Med forkus på ME-syke barn og unge: Esther Crawley og TEDxBristol 2017

Esther Crawley, som nylig publiserte resultater ifra SMILE (Specialist medical intervention lightning evaluation) studien, hvor ME-syke barn og ungdom under 18 år har deltatt i en behandlingsstudie hvor en av intervensjonene er et omstidt alternativt tre-dagers LP-kurs. Nå snart skal hun holde scenen i TEDxBristol med talen «Disrupting Your View Of ME».

Omtalen som følger:

Esther Crawley is a Professor of Child Health at the University of Bristol with a Senior Research Fellowship from the National Institute of Health Research.

Les mer «Med forkus på ME-syke barn og unge: Esther Crawley og TEDxBristol 2017»

På ME-fronten: KrF’ Bollestad tror at Phil Parker er Jesus og kan gå på vannet

Påsken er overstått og med dyp respekt for de kristnes mest helligste dager, kan en nå poste Stortingets skriftlig spørsmål innsendt av Olaug V. Bollestad (KrF) 4 mars 2014 for besvarelse av Helse-og omsorgsminister Bent Høye. (Tror vi savner Laila Dåvøy med fornuft, hjertevarme og en enorm omsorgsevne).

Skriftlig spørsmål_Stortinget_Bollestad_4 mars 2014

Spørsmål som følger:

Spørsmål

Olaug V. Bollestad (KrF): Hva vil statsråden gjøre for å sikre at det skal komme i gang randomiserte studier av Lightning Process for CFS/ME hvor denne behandlingsformen blir sammenlignet med annen behandling, og hvordan vil han sikre midler til et slikt studie?

Begrunnelse

I Norge har 10-20 000 personer kronisk utmattelsessyndrom CFS/ME. En rekke av disse pasientene rapporterer oppsiktsvekkende effekter av treningsopplæringsprogrammet Lightning Process, men foreløpig er det ikke gjennomført randomiserte kontrollerte studier på voksne som kan bekrefte eller avkrefte den positive effekten av programmet.

Uni Research og Folkehelseinstituttet har et faglig miljø med stor kompetanse på randomiserte kontrollerte studier, og de ønsker å sammenligne Lightning Process med annen standard behandling. Forskermiljøene vil søke offentlige og private om midler for å få gjennomføre studien.

Helse- og omsorgsministeren Bent Høye besvarer 13 mars 2014 som følger:

Svar

Bent Høie: Jeg er enig med representanten om at det er viktig med randomiserte studier for å få kunnskapsbaserte svar på effekter av ulike behandlingsformer. Dette gjelder også innenfor ulike behandlingsformer for diagnosen CFS/ME, herunder også studier basert på Lightning Process metodikken som representanten er særlig opptatt av.

Stortinget bevilger betydelige midler til helse- og omsorgsforskning gjennom statsbudsjettet. Dette gjøres både gjennom øremerking av forskningsmidler til de regionale helseforetakene, og gjennom Norges forskningsråd (Forskningsrådet). Det øremerkede tilskuddet til forskning i sykehusene ligger på vel 622 mill. kroner, og til Forskningsrådet er bevilgningen fra Helse- og omsorgsdepartementet på vel 328 mill. kroner for inneværende år. Helse- og omsorgsdepartementet bevilger ikke midler direkte til forskningsprosjekter. Midlene fordeles gjennom henholdsvis Norges forskningsråd eller de regionale helseforetakene for å sikre en faglig vurdering av i hvilken grad en forskningsprosjektsøknad oppfyller nødvendige kriterier til kvalitet, gjennomførbarhet og relevans for tjenesten.

Det er iverksatt flere tiltak for å styrke forskningsinnsatsen på smerte- og utmattelsessykdommer som også omfatter SCF/ME. Helseforetakene har et særskilt ansvar for klinisk pasientrettet forskning. I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2014 ble det lagt inn 100 mill. kroner til en styrking av forskningen her på seks utvalgte områder; hvor ett er forskning knyttet til smerte- og utmattelsessykdommer som CFS/ME, fibromyalgi, borreliose mv. Forskningsmiljøer utenfor helseforetaksstrukturen, herunder universiteter, høyskoler, forskningsinstitutt som Nasjonalt folkehelseinstitutt og UniResearch mfl kan søke om forskningsmidler gjennom de regionale helseforetakene hvis de samarbeider med et helseforetak og det regionale helseforetaket har prosjektansvaret.

