for det offentlige helsevesenet blir antatt å være fra 180 millioner pund til litt over 1 milliard pund årlig, avhengig av hvordan man beregner forekomsten. Dette kan medføre totale kostnader som varierer fra 879 millioner til n3/4rmere 16 milliarder pund (16).

ME/ICD-CFS er en type sykdom som rammer flere organer; en type som kan knyttes til enterovirus som er beslektet med poliomyelittvirus (17). ME utløst av virus ble tidligere kalt «atypisk poliomyelitt». Det finnes kjente likheter og overlappinger mellom ME og Post polio syndrom (PPS), spesielt når det angår arten av og årsaken til sykdomsforandringene (pathophysiology). Dette omfatter virologisk indikasjon på at enterovirus blir værende i menneskets sentralnervesystem. Spesielt er mekanismen som fører til invalidiserende ut­mattelse lik ved begge tilstandene (ME og PPS) (18). Ved ME er det kroniske følgetilstander, og disse kan v3/4re nevrologiske, hormonelle, autoimmune og muskul3/4re, noe som også kan omfatte hjertemuskelen (19).

DOKUMENTERTE SYMPTOMER VED MYALGISK ENCEFALOMYELITT

Ved ME synes det som om antallet symptomer er endeløst. Det er en bemerkelsesverdig variasjon av tegn og symptomer fra dag til dag og til og med fra time til time. Hyde og Jain (20) (siterer Pellew) beskriver denne variasjonen slik:

«En pasient som blir undersøkt om morgenen kan ha ufrivillige øyebevegelser (nystagmus) som kan forsvinne midt på dagen, komme tilbake senere, forsvinne på nytt og dukke opp igjen neste dag».

At symptomene kommer og går hos samme pasient på samme dag er typisk for nesten alle funn ved ME/ICD-CFS og kan føre til skepsis hos leger.

De mest fremtredende symptomene er ekstrem muskelutmattelse etter anstrengelse, noe som er ganske forskjellig fra kronisk utmattelse (fatigue) eller tretthet (tiredness), sammen med tilbakevendende kvalme og en sterkt invalidiserende sykdomsfølelse. Det er slående hvor konsistente symptomene er som karakteriserer denne tilstanden (21). Den utmattelsen som pasientene opplever er ekstrem:

«…den invalidiserende svakhet og totale utmattelse en pasient med ME/ICD-CFS opplever, er så omfattende at (ordet) «fatigue» sannsynligvis er en fornærmelse» (22).

Vanligvis starter ME med magesmerter og diaré sammen med vedvarende hodepine og/eller svimmelhet, med en stiv nakke eller rygg, sammen med generelle muskelsmerter (myalgia) beskrevet som intense og brennende. Musklene er ømme ved berøring (palpation) og muskel­kramper er ikke uvanlig. Det kan v3/4re sterke smerter i spesielle muskelgrupper som ikke lar seg fjerne, mest lokalisert til nakke, skuldre og bekkenområdet. De som er alvorlig rammet, er ikke i stand til å stå oppreist uten støtte i mer enn noen få minutter. Det er noen ganger smertebelter i brystkassen.

Hos de alvorlig rammede, er svimmelhet et spesielt slående og kronisk symptom på samme måte som vedvarende dårlig muskelkoordinasjon og dårlig balanse ved at pasientene støter borti ting og får blåmerker. Det er nedsatt nevromuskulær koordinasjon, særlig for fine fingerbevegelser. Hos de alvorlig rammede kan det være svelgvansker og, ikke sjeldent, kvelningsanfall. Det kan være vanskeligheter med å opprettholde stemmen, særlig hvis man snakker lenge.

Epileptiske anfall kan forekomme, selv om dette bare er funnet ved de alvorligste tilfellene.

I de alvorligste tilfellene er lysskyhet (photofobia) og overfølsomhet for lyder (hyperacusis) vanlig. Det samme er ringe- eller suselyder i øret (tinnitus). Ofte foreligger det en følelse av prikking, stikking og nummenhet (paresthesia).

Forlenget søvn (hypersomnia) foreligger særlig i tidlige stadier av sykdommen. Etterhvert kan dette erstattes av et fullstendig endret søvnmønster med livlige og forstyrrende drømmer. Ikke-oppfriskende søvn er vanlig.

Magesmerter kommer og går. Særlig hos de hardt rammede er det vanligvis kroniske problemer med diaré og vannlatingshyppighet, inkludert nattlig vannlating. Bl3/4re-og tarm­kontrollen kan være usikker.

Hjerterytmeforstyrrelser er meget vanlig med uttalt rask puls (tachycardia) og en følelse av et ubehagelig, bankende hjerte. Plutselige, periodiske anfall med anginaliknende brystsmerter kan forekomme. Brystsmerter er et kjent fenomen, og pasientene kan bli overbevist om at de får hjerteinfarkt.

En analyse av 1000 pasienter med ME/ICD-CFS som ble undersøkt i Glasgow, viste at betennelse i hjertemuskelen (myocarditis) var et vanlig symptom. Legene der bl e slått av den hyppig forekommende likheten mellom ME/ICD-CFS-pasienter med akutte brystsmerter og pasienter med blodpropp i hjertets kransarterier (coronary thrombosis) (23).

Et vesentlig antall tilfeller med Syndrom X likner svært mye på ME/ICD-CFS klinisk, og MRS -studier (nuclear magnetic resonance spectroscopy) av skjelettmuskler hos pasienter med Syndrom X viser forandringer som er identiske med dem som ble funnet hos pasienter med ME/ICD-CFS (24). Syndrom X er karakterisert ved typiske anginasmerter med et normalt hjertekardiogram (EKG) (25). Ved både Syndrom X og ME/ICD-CFS synes blodfor- syningen til hjertemuskelen å oppføre seg unormalt. Mens det ved Syndrom X er nedsatt følsomhet i celleendotelet, er det ved ME/ICD-CFS en økt følsomhet. Syndrom X er blitt definert som en samling av symptomer som følge av motstand mot insulinstyrt glukoseopptak (26). Syndromet er blitt satt i forbindelse med økt risiko for koronar hjertesykdom på grunn av økt vekst og reproduksjon av glatt muskulatur i arteriene og svært forhøyede nivåer av kolesterol.

Leddplager kommer og går regelmessig hos de mer alvorlig rammede. Spontane blødninger rundt ledd er hyppige, særlig i fingrene, som blir hovne og smertefulle og fører til at pasientene fremstår som enda mer klossete.

Betennelse i bukspyttkjertelen (pancreatitis) er ikke uvanlig og kan forårsake akutte, sterke smerter. En reduksjon i utskillelsen av hormoner via utførselsganger fra bukspyttkjertelen til tarmen (pancreatic exocrine insufficiency) kan føre til redusert opptak av næringsstoffer (malabsorption), som er et velkjent trekk hos de mer alvorlig rammede. Noen pasienter har nesten ingen eksokrin pankreasfunksjon. Enkelte pasienter mangler magesyre (achlorhydria).

Matintoleranse er et fremtredende karaktertrekk ved alle alvorlighetsgrader. økt følsomhet for normal mat og husholdningsartikler (som omfatter parfymer og kjemikalier for behandling av møbler og tepper; slik som flammehemmere og lim i sponplater), bensin og landbrukskjemi- kalier er hyppig. Intoleranse for alkohol og medisinske legemidler, særlig for antidepressiva, er faktisk karakteristisk for sykdommen (27). Pasientene må være forsiktige med alle medisiner, men særlig de som virker inn på sentralnervesystemet (f. eks. narkosemidler (anaesthetics)), fordi det er en økt forekomst av unormale reaksjoner (28).

ME virker ikke bare på sentralnervesystemet, men også på det autonome og perifere nerve- systemet. En dysfuksjon av det sympatiske nervesystemet er en del av sykdomsbildet ved ME/ICD-CFS (29) og omfatter uklart syn, dobbeltsyn og vanskeligheter med fokusering og visuell tilpasning (accomodation). øynene kan være tørre, og øyelokkene er ofte hovne og smertefulle. Typiske autonome symptomer kan veksle mellom svettetokter og anfall med skjelvinger på grunn av dårlig varmeregulering. Pasientene opplever lavt blodtrykk etter at de har reist seg opp (orthostatic hypotension) og symptomer på for lavt blodvolum (hypovolaemi) ved at blod samler seg i bena slik at det blir for liten blodtilførsel til hjernen. Pasientene kan føle at de holder på å besvime, får skjelvinger og blir kvalme. De kan bli på gråten, observer-bart bleke og også oppleve en sterk grad av ubehag.

En «hurtig-test» kan gjøres for å påvise overfølsomhet for innkommende sensoriske stimuli ved ME/ICD-CFS. En verdensekspert påstår at det er mulig å stille en diagnose ved å ta med en pasient inn på et kjøpesenter (han kaller det ”Kjøpesenter-testen”) fordi alt lys, støy, ekko, lukter, bevegelser og forvirring kan føre til at den syke vil få en følelse av at kroppen holder på å eksplodere (30).

Hos de mer alvorlig rammede er det vanlig at det er vansker med pusten, med plutselige anfall av åndenød og tungpustenhet (dyspnoea) selv ved minimal anstrengelse. Tilførsel av oksygen kan bli nødvendig.

Utslett kan forekomme. Munnsår kan komme og gå og være så smertefulle og alvorlige i den grad at snakking og spising kan bli vanskelig.

Hender og føtter er ofte kalde, bleke og/eller blårøde. Smertefulle kramper i fingrenes blodårer kan ses.

Vaskulære (karbetingede) hodesmerter er vanlige og tilbakevendende (31).

Hos kvinner er dysfunksjon av eggstokker og livmor ikke uvanlig. Hos menn kan impotens og betennelse i prostata oppstå.

Mange pasienter kan gå bare korte distanser og trenger rullestol. Det er vanskelig å utføre enkle oppgaver som å gå i trapper og kle på seg.

Problemer med korttidsminnet er vanlig (32). Den kognitive svikten er vesentlig og omfatter vansker med omorganisering av data (memory sequencing) (overs. anm.: f. eks. ved å ramse opp noe baklengs, telle nedover, ordne i alfabetisk eller kronologisk orden), nedsatt hastighet ved bearbeiding av informasjon (processing speed), vansker med å finne ord (word searching) og å uttrykke idéer/tanker (dyslogia), nedsatt evne til romorganisering (spatial organisation) og nedsatt evne til å løse matematiske problemer eller gjøre beregninger (dyscalculia). Særlig er det vanskelig å ta avgjørelser (decision-making). Relatert til graden av kognitiv svikt, fant amerikanske forskere at:

«CFIDS pasientenes prestasjoner var syv ganger dårligere enn hos kontrollgruppen eller gruppen med deprimerte pasienter. Disse resultatene indikerer at nedsatt mental kapasitet var mye større enn det som er antatt i følge CDC-kriteriene. Det kom frem et aktivitetsmønster i hjernen som støtter opp om at nervesystemet er angrepet ved CFIDS» (33).

Ukarakteristisk følelsesmessig labilitet er veldig vanlig. Det kan være en økt irritabilitet. Pasientene er forståelig nok ofte engstelige og redde.

Det kan være vesentlig og permanent skade i skjelett – og hjertemuskulatur så vel som i andre indre organer som omfatter lever, pankreas, endokrine kjertler og lymfevev (34) med indika- sj oner på nedsatt funksjon i hjernestammen. Skade på hjernestammen fører til forstyrrelser i produksjonen av kortisol (som er nødvendig ved stresskontroll) via skade på hypothalamus, hypofysen og binyrene. Pasientene reagerer ekstremt ugunstig på stress.

Sykluser med alvorlige tilbakefall er karakteristisk og vanlig sammen med en gradvis
utvikling av flere symptomer over tid.

ME er sjelden angitt som dødsårsak selv etter tiår med sykdommen. Det er kjent at død som følge av skader på indre organer (hovedsakelig hjerte – og pankreassvikt) forekommer.

Selvmordshyppigheten er høy (35) og sies å være den hyppigste dødsårsaken hos ME­pasienter. Den synes å være relatert til det nåvæende klimaet av mistro overfor disse pasientene og avslag på offentlig velferdsstøtte (36).

DOKUMENTERTE FORANDRINGER VED ME

På tross av meninger og påstander om det motsatte, er det ved ME tegn på en betennelse (inflammation) i sentralnervesystemet (CNS). Det er dette som gjør at man kan skille ME fra andre former for CFS. Det er mange referanser i medisinsk litteratur om betennelse i CNS ved ME/ICD-CFS (37; 38; 39; 40; 41; 42), men en slik betennelse er ikke funnet i alle varianter av CFS.

Det er feil å benekte eksistensen av betennelse i CNS ved ME/ICD-CFS. I noen tilfeller av ME, og også ved Multippel sklerose, er det funnet oligoklonalt immunglobulinmønster i cerebrospinalvæsken (43; 44).

Det er alminnelig akseptert blant de mest erfarne legene som behandler ME-pasienter at det har forekommet en viss grad av betennelse i hjernen (encephalitis) både hos ME-pasienter og de med Post polio syndrom. Områdene som hovedsakelig er berørt, omfatter øvre spinale motoriske og sensoriske nerverøtter og spinalnervenettverket som krysser den tilstøtende hjernestammen (som alltid er skadet) (45). Hos nesten hver eneste pasient er det tegn på sykdom i sentralnervesystemet (46). Nyere forskning fortsetter å støtte opp om det synet at nervesystemet er rammet (47; 48; 49; 50; 51; 52; 53).

Det finnes en stor mengde litteratur om den nevroendokrine dysfunksjonen som har blitt påvist ved ME/ICD-CFS. S3/4rlig kjent er forstyrrelser i hormonsystemet (fra hypothalamus til hypofysen og videre til binyrene (HPA axis)) som fører til en unormal stressrespons.

Det foreligger en økende internasjonal dokumentasjon på at ME/ICD-CFS er en autoimmun lidelse som har likhetstrekk med Lupus erythematosus (54; 55). Tegn på tilstedeværelse av antilaminantistoffer er funnet i ME/ICD-CFS-pasienters blod. Antistoffer mot dette celle- proteinet er en indikasjon på autoimmunitet og skade på hjerneceller. Påvisning i laboratorium av autoantistoffer mot et intracellulært protein som lamin B1, er en indikasjon på at det finnes en autoimmun komponent i ME/ICD-CFS (56; 57).

I Storbritannia er pasienter med autoimmune reaksjoner og nevrologiske funn og symptomer vanligvis de sykeste, og de er derfor utelatt fra studier av «CFS» eller kronisk utmattelse som tas hånd om av psykiatere. Dette fører til at resultatene fra britiske studier, der slike pasienter er utelatt, ikke er representative for den reelle situasjonen.

Et særlig viktig stykke forskning på disse pasientene har vist blodåreendotelets følsomhet for acetylkolin (en viktig nervetransmittor og blodåreutvider), og dette funnet kan ha følger for mange andre kolinerge baner (som det er svært mange av gjennom hele kroppen) (58).

Ved ME/ICD-CFS er det tegn på at ionekanaler i cellemembraner er ødelagt. Endringer i ionekanalfunksjonen fra tid til annen kan v3/4re en logisk forklaring på de svingende symp- tomene . Fysiske aktiviteter, stress og faste er kjent for å skape slike endringer i ionekanal- funksj onen. Hvis natriumkanaler låses i åpen stilling, fører dette til at natrium kommer inn i nervevev og muskler. Denne inntrengningen av natrium følges av vann som igjen fører til hevelse i nervevevet. Dette fenomenet er observert både ved elektronmikroskopi og laser scanning mikroskopi. Ervervet ionekanalsvikt i hjertemuskelen kan forklare årsaken til og utviklingen av Syndrom X og danne grunnlaget for dysfunksjonen i hjertet både ved Syndrom X og ME/ICD-CFS (59).

Australske forskere har funnet at den totale mengden av kalium i kroppen er vesentlig lavere hos pasienter med ME/ICD-CFS. De antyder at unormal kaliummetabolisme i muskler i en situasjon med lavt totalt kroppskalium kan føre til muskelutmattelse ved denne lidelsen (60). Burnett rapporterer at det er en redusert flyt av kalium gjennom cellemembranen (noe som stemmer med ionekanalsvikt), og at pasientene vil føle seg sykere jo lavere kaliumnivået er. Også andre forskere har funnet at den totale mengden kalium i kroppen ved ME/ICD -CFS er vesentlig lavere enn hos kontrollgruppene. Dette stemmer overens med andre metabolske avvik hos disse pasientene, slik som svekket v3/4skemetabolisme (61).

Det finnes overbevisende dokumentasjon på at pasienter med ME/ICD -CFS blir totalt utmattet langt raskere enn friske mennesker. Undersøkelser ved bruk av 31 P-nukleær magnetisk resonans (31 P-NMR) har nå vist at det foreligger sikre tegn på en utilstrekkelig oksidasjons-kapasitet (overs. anm.: nedsatt evne til energiomsetning i musklene) hos pasientene (62).

Disse funnene viser at det skjer et fortsatt tap av muskelkraft selv etter avslutning av fysisk anstrengelse (noe som gir et tilleggstap av kraft), og at det foreligger en forsinket gjenvinning av muskelkraft på minst 24 timer, til forskjell fra stillesittende kontrollpersoner som gjenvant full muskelkraft etter 3 timer og 20 minutter.