Jeg har også gjentatt en føring i tildelingsbrevet til Forskningsrådet for 2014 om at forskning på årsaker til og behandling av sykdomstilstander med langvarige smerte og/eller utmattelsessymptomer herunder myalgisk encephalitt (ME)/CFS, skal prioriteres. Innenfor Forskningsrådets programportefølje finnes det program som tematisk kan finansierer en Ligthning Process studie. Dette betyr at Folkehelseinstituttet og Uni Research, som det vises til i representantens spørsmål, også kan søke om midler gjennom Norges forskningsråd til gjennomføring av denne studien. Jeg er kjent med at Folkehelseinstituttet tidligere har søkt om midler for et prosjekt om effekter av Lightning Process metodikken, men at prosjektet da ikke hadde høy nok kvalitet for å bli tildelt midler.

Jeg ønsker å understreke at jeg som helse- og omsorgsminister ikke skal eller kan påvirke hvilke enkeltprosjekt som skal få støtte når midlene tildeles gjennom de regionale helseforetakene eller gjennom Forskningsrådet. Svaret på representantens spørsmål blir således at departementet har tydeliggjort i hhv oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene og tildelingsbrevet til Forskningsrådet for 2014 at forskning på CFS/ME skal prioriteres, men at det vil være forskningsinstitusjonene selv som må søke om midler til gjennomføring av denne studien under samme forutsetninger og på lik linje med øvrige forskningsinstitusjoner. Dette vil sikre likebehandling, habilitet og at prosjekter med både høy kvalitet og relevans for pasientbehandling innenfor ME/CFS prioriteres.

Kommentar:

Ikke nok med at Bollestad synes overtalt og overbevist om at Lightning Process (LP-metoden) er ett mirakel for ME-pasienter, men er ikke i stand til å presisere hvor mange «en rekke» pasienter dette dreier seg om.

Hun klarer heller ikke i sin begrunnelse å redegjøre for hva som menes med «annen standard behandling».

Videre i sin begrunnelse nevner hun Uni Research og Folkehelseinstituttet, som dermed antas å ha planer for en slik forskningsstudie-igjen!.

Uni Helse:

Uni Helse har en rekke forskningsenheter og i denne sammenheng er det grunn til å anta at Forskningsgruppen under «Stress, helse og rehabilitering», som er koordinert av Silje E. Reme og Torill H. Tveito, er aktuell.

Reme har allerede utgitt publikasjon angående LP-metoden i 2012, som du kan lese om i ett tidligere blogginnlegg. I denne forskningspublikasjonen er Trudie Chalder (CBT for CFS/ME’s mor) medforsker. Hun har flere forskningsprosjekter i Norge, samt har samarbeid med Uni helse.

Siden det er dårlig presisert hva som menes med Standard behandling, tar vi det som er mest nærliggende for Uni Helse sine prosjekter. Disse ligger blant annet under forskningsenheten for Allmennmedisinsk og MUPS med sterke bånd til Kunnskapssenteret med Larun og aktivitetstrening. [En særs aktiv passiv-aggresiv tilnærmingsmetode til praksisnær behandling av ME].

Folkehelseinstituttet

Det er nu engang slik at med med ME følger kognitiv svikt/neurokognitiv nedsettelse, men FHI sin undelige søknad til forskningsrådet med LP er nok noe som vi ikke glemmer så lett.

Divisjonsdirektør Per Magnus mente at det var kritikkverdig at LP-metoden ikke var forsket på, vel… uten å ha gjort hjemmeleksa si. Her en artikkel fra Dag og Tid og også nevnt i ett tidligere blogginnlegg. Som vi alle vet, uten å nevne ω-navn, har LP markedsføring over en lav sko og høy stiletto med underholdningsfaktor i kombinert velg og vrak-stil.