Paul Teresakis HLA phenotype-analyser i laboratoriet ved UCLA School of Medicine antyder sterkt at det finnes en genetisk komponent ved ME/ICD-CFS. Teresaki er en av verdens ledende eksperter i HLA-typing, og han fant at 46% av ME/ICD-CFS-pasientene var HLA- DR4 positive (63). Imidlertid fant Wessely (en britisk psykiater) i en liten studie med bare 58 pasienter at det ikke var noen sammenheng mellom HLA genotype og CFS, og han hevder at det ikke er vesentlig forskjell i HLA-hyppighet mellom pasienter og kontrollpersoner (64).

I februarutgaven av tidsskriftet The American Journal of Medicine i 2000, oppsummerte Anthony Komaroff (amanuensis i medisin ved Harvard og en verdensekspert på denne sykdommen) nøkkelpunkter i en lederartikkel:

«Mange kontrollerte studier har sammenliknet pasienter med friske kontrollpersoner av samme alder og kjønn. Objektive biologiske avvik er funnet vesentlig oftere hos pasienter med syndromet enn hos sammenlikningsgrupper. Dokumentasj onen indikerer at det foreligger patologiske forandringer i sentralnervesystemet og immunsystemet. Hva omfatter dokumentasjonen på de patologiske forandringene i nervesystemet? Magnetisk resonans imaging (MR) av hjernen har avdekket høysignalområder i hvit substans. Det er også oftere funnet områder med forandringer i hjernen ved Single Photon Emission Computed Tomography (SPECT) hos pasientene. Disse forandringene likner dem som ses hos pasienter med forandringer i hjernen (encephalopathy) på grunn av ervevet immunsvikt syndrom (AIDS), og de er forskjellige fra funn hos pasienter med depresjon. Tester av det autonome nervesystemet har også avdekket forandringer i det sympatiske og parasympatiske systemet som ikke kan forklares av depresjon eller dårlig allmenntilstand. Studier av hypothalamus- og hypofysefunksjonen har avdekket nevroendokrine forandringer som ikke er funnet hos friske kontrollpersoner, og forandringene er motsatt av det som er funnet ved depresjon. Det finnes en stor mengde dokumentasjon fra ulike forskere, fra studier med bruk av ulike teknikker og ulike grupper av pasienter, om at det foreligger en tilstand med kronisk immunologisk aktivering. Kort sagt, det finnes nå sterke indikasjoner på at det foreligger en under­liggende biologisk prosess hos de fleste pasientene som ikke samsvarer med hypotesen om at syndromet medf¿rer symptomer som bare er innbilte eller som forsterkes på grunn av underliggende psykiatriske problemer. Det er nå tid for å begrave denne hypotesen» (65).

UTLØSENDE FAKTORER

Det er anerkjent at utløsende faktorer omfatter stress (66; 67; 68), kontakt med giftige kjemikalier (69; 70) og fysisk traume – særlig ulykke med motorkjøretøy (71; 72).

Det finnes overbevisende dokumentasjon på at stress, kombinert med fysisk traume, kjemisk eller biologisk angrep forsterker tilstanden, og at sykdommen delvis kan skyldes kontakt med flere kjemiske og/eller biologiske stoffer som har vist seg å øke gjennomtrengeligheten i blod­hjerne-barrieren og dermed føre til en vesentlig skade på hjernen (73; 74; 75). Dokumenta- sj on på at blod-hjerne-barrieren er ødelagt ved ME/ICD-CFS ble presentert ved den inter – nasj onale konferansen som ble holdt i London i april 1999. Forskere i Israel har vist at alvorlig stress (fysisk eller psykisk) kan føre til et sammenbrudd i blod -hjerne -barrieren. Hvis denne barrieren er ødelagt, kan små mengder av substanser som vanligvis befinner seg utenfor hjernen, føre til hjerneskade. Ved et ME/ICD-CFS-tilfelle antas at en person som allerede er under fysisk eller mentalt stress, blir utsatt for et fremmedlegeme (virologisk eller kjemisk) som krysser blod-hjerne-barrieren. Dette kommer deretter inn i hjernen og skaper en langvarig dysfunksjon (76).

John Dwyer, professor i medisin ved University of New South Wales, Australia, sier at hans team har sett ME/ICD-CFS bli stimulert av vaksinasjon, og at de har sett det både ved influensavaksinasjoner og ved bruk av stoffer som ikke er levende, slik som ved injeksjon av tetanusvaksine (77; 78).

Det er kjent at sykdommen noen ganger inntreffer eller forverres ved bruk av anestesimidler (79; 80; 81), og at den knyttes til enkelte infeksjoner (både virologiske og bakterielle). Det finnes en anseelig mengde litteratur om de virologiske aspektene ved sykdommen. De hyppigst involverte virusene er Coxsackie B (82; 83) og Human Herpes Virus 6 (HHV-6) (84;85). HHV-6 er funnet både ved ME/ICD-CFS og Multippel sklerose. Dette viruset har også blitt knyttet til andre autoimmune tilstander slik som Systemisk lupus erythematosus (SLE eller lupus).

FYSISKE TEGN VED ME

I alvorlige tilfeller av ME er det bestemte fysiske tegn som indikerer fysisk sykdom og ikke unormal sykdomsatferd. Noen av disse funnene er ofte tilstede hos mindre alvorlig rammede tilfeller, men i Storbritannia blir disse avvist eller trivialisert for å passe med den nåværende favoriserte psykiatriske definisjonen av CFS. Ikke alle pasienter har alle funn, men følgende er gjennomgående beskrevet i ME-litteraturen hos de sykeste pasientene.

Observerbare tegn omfatter typisk svingende lav feber (low-grade), ufrivillige og rykkvise bevegelser av øynene (nystagmus), langsom fokusering av synet, positiv Rombergs prøve som viser unormal vestibul3/4rfunksjon (overs. anm.: på grunn av skade i indre del av øret og/eller hjernen begynner en person som står oppreist med føttene inntil hverandre å svaie og kan falle dersom øynene lukkes), unormal tandem eller augmented tandem stance (overs. anm.: utvidet Romberg test, dvs. nevrologiske funksjonstester), unormal måte å gå på, skjelvinger på hendene, manglende koordinasjon, rykkvise benbevegelser ved testing, rykninger eller sammentrekninger i muskulatur, økt refleksaktivitet uten kramper (clonus), utslett i ansiktet, vaskul3/4rt avgrensede hudområder som tegn på Raynauds syndrom og/eller årebetennelse (86), munnsår (87; 88), hårtap (89; 90; 91; 92; 93), ustabilt blodtrykk (noen ganger så lavt som 84/48 hos voksne i hvile), utflatede eller inverterte T-bølger ved 24 timers Holter­overvåkning (94) (standard 12 kanalers EKG er vanligvis normalt), unormal rask puls etter å ha reist seg opp (orthostatic tachycardia), kortpustenhet (pasientene viser vesentlig reduksjon for alle lungeparametere som er testet) (95), unormale glukosebelastningskurver, leveraffeksjon (96; 97; 98; 99; 100) (man ser kanskje ikke etter en forstørret lever eller milt ved ME, og dette kan derfor bli oversett) og ødeleggelse av fingeravtrykk (svinn av fingeravtrykk skyldes lymfocytter årebetennelse og blæredannelse i fibroblastene (101).

I sitt vitnesbyrd for FDA Scientific Advisory Committtee 18. februar 1993 bekreftet dr. Paul Cheney (professor i medisin ved Capital University, medisinsk sjef ved Cheney Klinikken i North Carolina og en av verdens ledende talsmenn om ME/ICD-CFS) følgende:

«Jeg har evaluert mer enn 2500 tilfeller. I beste fall er det et langvarig postviralt syndrom med langsom bedring. I verste fall er det et mareritt med økende invaliditet med både fysiske og nevrokognitive komponenter. De verste tilfellene har både et MS – liknende og et AIDS-liknende klinisk bilde. Vi har mistet fem tilfeller de siste seks månedene. Det vanskeligste å behandle er de sterke smertene. Halvparten har unormale MR-funn. 80% har unormale SPECT-funn. 95% har, kognitivt fremkalt, områder i hjernen der det er forandringer (overs. anm.: vist ved bruk av sofistikert EEG teknikk).

De fleste har funn ved nevrologisk undersøkelse. 40% har svekkede reaksjoner ved hudtesting av flere antigener. De fleste har tegn på T-celle aktivering. 80% viser tegn på at kroppens antivirus enzymsystem er i en kronisk overaktivert tilstand (up-regulated 2- 5A antiviral pathway). 80% av tilfellene er ikke i stand til å arbeide eller gå på skole. Vi legger rutinemessig inn på sykehus ved manglende evne til å ta omsorg for seg selv».

Personer med ME er på permanent basis ekskludert som blodgivere (102).

Tjuefem prosent av pasientene er alvorlig rammet og er enten bundet til hjemmet eller sengen. De er usynlige, og som oftest blir de ignorert og overlatt til sin egen skjebne.

I en stor rapport fra Charity Action for ME (103) var følgende beskrevet: 77% av pasientene opplevde sterke smerter, mer enn 80% hadde opplevd selvmordstanker som følge av sykdommen, 70% var enten aldri i stand til eller noen ganger for dårlige til å oppsøke lege; 65% (nesten to av tre) hadde ikke mottatt noen råd fra sin allmennlege om hvordan de kunne håndtere sykdommen; 80% av dem som var bundet til sengen på grunn av ME, rapporterte at anmodning om hjemmebesøk fra lege var blitt avslått, og mange mennesker mottok ikke støtte fra det offentlige, noe de klart hadde rett til.

På tross av all denne verifiserbare og stadfestede internasjonale forskningen, er den nåværende oppfatningen av ME, både blant leger og lekfolk, preget av forvirring og feilinformasjon.

Det syke barn av Edvard Munch

Det er fremdeles leger som avviser tilstanden som ikke-eksisterende, og alt for mange syke barn blir fremdeles fjernet med tvang fra sine foreldre og plassert på institusjoner der de er tvunget til å gjennomgå uegnede treningsopplegg under oppsyn av psykiatere.

Helt nylig har det vært to tragiske ME-tilfeller som angår barn. Ved det ene tilfellet dukket sosialarbeidere, fulgt av uniformerte politifolk, uanmeldt opp på døren for å ta med seg et barn etter ordre fra Barnevernet. Det andre barnet hadde blitt satt under rettslig formynderskap.

I juli 2001 var den redselsfulle behandlingen av barn med ME/ICD-CFS et tema i en større artikkel skrevet av Grevinnen av Mar i The Daily Telegraph (104). På tross av General Medical Councils veiledning om at leger har en plikt til å oppdatere sin profesjonelle kunnskap og dyktighet, har saker som dette blitt alt for vanlige siden slutten av 80-årene. Støtte til familier som opplever at de blir truet av uberettigede rettslige handlinger der leger feildiagnostiserer barn, til og med ved å knytte sykdommen til misbruk fra foreldrene, kan fås fra Val Broke Smith (telefon +44 – 1564 – 778649).

Det at noen leger vegrer seg for å akseptere det som er kjent om ME/ICD-CFS, kan reise spørsmål om slike leger er i konflikt med sin arbeidskontrakt, hvis denne kontrakten krever at de er jour med nyere medisinsk kunnskap. Veiledningen utgitt av General Medical Council krever at leger «må følge med og være oppdatert om lover og forskrifter som berører ditt kliniske arbeid» (105). Loven kan ikke brukes til å tvinge alternativ behandling på en pasient som allerede mottar kompetent medisinsk behandling, bare fordi leger er uenige.

Det faktum at så mange leger ikke holder seg rimelig oppdatert om ME/ICD-CFS har enorme konsekvenser for pasientene (106).

ENDRING AV DEFINISJONER: HISTORIEN OM CHRONIC FATIGUE
SYNDROME (CFS)

På slutten av 1970-tallet og i 80-årene syntes det i USA å være en bemerkelsesverdig økning i forekomsten av en tilstand som ikke lar seg skille fra ME, med tegn på alvorlig nevro- immunologisk sykdom og omfattende invaliditet i den grad at de mektige forsikringssel- skapene ble alarmert. Forsikringsselskapene var bekymret fordi det ikke er noe offentlig helsevesen i USA:

«feltet kunne endres fra en epidemiologisk undersøkelse til et helseforsikringsmareritt» (107).

Resultatet ble en avgjørelse om å undertrykke den sanne symptomatologien og å konstruere en ny «sykdomsdefinisjon» som forsikringsselskapene rimeligvis ikke kunne være ansvarlige for. Tilstanden ble fra nå av kalt Chronic Fatigue Syndrome eller CFS (overs. anm.: Kronisk utmattelsessyndrom), og vekten ble lagt på kronisk «fatigue» (overs. anm.: oversatt til norsk som utmattelse i følge den norske oversettelsen av ICD-10) som hovedsymptom.

Sykdomsdefinisjonen forutsetter at alle tegn på organisk sykdom utelukkes før diagnosen «CFS» kan stilles. Som et resultat av dette, måtte synet på at pasientene tydelig var rammet av en alvorlig nevroimmunologisk sykdom, kraftig bagatelliseres i mange år (108).

«CFS» eksisterte ikke før 1988. Som et grunnlag for god vitenskapelig forskning, har dette vært en katastrofe. «CFS» er ikke en egen diagnostisk enhet, og «fatigue» er ikke en sykdom, men et symptom. Begrepet «CFS» brukes nå på en heterogen gruppe som en uspesifikk betegnelse som omfatter mange ulike medisinske og psykiatriske tilstander der tretthet og utmattelse er fremtredende.

Den første definisjonen av CFS (1988 Holmes et al) fokuserte på at «fatigue» må ha vart i minst seks måneder, og den utelukker uttrykkelig hovedsymptomene ved ME, til tross for at Royal Society of Medicine i Storbritannia faktisk ti år tidligere hadde akseptert ME som en egen sykdom og selv om det foreligger flere tiår med dokumentasjon. I USA i 1988 ble et stort panel med 18 medisinske vitenskapsmenn og klinikere som skulle lage en ny sykdoms- definisj on og et nytt navn, ikke enige. To av de mest erfarne medlemmene nektet å under­skrive sluttdokumentet og trakk seg fra panelet fordi den foreslåtte definisjonen og det nye navnet var for forskjellig fra den ME-sykdommen de var så kjent med (109). Disse to medlemmene var dr. Alexis Shelokov fra USA og dr. Gordon Parish fra Storbritannia. Dr. Parish bor nå i Skottland og er sjef for Ramsay Archive, som trolig er verdens største samling av medisinske dokumenter om ME som stammer fra før 1988.

HVORDAN «CFS» ERSTATTET ME I STORBRITANNIA

På omtrent samme tid (1988), ble psykiater Simon Wessely en fremtredende person i Storbritannia. Wessely leder en gruppe av britiske leger, hvorav de fleste, men ikke alle er psykiatere. Denne gruppen har blitt kjent som «Wessely-skolen» (110). Wessely er nå professor i Epidemiological and Liaison Psychiatry ved Guy’s, King’s and St. Thomas’ School of Medicine i London og The Institute of Psychiatry der han er direktør både for forsk- ningsenhetene knyttet til CFS og Gulf krig-sykdommen. Han er velkjent for sin sterke overbevisning om at verken ME eller Gulf krig-syndromet eksisterer (111), og at slike pasienter er mentalt og ikke fysisk syke.

Siden slutten av 80-årene har han og hans nære kolleger gjort iherdige forsøk på å tilintetgjøre dokumentert medisinsk historie ved å insistere på at det ikke finnes en slik sykdom som «ME», ved å hevde at tidligere studier av ME «reflekterer dem som søker behandling i stedet for dem som har symptomene» (112), selv om disse studiene er publisert over et tidsrom på 60 år i prestisjefylte medisinske tidsskrifter der spesialister (likemenn) vurderer forsknings­artiklene før de kommer på trykk (peer-reviewed).

På tross av det faktum at den internasjonale klassifikasjonen av sykdommer er godkjent av alle land som er med i World Health Assembly, tror Wessely at WHO har misforstått når det gjelder ME, og han skriver i Lancet:

«Inkludering av godartet Myalgisk Encefalomyelitt som et synonym for Post Viralt Fatigue Syndrom under «Sykdommer for nervesystemet» i den 10. revisjonen av den internasjonale klassifikasjonen av sykdommer (ICD-10) synes å representere en viktig moralsk seier for selvhjelpsgrupper i Storbritannia. Nevrasteni gjenstår i kapitlet for «Mentale og atferdsmessige lidelser» under «Andre nevrotiske sykdommer».

Nevrasteni er allerede (en) tilstrekkelig (betegnelse) for ME. Å sette flere stringente kriterier for CFS i håp om å avdekke en mer nevrologisk undergruppe, vil bare lykkes ved å styrke tilknytningen til psykiatriske lidelser. Vi tror at dette siste forsøket på å klassifisere utmattelsessyndromer vil hindre mange mennesker fra å se verden slik den faktisk er» (113).

ICD-klassifikasjonens del om «Mentale og atferdsmessige lidelser» (del F-48.0 med under-tittel «Andre nevrotiske plager») omfatter «Nevrasteni» og «Utmattelsessyndrom». ME, CFS og PVFS er bevisst utelatt fra den psykiatriske del F-48.

Wesselys syn på dem som er rammet av ME/ICD-CFS, er vel kjent og kan oppsummeres ved bare to eksempler:

«Beskrivelsen gitt av en ledende (lege) ved Mayo Klinikken er nøyaktig slik: ‘Legen vil se at de er nevrotiske, og han vil ofte føle avsky for dem’» (114).

«Det er i kjernen av CFS ikke virus (eller) immunsykdom, men et forvrengt lege-pasient forhold» (115).