LP-studier har blitt innsendt REK tidligere, der i blandt i 2009 v/Espnes. Om det ble noen publikasjon ut av det hele er ukjent. Innsigelsene til REK er uansett interessante: LP studie_Espnes_2009

Opplagt

Nei, det er ikke ønskelig med noen randomisert studie med LP sett med ME-øyne og erfaring med sykdommen. Alle ønsker å være frisk og til og med innbiller seg det i perioder (helt normalt) og/eller står på til det setter inn for fullt. Det er i menneskelig natur.

Så LP og ME er bare ikke komparativ med hverandre (systemkræsj enkelt sagt):

They forgot to mention morons

En passende Epilog:

«Dette vil sikre likebehandling, habilitet og at prosjekter med både høy kvalitet og relevans for pasientbehandling innenfor ME/CFS prioriteres.»

Bent Høye

*****

 

Hva står i Reme et al 2012 – publikasjonen om Lightning process (LP)?

Studien med kun ni deltakere og tre foreldre med tittel “Experiences of young people who have undergone the Lightning Process to treat chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis – a qualitative study.” ble publisert 19 september 2012 og dekket i ett tidligere blogginnlegg som du kan lese her.

 I dette innlegget skal vi se litt nærmere på hva som egentlig står i selve publikasjonen. Det er tatt ut noen sitater som vil bli belyst og kommentert, sammen med informasjonen som fremkom ved oppmerksomheten dagen studien ble publisert og Reme sitt intervju med NRK. Hovedgrunnen er at selve abstraktet var lite beskrivende på både metodikk og andre elementer, som for eksempel kriterier.

Beskrivelse av Sykdommen og kriterier:

«Chronic fatigue syndrome (CFS) is characterized by debilitating but unexplained severe fatigue and associated symptoms, which are not the result of organic disease or on-going exertion and are not alleviated by rest (Fukuda et al., 1994).”

“For readability purposes we will use the term ‘CFS’ to cover both ‘CFS’ and ‘ME’ labels hereon. The aetiology of CFS is still unclear and controversial, but there are increasing agreements about complex interactions between physiological, cognitive, behavioural, affective, and social factors in the development and maintenance of the illness (Prins et al., 2006). The CFS shares common risk markers with other functional somatic syndromes, but it has been hypothesized by some researchers and clinicians to be a discrete functional somatic syndrome that is made up of different sub-phenotypes (White, 2010).”

Eight of nine participants met UK criteria (Sharpe et al., 1991) for CFS prior to undergoing the Lightning Process.

The participants were also requested to complete a checklist form rating CFS symptoms both immediately prior to the Lightning Process and at the time of study participation. The checklist is a standardized list commonly used by health care professionals to determine eligibility for CFS. This enabled the researchers to establish whether they met UK criteria for CFS at these time points.

 Kommentar:

Det første vi ser er hvordan sykdommen presenteres, hvor det står:

(…), som ikke er ett resultat av organisk sykdom eller pågående fysisk anstrengelse og som ikke lindres av hvile med referanse til Fakuda 1994 kriteriene (CDC).

I det neste står det at der er en økende enighet om at tilstanden er en kompleks sammenkobling mellom psykologiske, kognitive, adferd, emosjonelle og sosiale faktorer som er årsake til utvikling og vedlikehold av tilstanden. Forskere og klinikere som hevder at sykdommen er somatisk betinget påpekes her at er kun en hypotese da tilstanden deler felles symptomer som er observert ved andre funksjonelle somatiske syndromer.

Det fremkommer at bare åtte av de ni deltakerne tilfredsstilte Oxfordkriteriene i forkant av kurset. Deltakerne fylte også ut symptomliste både før og under kurset, og resultatet fra denne er ikke gjengitt i selve publikasjonen.

Jeg tar med en beskrivelse/forklaring av lege og patolog Sidsel Kreyberg som sier noe om bruk av kriterier og ME vs CFS:

«CFS er ikke noe man kan «ha» med mindre det brukes synonymt med ME, og det er ikke alltid tilfelle. Skal man vite det, må man se nøye etter hvilken definisjon som er brukt. Den opprinnelige betydningen av CFS (etter definisjonen fra CDC i 1988, Holmes) er den samme som ME, men etter at psykosomatikken lagde en helt egen definisjon av CFS (i 1991, Oxfordkriteriene), har ME ikke lenger noe å gjøre med CFS slik denne sykdomsbetegnelsen vanligvis brukes.»

«Det går altså et viktig skille her mellom ME og CFS, og man må være tydelig på hva man mener, for CFS er også definert etter så mange ulike definisjoner at man aldri kan vite om det siktes til en fysisk betinget tretthetstilstand med noen psysiske symptomer attåt, eller omvendt. CFS i henhold til Fukudadefinisjonen kan tolkes vidt og brukes forskjellig avhengig av hvem som bruker den. Det heter at symptomet fatigue i Fukudadefinisjonen av CFS ikke skal være uttrykk for motivasjonssvikt slik tilfellet er for symptomet fatigue i Oxfordkriteriene, men dette er lite kjent.» (Sidsel Kreyberg notat nov. 2011)

***

Rekruttering av deltakere og metodikk:

“The study sample was recruited through an advertisement on the Association of Young People with ME (AYME) website. AYME is a fundraising and support organization for young people with CFS. It has a high number of active participants with diverse experiences of various treatments, as reflected in the discussion boards of AYME, (…)”

All interviews were carried out by telephone over a 2-month period in 2007. This method was chosen over face-to-face interviews since we assumed that participants may find a telephone interview more acceptable, given the lower level of commitment it requires, as well as more flexibility in terms of scheduling. It was hoped that the anonymity provided by speaking to the interviewer over the telephone would initiate a more open and uninhibited account of therapy experiences. Following return of the completed consent form, young people were contacted to arrange a convenient time to be interviewed. The second author of the paper (NA) conducted the interviews, and with participant consent all interviews were audiotaped for subsequent transcription and analysis.

Kommentar:

Deltakerne ble forespurt via en annonse i nettstedet “the Association of Young People with ME (AYME)”, hvor ni barn/unge takket ja og tre av foreldrene til disse unge. En av foreldrene var også diagnostisert med CFS.

Metoden besto altså i telefonintervju med fastsatte spørsmål ulikt for barn og foreldre som ble tekstkodet og analysert. Intervjuene ble foretatt i 2007 hvor deltakerne også hadde muligheter for å fritt fortelle om det var mer de ville legge til. Skriftlig samtykke ble innhentet.

LP metoden ble utviklet på sluttet av 1990-tallet av Phil parker (PP).

***

Forventninger og gjennomføring av kurset og resultater:

«Most of the young people reported a history of unsuccessful treatments, with varying degrees of hopes and expectations for the Lightning Process. Some of them had extremely high expectations and were convinced the treatment would work: ‘I was convinced that that would be the end of it, and I really thought that it would make me better’”

“The teaching, which also included practical examples of previous success stories, appeared to give them a rationale they could believe in.”

“Participants are further introduced to the ‘Physiological Catch 22’, which is an important element of the Lightning Process. ‘The catch’ involves an onset ‘event’, whatever its cause, which results in creating an extreme PER. ‘the physical emergency response’”

“‘Yes, I think that was interesting, because when you have been ill for so many years, you want to know what the hell is going on, and nobody has any idea…and I wouldn’t say that definitely his ideas and reasoning is100%, because I’m not a medical person, I wouldn’t know, but it made so much sense that that was actually important to sort of say, ok, now I understand why we have had these horrible horrible symptoms, and I can understand why the process might work’” (mhj kom: gitt av en av foreldrene som er diagnostisert med CFS)

However, several aspects of the Lightning Process were considered unhelpful. The length of the sessions was thought to be too long and intense, especially since many of the participants struggled with focus and concentration. Others described the whole treatment to be too short, with too little follow-up support afterwards.

The cost was also mentioned as a negative aspect. Some found the teaching confusing and incomplete and not well organized. There were different opinions regarding the therapists; some had only good experiences, while others found their therapist too controlling and not open for critical questions. Alternative viewpoints brought up by the young people would not be well received, and a few experienced a normative pressure to be happy all the time and not express any negative feelings, which they found difficult.”