Wesselys besluttsomhet om å fjerne ME som en legitim medisinsk avgrenset sykdom synes aldri å ta slutt. Hans kanskje mest graverende forsøk på å endre WHOs klassifikasjon fra nevrologisk til psykiatrisk kan finnes i hans bidrag til WHOs «Guide to Mental Health in Primary Care» (november 2000), der ME notorisk er omklassifisert til en mental lidelse. Psykiatere ved King’s College Hospital og The Institute of Psychiatry er utpekt som WHOs samarbeidspartnere og som av den grunn har tillatelse til å bruke WHOs logo. Bruken av WHO-logoen inneb3/4rer imidlertid at det som gjøres er godkjent av WHO, men i denne spesielle saken var dette ikke tilfelle, og Wesselys handlinger førte til internasjonal fordømmelse. WHO har bekreftet at det Wessely publiserte om klassifikasjonen av ME i «Guide to Mental Health in Primary Care», ikke var godkjent av WHO, og de skriver:

«Det er mulig at et av de mange sentrene som WHO samarbeider med i Storbritannia presenterte et syn som avviker med WHOs standpunkt» (116).

Den nåværende forvirringen har oppstått på bakgrunn av det faktum at begrepet «CFS» har blitt tatt med i WHOs siste revisjon av Internasjonal klassifikasjon av sykdommer som et av begrepene som ME er blitt kjent som. I praksis har dette ført til at når det refereres til «CFS», snakker noen leger (særlig britiske psykiatere under ledelse av Simon Wessely) om psykiatrisk sykdom som omfatter «chronic fatigue», mens internasjonale eksperter snakker om ICD-CFS, som er synonymt med ME.

Det er viktig å være oppmerksom på at publisert internasjonal forskning om CFS (til forskjell fra britisk psykiatrisk forskning på CFS) gjenspeiler pasienter som sannsyn­ligvis har ME i stedet for psykiatrisk sykdom.

Forvirringens kjerne angår bruken av det kombinerte begrepet «CFS/ME» i Storbritannia forutsatt at «CFS» betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker.

På den ene siden foreligger det svært mye materiale fra den britiske «psykiatriske CFS»- skolen der det fremmes et syn om at ME ikke lenger eksisterer, og at CFS (et begrep de bruker om hverandre med kronisk eller langvarig «fatigue» (117; 118)) er en psykiatrisk (atferdsmessig) sykdom uten fysiske funn der det foreligger en avvikende «sykdoms- oppfattelse» og «personlighet» (119).

Den «psykiatriske CFS»-skolen mener sykdommen best behandles med en form for psykoterapi, kjent som kognitiv atferdsterapi (CBT), og som skal gis i følge en «Aktivitetsplan» administrert av psykoterapeuter. Wessely selv har publisert mer enn 200 artikler, mest ut fra sitt eget syn på CFS, men hans meninger støttes ikke av internasjonale eksperter, og det er sterk kritikk av hans artikler i peer-reviewed medisinsk litteratur (se senere).

På den andre siden er ME/ICD-CFS formelt klassifisert som en nevrologisk sykdom i WHOs internasjonale klassifikasjonssystem for sykdommer. Hele begrepsområdet er blitt et minefelt for den uforsiktige og til stor skade for pasientene.

Denne tvedelingen er blitt oppsummert av Fred Friedberg som er professor i klinisk medisin ved Department of Psychiatry ved State University of New York:

«beskrivende studier av CFS-pasienter i England, USA og Australia antyder at CFS- populasjoner som er undersøkt i England har vesentlige likheter med depresjon, somatisering og pasienter med fobier, mens amerikanske og australske forskningsutvalg klart skiller seg fra depressive pasienter og omfatter pasienter som likner mer på utmattende nevrologisk sykdom» (120).

Det er viktig å være kjent med det faktum at «chronic fatigue» og fatigue syndromes ikke kan likestilles med Chronic Fatigue Syndrome (CFS) eller med ME.

Som følge av et uriktig nyhetsoppslag om dette poenget i 1990, ble American Medical Association tvunget til å foreta en rettelse som sier: «et nyhetsoppslag i 4. juli-utgaven blandet chronic fatigue med Chronic Fatigue Syndrome. De to er ikke det samme. Vi beklager feilen og enhver forvirring den kan ha forårsaket. AMA Science News Editor: John Hammarley» (121).

Wesselys meninger har imidlertid oversvømt den britiske litteraturen. Han er rådgiver for Den britiske regjeringen og Forsvarsdepartementet, og hans kone (psykiater og allmenlege dr. Clare Garada) er politisk seniorrådgiver i Helsedepartementet.

Spesielt Wessely, og de som er enige med ham, fraråder offisielt at det skal foretas under­søkelser for å bekrefte diagnosen (122). Særlig understreker de at immunologiske forandringer (som forskere over hele verden har dokumentert ligger bak denne sykdommen) ikke bør «avlede legen fra den (psykiske) tilnærmingen…og (at legen) ikke bør fokusere oppmerk-somhet mot å lete etter en ‘organisk’ årsak». I dette henseende er det klart at det på en overbevisende måte er blitt dokumentert endringer i forskjellige immunologiske parametre som samsvarer med spesielle aspekter ved ME/ICD-CFS-symptomatologi og mål for syk – dommens alvorlighetsgrad, noe som gir ytterligere støtte til forståelsen av immunologisk aktivering av T-lymfocytter (123).

Slike funn synes Wessely og hans kolleger med hensikt å lede oppmerksomheten bort fra når de offisielt råder myndighetene til at det ikke er nød- vendig å utføre andre enn grunnleggende medisinske undersøkelser på pasienter med ME eller CFS. De mener at avanserte undersøkelser verken er nødvendige eller hensiktsmessige, og at det å gjøre slike undersøkelser, bare underbygger de sykes «dysfunksjonelle oppfatninger» om at de er fysisk syke og derfor prøver å oppnå sekund3/4re fordeler i form av sykepenger, og at de slipper personlig ansvar for sin innbilte dårlige helse.

Wessely og hans medarbeidere ignorer det faktum at ME ofte blandes med Multippel sklerose (124). De ignorerer også dokumentasjonen på at ME/ICD-CFS har karaktertrekk fra auto- immun sykdom, allergi og Kjemisk hypersensitivitetssyndrom (125; 126; 127; 128; 129; 130) som nå er offisielt anerkjent i Internasjonal klassifikasjon av sykdommer (ref: ICD 10: SGBV: 3.1: kode T78.4: Chemical Sensitivity Syndrome, Multiple). Data som ble presentert ved American Association for Chronic Fatigue Syndromes (AACFS) 5. internasjonale konferanse om forskning og klinisk praksis i Seattle i januar 2001, viste at Kjemisk hypersensitivitets- syndrom fantes hos 42,6% av pasientene sammenliknet med 3,8% i kontrollgruppen (131). Wessely påstår imidlertid at sykdommen Kjemisk hypersensitivitetssyndrom ikke eksisterer, og at sammen med Fibromyalgi (i åpenbar forakt for det faktum at Fibromyalgi formelt er klassifisert som en legitim fysisk sykdom i Internasjonal klassifikasjon av sykdommer under Bløtdelslidelser, ref ICD-10 M.79.0) og tilstander som irritabel tarm, premenstruell spenning, nevrotisk følelse av klump i halsen (globus hystericus), spenningshodepine og kronisk utmattelsessyndrom, bør alle klassifiseres som én sykdom, fordi hevder han, at alt opptrer hyppigere hos kvinner, og alle tilstandene forbindes med unødvendig forbruk av medisinske ressurser og får ufortjent troverdighet stort sett på grunn av «et kunstig utslag av medisinsk spesialisering». Wessely mener at denne ene sykdommen er en psykiatrisk lidelse som han kaller for «funksjonelt somatisk syndrom» (132).

Psykiatere som ikke hører til «Wessely-skolens» doktrine, peker på at «somatiske syndromer» bare antas å være uten fysisk årsak, men denne antakelsen er aldri testet eller validert. De mener at det er feil å diagnostisere mental sykdom hos pasienter med ME/ICD-CFS på bakgrunn av den ikke-dokumenterte og ukorrekte antakelsen om at deres fysiske klager har psykologisk opprinnelse (133).

Wessely og kolleger avviser også indikasjonene på at dokumenterte immulogiske forandringer ved ME/ICD-CFS følger et gjenkjennelig, konsistent og reproduserbart mønster med klare tegn på en tilstand med immunologisk aktivering.

Det er riktig at dysfunksjonen i immunsystemet ikke gjenspeiles i noen av de nåværende brukte sykdomsdefinisjonene; herav den internasjonale støtten for navnebytte. Navnene som nå foretrekkes av den internasjonalt kjente immunolog og ME/ICD -CFS-ekspert, professor Nancy Klimas fra universitetet i Miami, er enten NEIDS (Neuro Endocrine Immune Dysfunction Syndrome) eller CNDS (Chronic Neuroendocrine Dysfunction Syndrom e), som begge nøyaktig reflekterer den reelle arten av den underliggende organiske årsaken og sykdomsutviklingen.

Det kan godt være tilfelle at ME er en av de kjente tilstandene som er karakterisert av kronisk utmattelse etter anstrengelse, men ME har et klinisk bilde som avviker fra andre kroniske utmattelsessyndromer. Bevisene taler for seg selv. Andre postvirale utmattelsestilstander er klinisk forskjellige fra de tre viktigste karaktertrekkene ved ME (134). Andre utmattelses- tilstander som kan komme etter influensa, meslinger, vannkopper, herpes eller mononukleose, mangler ikke bare kliniske funn, men også laboratoriefunn som ved ME (135).

Det er ikke mindre enn ni sykdomsdefinisjoner av CFS (136). De to mest brukte (den britiske Oxford-definisjonen fra 1991 som ble utarbeidet av Wessely og hans kolleger og den amerikanske CDC-definisjonen fra 1994 som Wessely også var med å formulere) fastslår begge utvetydig at pasienter med CFS ikke har noen fysiske funn. I USA, Australia og på kontinentet er et slik t vilkår nå ansett for å v3/4re utilfredsstillende, og bortsett fra i Stor­britannia (hvor den kommende rapporten om ME/ICD-CFS (se senere) fra Helsedirektoratet, sannsynligvis vil erklære at «på bakgrunn av foreliggende dokumentasjon, kan (det å lage undergrupper av CFS) betraktes som en sak om semantikk og personlig filosofi»), er det et økende høylydt krav innen det medisinske samfunn om behovet for raskt å undersøke undergrupper av «CFS» (137; 138; 139; 140; 141; 142) fordi de med ME/ICD-CFS alltid har observerbare fysiske funn og unormale immunologiske laboratorieresultater.

Det altoverskyggende problemet er at noen leger innen noen medisinske disipliner åpenbart mislykkes i å se dem, ikke har noe ønske om å se etter dem, eller til og med fornekter deres betydning og eksistens.

Saken er at noen av disse legene har blitt støttet økonomisk i mange år av kilder som knytter dem til den samme industrien som lager kjemikalier som kan bidra til økningen i tilfeller av kjemikalieutløst ME/ICD-CFS. Legene har også blitt støttet økonomisk av forsikrings- bransj en og private interesser, slik som The Linbury Trust, som tilhører Sainsbury (super-marked) familien. Siden 1991 har The Linbury Trust bevilget mer enn 4 millioner pund til forskning om CFS (som de kaller «chronic fatigue»). Nesten all denne forskningen har v3/4rt foretatt av Wessely og hans kolleger.

Siden 1996 har David Sainsbury (nå Lord Sainsbury of Turville) donert 7 millioner pund til Det britiske arbeiderpartiet. Han er nå Vitenskapsminister og har derfor ansvar for Office of Science and Technology og den kjemiske og bioteknologiske industrien, så vel som for alle forskningsrådene, inkludert Medical Research Council (MRC).

Det er dokumentert at MRC, som selv ofte får økonomiske midler gjennom partnerskaps- ordninger med industrien, regelmessig støtter forskning om «chronic fatigue» utført av psykiatere og andre som bekjenner seg til Wesselys syn (som så påstår at deres resultater knyttes til «CFS»). MRC avslår imidlertid vanligvis å finansiere forskning på det fysiske grunnlaget for ME, planlagt av egnede kvalifiserte ikke-psykiatere ved å hevde følgende om disse forskningsoppleggene: «…ingen har en tilstrekkelig høy vitenskapelig standard som gjør at de fortjener økonomisk støtte» (143).

Dette er bemerkelsesverdig, tatt i betraktning at den psykiatriske forskningen som er gjort av Wesselys nære kolleger og medforfattere, og som MRC har støttet økonomisk, har blitt sterkt kritisert på grunnlag av metodologiske mangler og manglende objektivitet, og at forskningen bygger på et sterkt selektivt og ikke representativt valg av referanser, inkludert for mange sitater fra egne studier som referanser (144; 145; 146; 147).

I et brev til Wessely (gjort tilgjengelig for alle), gjorde Grevinnen av Mar ham personlig oppmerksom på det faktum at det har blitt stilt spørsmål ved hans metodologi, utvalget av dokumentasjonen han bruker, de klare skjevhetene og mangelen på likevekt og objektivitet (148). Det samme brevet fortsetter:

«Du innrømme at du og dine kolleger har en enorm innflytelse på behandlingen som er ordinert for en stor gruppe syke mennesker. Hvordan du klarte å oppnå denne innflytelsen, kan man bare gjette seg til».

Departementet for vitenskap og teknologi overvåker alle offentlige bevilgninger av forsk- ningsmidler og kontrollerer offisiell forskningspolitikk. Det er «politikk» som bestemmer hvilken forskning som skal finansieres: «Departementet finansierer forskning som støtter opp om politikken» (149).

Saken er at Wessely ble med i et styre for MRC i 1998, men det er utenkelig at han ville bli bedt om å lese, rapportere fra eller referere noe som har å gjøre med hans eget arbeid. Det er imidlertid også riktig at MRC fra 1989 til 1992 støttet The Institute of Psychiatry med 92 000 pund for forskning på «chronic fatigue».

Siden 1988 har psykiatere som er tilhengere av «Wessely-skolen» blitt finansiert, ikke bare av Medical Research Council, men også av Wellcome Training Fellowships in Clinical Epidemiology, Wellcome Research Fellowship in Epidemiology, Wellcome Trust, ICI Pharmaceuticals, Pfizer i Storbritannia, Duphar Pharmaceuticals, The Linbury Trust, Medical Policy Group of the Department of Social Security, Department of Health, Private Patients Plan, BUPA og av Det amerikanske forsvarsdepartementet.

Dersom innflytelsesrike leger kan lykkes i å fremstille det som om ME ikke eksisterer og at CFS har psykiatrisk opprinnelse, så vil de kjemiske firmaene og myndighetene som ga dem produktlisenser, ikke stå i fare for å være ansvarlige dersom det skulle vise seg å være en bevislig sammenheng med kombinerte (synergetic) effekter av så mange kjemikalier. Dagligomgang med kjemikalier er nå umulig å unngå på grunn av den enorme økningen i bruken av dem. Det er denne utbredte bruken av så mange kjemikalier som kan tenkes å føre til en kronisk påvirkning av immunsystemet (150).

I bakgrunnen er også den enorme forsikringsbransjen, som ikke noensinne kan stå ansvarlig for kjemiske skader eller miljøskader uten store vanskeligheter og til og med kollaps.

Ansvaret viskes ut hvis all forskning som dokumenterer en sammenheng mellom kjemikalier og det nåværende oppsvinget av kjemikalieutløst ME/ICD-CFS blir hindret, avvist, ignorert, trivialisert eller mistrodd.

Så vel som å være rådgivere for de britiske myndighe tene, er også noen av de samme lege- gruppene kjent for å ha en ubestridelig langvarig tilknytning til forsikringsbransjen og har opptrådt som rådgivere for den, især professor Wessely og hans nære kollega og medforfatter Michael Sharpe, også en psykiater som hevder å være spesialist på «CFS». Mange eksempler kan skaffes, men bare ett blir nevnt her. Den 17. mai 1995 var både Wessely og Sharpe hovedtalere ved en medisinsk konferanse på London Business School med tittelen «Yrkes­messige helsespørsmål for arbeidstakere» hvor de rådet arbeidsgivere om hvordan de best kunne takle arbeidere som var langtidssykemeldte på grunn av «ME». Innholdet som ble presentert, omfattet blant annet informasjon til de fremmøtte om at ME/CFS også har blitt kalt «simulantenes unnskyldning». En annen taler ved denne konferansen var dr. John le Cascio, visepresident i UNUM (uføreforsikringsselskap).

Tre utdrag fra en kopi av UNUM’s «Behandlingsplan for Chronic Fatigue Syndrome» synes vesentlig:

  • Diagnose: nevrose under en ny fane
  • UNUM står i fare for å tape millioner hvis vi ikke raskt retter oppmerksomheten mot dette økende problemet
  • behandlende leger (må) arbeide med UNUM’s rehabiliteringsservice i anstrengelsene for å få pasienten/rettighetshaveren tilbake til maksimalt funksjonsnivå med eller uten symptomer.

Bortsett fra dem som er nevnt, er det også andre områder som er knyttet til ME/ICD -CFS som Wessely er kjent for å ha spesielle interesser i. Han oppgir vanligvis ingen av dem.

En av dem er PRISMA som står for Providing Innovative Service Models and Assessments. Dette er et multinasjonalt helsetjenestefirma med base i Tyskland som samarbeider med forsikringsselskaper. Det arrangerer rehabiliteringsprogrammer for dem som lider av «C FS», og firmaets anbefalte behandling er kognitiv atferdsterapi der de legger et sterkt press på dem som vegrer seg for å trene for at de skal «gjenvinne et normalt liv». PRISMA hevder at de er spesielt bekymret for langvarig invaliditet sett fra myndighetenes, tjenesteyternes og for­sikringsselskapenes side. Firmaet påstår å ha utviklet et «unikt treningsprogram» for «håp- løse» tilfeller (det omfatter spesielt de med «CFS») ved å hevde at slike pasienter «unngår fysisk mosjon og sosiale aktiviteter fordi de frykter at det kan utløse nye anfall av lidelser». I informasjonen fra PRISMA-firmaet blir Wessely nevnt som bedriftsstyremedlem. Han er medlem av det rådgivende styret, og på grunn av lengre ansiennitet står han over driftsstyret. Dr. Wessely blir omtalt som en «verdensekspert» på feltet «medisinsk uforklarlige sykdommmer, som omfatter Chronic Fatigue Syndrome» (151). Er det mulig at Wessely anbefaler direktøren for Helsedirektoratet et behandlingsprogram for «CFS» som anses å være skadelig for de med ME/ ICD-CFS (152) og som tilbys av et selskap der han selv er medlem av det rådgivende styret?

Et annet område det er kjent at Wessely er involvert i, er organisasjonen som nå kalles HealthWatch, men som fgir ble kalt Kampanjen mot helsesvindel. Denne britiske organisa- sj onen, nå en veldedighetsorganisasjon, er kjent for sitt nidkjære syn og den fiendtlige innstillingen til alternativ og komplementær medisin og mot de som tror på miljgi- og kjemikalieutlgiste sykdommer, inkludert Kjemisk hypersensitivitetssyndrom. Dette er en kam­panjerettet organisasjon som tidligere har mottatt gikonomisk stgitte både fra farmasgiytiske firmaer og helseforsikringsselskaper (153; 154). I kampanjeorganisasjonens egen litteratur fastslås at den planlegger et program for offentlig informasjon, og at dens mål er «å gjøre motstand mot…unødvendig behandling for ikke-eksisterende sykdommer». I det samme dokumentet nevnes Simon Wessely som et «ledende medlem av kampanjen» sammen med andre leger som omfatter psykiatere og dr. David Pearson fra Manchester (155). Det er et faktum at Wessely påstår at ME er en ikke-eksisterende sykdom (156; 157).

Pearson ble beryktet (158) for sin bevisførsel for forsvaret i High Court i London i 1991 (159) der han stgittet seg til et ikke godkjent rapportutkast fra Royal College of Physicians med tittelen Allergi: konvensjonelle og alternative begreper, på tross av et brev fra Royal College of Physicians’ advokater (Field Fisher Waterhouse) som forbgid ham å bruke det. Brevet som var datert 18. oktober 1991 fastslo at «Colleget er ikke i en stilling til å bifalle utkastets innhold eller konklusjoner du har sett…vi må be om at dommeren må bli kjent med dette brevet». Rapportutkastet som Pearson bygget sitt bevis på, ble etterpå utsatt for en sterk kritisk gjennomgang og trukket tilbake. Utkastet ble vesentlig endret på grunn av at styremedlemmer ved colleget mente det var forhastet, ungiyaktig og villedende, men dommeren (Mr. Justice McPherson) visste ikke om dette, og saksgikeren tapte saken (vedkommende klarte ikke å få fri rettshjelp til å iverksette en anke). Det er vanskelig å vite i hvilken grad dommeren var influert av det ungiyaktige rapportutkastet, men det er sannsynlig at han ville ha blitt påvirket av en tilsynelatende prestisjefylt rapport som Royal College of Physicians stod bak.

Hjemmesiden til HealthWatch har lenker til andre internettsteder som blant annet omfatter: Advertising Standards Authority, et organ som kontrollerer annonsgirer og som medlemmer av HealthWatch har brukt for å irettesette alternative behandlere, American Council on Science and Health, en mektig gruppe som er sponset av multinasjonal industri som omfatter farmasgiytiske firmaer, Association of Broadcasting Doctors, Food and Agriculture Organi­sation, Net Doctor, NHS Direct Online, UK Department of Health og Cochrane Collaboration (Cochrane Collaboration, et sgisterfirma av Centre for Reviews and Dissemination, med base på universitetet i York, stod for litteraturstudiene som ligger til grunn for Helsedirektoratets kommende rapport og som anbefalte kognitiv atferdsterapi som «den beste» behandlingen av ME/CFS. Direktgiren for Helsedirektoratet har selv bekreftet skriftlig (160) at det var Wesselys egen database som dannet grunnlaget for litteraturgjennomgangen. Dette er et skriftlig bevis på at det var Wessely selv som var rådgiver for gruppen som foretok litteratur­gj ennomgangen) .

HELSEDIREKTORATETS ARBEIDSGRUPPE VEDRøRENDE CFS/ME

I 1998 satte direktøren for Det britiske helsedirektoratet sammen en arbeidsgruppe som skulle lage en offisiell rapport om ME/CFS. Mange mennesker håpet og trodde at hensikten var å skaffe nøyaktig informasjon om tilstanden slik at britiske leger kunne oppdateres med fersk vitenskapelig kunnskap. I virkeligheten var direktørens henstilling til arbeidsgruppen meget snever. Oppdraget ble begrenset til bare å omfatte ett eneste aspekt, nemlig det å råde britiske leger om hvordan de best kunne behandle denne lidelsen, fordi det er vel kjent at det for tiden ikke finnes noen effektiv behandling.

Av særlig bekymring er det faktum at det i oppdraget var satt som spesiell betingelse at ME og CFS skulle betraktes som en og samme sykdom. Dette har vært ekstra problematisk fordi de mest innflytelsesrike medlemmene av arbeidsgruppen består av Simon Wessely og hans psykiaterkolleger. Psykiatere og de som er enige i Wesselys meninger, er sterkt representert i arbeidsgruppen, og det er kjent at deres meninger om arten og behandlingen av lidelsen har dominert arbeidsprosessen.

Det som bekymrer mange forskere og klinikere, er at det i Helsedirektoratets kommende rapport bare vil vektlegges råd om at kun grunnleggende undersøkelser skal gjøres på pasienter med ME/CFS. Det siste rapportutkastet anbefaler spesielt at ingen immunologiske tester eller radioaktive undersøkelser bør tas av pasienter som mistenkes for å lide av «ME/CFS» (selv om det er disse to områdene som gir den sterkeste dokumentasjonen på at det foreligger en organisk årsaks- og sykdomsutvikling).

Også av bekymring er det faktum at nestleder i Helsedirektoratets arbeidsgruppe vedrørende ME/CFS, professor Anthony Pinching fra St. Bartholomew’s Hospital i London, samtidig publiserte en artikkel i Prescibers’ Journal hvor han hevder at «over-undersøkelse kan (bevirke pasienter) til å søke unormale testresultater for å legitimere sin sykdom» (161). Et slikt syn står i sterk kontrast til det som uttrykkes av internasjonale forskere, hvis klare budskap er at grunnleggende laboratorieprøver ikke er tilstrekkelig for pasienter med ME/ICD-CFS, og at mer avanserte immunologiske og nevrologiske tester er nødvendig (162).

Så langt tilbake som i 1994 uttalte den verdenskjente ME/ICD-CFS-legen og forskeren Daniel Peterson i sin introduksjon til en internasjonal forsknings- og vitenskapskonferanse (163):

«Jeg stiller et stort spørsmål ved den nåværende anbefalingen om at det aldri skal tas tilleggstester. Jeg tror det finnes indikasjoner for mer avanserte undersøkelser».

Så sent som i juli 2001 utformet American Medical Association en uttalelse som sier at 90% av ME/ICD-CFS pasientene viser normale testresultater ved grunnleggende undersøkelser, og at det er behov for studier som er konstruert for spesifikke undergrupper. Anthony Komaroff, førsteamanuensis i medisin ved Harvard og en udiskutabel ekspert på denne lidelsen, s a:

«Forskere bruker allerede billedteknikk for å måle hjernehormoner og undersøke funksjonen og immunsystemet. Det foreligger en stor mengde dokumentasjon på at immunsystemet er i en tilstand med kronisk aktivering hos mange pasienter med CFS» (164).

fanget i bur

I Storbritannia synes det som om leger blir rådet til at det er upassende og unødvendig å lete etter slik patologi selv hos dem man tror har denne lidelsen.

I det siste utkastet av Helsedirektoratets kommende rapport fastslås det at behandlingen skal være psykiatrisk (kognitiv atferdsterapi og gradert treningsterapi), og at fremtidige offentlige helsetjenester for «CFS/ME»-pasienter «ideelt sett bør innføre en biopsykososial omsorgs­modell… Komponentene i en slik tjeneste er tilbud om aktivitetsstyring».

I det siste utkastet fra november 2001 er det ingen anbefaling om (heller ikke noen erkjennelse av behovet for) en rask etablering av fremragende sentre som kunne gis muligheter for å se på underliggende immunologi, nevrologi, endokrinologi eller molekylær biologi ved ME/ICD-CFS, men bare anbefalinger om flere psykiatriske tjenester. Anbefalinger om behovet for å skaffe innleggelsesplasser eller egnede hvilehjem for slike svært syke mennesker, glimrer med sitt fravær.

LEGER OG ADVOKATER MÅ VISE VARSOMHET

Det er viktig alltid å huske på det faktum at det er usikkert å anta at det er den mest produktive og publiserte forfatter om et emne som nødvendigvis er den ubestridte eksperten på emnet. Dette er særlig sant i relasjon til ME/ICD-CFS der Wessely er ivrig etter å fremme seg selv som en medisinsk-juridisk ekspert (165).

Bør alle forskningspublikasjoner godkjennes_bias

I enhver medisinsk disiplin gjør selektive eller multiple rapporter av studier, som om de var forskjellige forsøk, noen ganger ved bytting av førsteforfatter, det vanskelig å oppdage duplikate publikasjoner i forskjellige tidsskrifter. Eksempler på denne praksisen i psykiatri omfatter et forsøk som hadde blitt publisert (i en eller annen form) i 83 atskilte publikasjoner (166).

Fortsatt prøver imidlertid medisinsk vitenskap å avsløre bevisst manipulering av fakta. Ikke offentliggjorte, konkurrerende interesser som i virkeligheten ligger til grunn for utallige publiserte biomedisinske studier, er igjen i søkelyset med redaktører fra JAMA (Journal of the American Medical Association) og BMJ Publishing Group som nå ser etter måter for å sikre at studier de publiserer er fri for skjulte fordommer/skjevheter (167). Dette støtter den medisinske vitenskapens erkjennelse om at problemet ikke bare eksisterer, men er betydelig, og at dette er en viktig form for vitenskapelig svindel (168).

I en lederartikkel i tidsskriftet Psychological Medicine i 2000 med tittelen «Publiseringsskjevheter» (Publication bias) (overs. anm.: de som bestemmer hva som skal publiseres er ikke objektive, enten ved at de velger ut artikler med populære standpunkter eller trender, forskning som de selv favoriserer eller artikler som er skrevet av forskere de selv kjenner eller har god kontakt med. Resultatene av dette vil være at de studiene som publiseres, systematisk vil avvike fra upubliserte studier) (169) skriver Gilbody og Song:

«På tross av at psykologiske forskere er de første til å innse betydningen av publiserings-skjevheter (Sterling, 1959), har denne saken nærmest blitt ignorert i sfæren av mental helse. Det må gjøres noe med publiseringsskjevheter hvis psykiatri skal bli mer basert på et vitenskapelig grunnlag. Den fortsatte forekomsten av publiseringsskjevheter representerer et misbruk av pasientenes tillit og er en spesiell form for vitenskapelig svindel. Erkjennelsen av de potensielle konsekvensene av manglende objektivitet ved publisering har ført til viktige fremskritt når det gjelder å redusere og avsløre omfanget av dette. Imidlertid er disse metodene sjelden brukt når de burde i psykiatrien. Dette er uheldig, sammenliknet med andre spesialiteter, fordi psykiatri sannsynligvis vil være spesielt rammet av manglende objektivitet ved publisering».

«Hjørnestenen i vitenskapelig dokumentert medisin er troen på at forskning av god kvalitet bør utgjøre grunnlaget for klinisk praksis og beslutningstaking. Det er hoved -saklig publisert forskning som danner bevegelse i «den vitenskapelige kunnskaps- basen». En grunnleggende vanskelighet oppstår når publiserte forskningsresultater inneholder et skjevt utvalg av alle forskningsresultater».

«En konsekvens er faren for at lesere av tidsskrifter har større sannsynlighet for å lese studier som viser resultater i en spesiell retning».

Det er ikke noen steder hvor dette er mer relevant enn i Storbritannia når det gjelder feltet ME/ICD-CFS.

KONKLUSJON

Leger og advokater må være fullt bevisste på de politiske understrømmene som omgir realitetene rundt ME, ICD-CFS og CFS.

De må trekke sine egne konklusjoner om hva som kan motivere en gruppe leger til å ta fra hverandre en formelt klassifisert nevrologisk lidelse og forsøke å erstatte denne med en mye større kategori av psykiatrisk «atferdsmessig» sykdom.

De må vurdere hvordan en gruppe britiske leger kan utøve en slik innflytelse på resten av det britiske medisinske samfunn i den grad at diskusjoner om biologiske markører (biomarkers) ved alvorlig organisk patologi sjelden blir publisert i britiske medisinske tidsskrifter. Dette på tross av at det finnes utstrakt verdensomspennende litteratur om de organiske forholdene ved ME/ICD-CFS. Resultatet av dette er at britiske leger effektivt blir fratatt muligheten for å oppnå et informert og balansert overblikk over sine pasienters lidelser, fordi den litteraturen de mest sannsynlig vil se, bare reflekterer synet fra Wessely og hans medarbeidere.

Advokater kan ønske å reflektere over noen av de praktiske konsekvensene ved fornekting av ME/ICD-CFS. Disse omfatter:

– – avslag på og fornektelse av offentlige rettigheter. De med en psykiatrisk «merkelapp» nektes høyere satser på noen offentlige stønader og kvalifiserer vanligvis ikke for uførepensjon som krever at mottakeren har en fysisk uførhet

– – vanskeligheter med å få forsikringsutbetalinger hvis man ikke kan arbeide på grunn av dårlig helse (noen helseforsikringsselskaper ekskluderer uttrykkelig psykiatrisk sykdom)

–vanskeligheter med å tegne private helseforsikringer (igjen, noen selskaper gir ikke dekning for psykiatriske lidelser)

–vanskeligheter med å få førtidspensjon av helsemessige årsaker –dårlige pasienter blir tvunget til å gå tilbake til jobb

– – uegnet behandling (noen ME -syke har blitt truet med tvangsbehandling hvis de ikke etterkommer psykiatrisk behandling)

– – tilbaketrekning av tillatelse til å bli behandlet utenfor sin egen region/overføring av ME/ ICD-CFS-pasienter til spesialister (nødvendig hvis ingen egnet lege er tilgjengelig innenfor pasientens eget helsedistrikt. Det er en markert mangel på adekvate henvisninger, for eksempel til nevrologer, immunologer, endokrinologer etc.)

– – manglende tilbud på adekvate offentlige helsetjenester – – spesielle problemer for barn og unge med ME

Advokater kan ønske å sette seg inn i en rapport som er utgitt av Underhusets Select Health Committee den 23. november 1999, der uheldige kliniske hendelser, uventede dårlige resultater av behandling, svikt i medisinsk behandling, dårlig legepraksis og den nasjonale helsetjenestens klageprosedyrer er belyst. Select Health Committee fikk vitnesbyrd og skild-ringer fra minst åtte personer om ME (170).

Det kan også være av interesse for advokater å vite at det er mottatt en skriftlig uttalelse fra et høytstående medlem av Overhuset, og at denne uttalelsen er utvetydig. Uttalelsen lyder slik:

«Ut fra dokumentene du har sendt meg, er dette en overveldende sak som gir grunn til å iverksette en øyeblikkelig uavhengig undersøkelse om arten av, årsaken til og behand­lingen av ME, slik det vurderes av Wessely-skolen, er akseptabel eller i samsvar med god og sikker medisinsk praksis.»

«Det er sterk tvil om dette kan være tilfelle i lys av de klart delte meningene blant medisinere.»

«En formell anmodning bør gjøres for å sette i verk en slik undersøkelse der interesserte parter kan bli representert i et råd. Det er nærmest av avgjørende betydning at saken overlates til et respektabelt advokatfirma. En henvendelse til Lord Mishcon er et godt råd» (171).

Advokater kan ønske å vurdere om en liten gruppe av eksepsjonelt innflytelsesrike leger bør tillates å bestemme offentlig politikk uten at det foreligger noen ytre rammer.

Advokater kan ønske å vurdere hvorfor sykdomsdefinisjonen er blitt sosialt konstruert, noe som resulterer i politiske spenninger mellom de som lider, medisinsk vitenskap og den moderne stat. Dette er en konsekvens av at noen grupper av medisinsk profesjonelle har laget den tilsiktede konstruksjonen «mental sykdom» som resulterer i stigmatisering forårsaket av pågående fornekting (172).

Hvis leger og advokater ikke er klar over denne bakgrunnen og aksepterer de lett tilgjengelige psykiatriske forklaringene som om de var objektive og basert på god vitenskapelig forskning, vil de være ute av stand til å støtte sine ME/ICD-CFS-pasienter/klienter og vil risikere å feile i sin profesjonelle plikt på dette vanskelige området.

Referanseliste: se pdf: Hva-er-ME-Hva-er-CFS-