“The secrecy surrounding the Lightning Process was also criticized and was thought to result in unnecessary sceptical and prejudiced attitudes from people. Unlike other treatments where you can openly share your treatment experiences with other people, participants undergoing the Lightning Process are specifically encouraged not to talk to anyone about it. One of the participants describes it like this: ‘…and also because you are not really supposed to talk about it with other people, is what he said, because it only confuses you and them. You don’t have anyone to talk to about it with so you feel kind of alone’”

“More serious are still the reactions and experiences of those not recovering from the treatment. They felt that they were blamed for the lack of treatment success, and consequentially struggled with feelings of guilt and anger. ‘I think the worse bit for me was actually after I had done the process and I found it hadn’t been working and I spoke to (therapist’s name) about it, you get a couple of follow-up phone calls, and I said to him that it wasn’t working and I didn’t know why, he basically told me it was my fault and that if it wasn’t working it must be because I wasn’t doing it properly’ (YP4).”

“They also reported of hearing about similar experiences from other young people who did not find the treatment helpful, and were told that if they were not getting better it was their own fault. The last negative aspect that was mentioned was the dishonesty the staff showed when they claimed the treatment had a 100% success rate. ‘I think the people that run it say they have 100% success rate, but obviously that is not true, and I just think that the way they go about it is awful, blaming people that if it doesn’t work then, you know, it’s your own fault. I think that is absolutely awful’ (YP1).”

Kommentar:

Her hører vi at bade de unge og foreldrene hadde svært høye forventninger til kurset. I resultatdelen så var det faktisk slik at de unge hadde flere innsigelser etter kurset, mens de voksne kanskje i utgangspunktet var mer skeptisk i starten men etter kurset var langt mer fornøyde enn ungene selv.

Det er å lese at det ble gitt suksess-fortelling slik at kursdeltakerne kunne få enda større forventninger.  Slike fortelleringer brukes også i markedsføring av LP og mange har latt seg fascinere og dermed ett ønske om å prøve – for hvem vil jo ikke bli friske?

Det snakkes her om fenomenet «catch 22» som er ett viktig element i LP-metoden og lære. I denne settingen er det forklart med at det skjer en hendelse som utløser da en så stor respons at den utløser tilstanden og vedlikeholder den med stadig påvirkning på det sympatiske nervesystemet og skaper en negativ spiral. Avledet fra dette har du også uttrykket negativ forventning stimuli.

I avsnittet under vil forklaringer om disse «fysiologiske» prosessen i kroppen og vedvarende stress tydeligvis virke veldig forklarende på individer uten spesielle kunnskaper eller som ikke har satt seg særlig inn i hva ME er. Dette er kjent fra markedsføring og råd pasienter generelt får at de IKKE må lese for mye på forum eller hva foreninger skriver om ME. Ett eksempel er intet mindre om LP fra nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (nifab) . På informasjon om LP står ulike ME-fora som kilde. I linken på ME-forum var det kun en bruker som allerede hadde vært på kurs og oppfordret alle om å ikke lese om metoden eller kritikken av den.

Vi får høre om at de unge syntes det var vanskelig med alt hemmeligholdet omkring kurset og hva metoden var og besto i. På ME-forum tok det om lag ett halvt år før noen brukere avslørte stikkord, som stoppemetode og «du skal bare tro du er frisk». For min del var disse stikkordene nok til å vite hva hele metoden gikk ut på og diskusjonen rundt HPA-aksen var vel diskutert.

Av andre erfaringer som fremkommer her er at kritiske spørsmål og andre synspunkter ble blankt avfeid fra kursholdere. Deltakerne skulle hele tiden være glade og lykkelige og ikke vise noen triste eller «andre» negative følelser, noe de unge syntes var vanskelig.

Det fremkommer også historier om at de som ikke ble friske, fikk ved telefonkonsultasjon høre at da gjør du metoden feil og det er din skyld at du fremdeles er syk. Dette har vi også høst har skjedd med norske kursdeltakere med norske coacher, men benektes selvfølgelig.

Lignende historier for de som ikke ble friske kom etter hvert opp, og følte vel at terapeuten løy om 100 % suksess-rate, når det ikke syntes å stemme og dårlig oppfølging er nevnt. Raten er senere nedjustert av PP til litt over 80 %.

***

Fra diskusjonen:

“The current finding that some participants reported an unhelpful aspect of the Lightning Process as a sense of being blamed if the process was unsuccessful, was in line with previous qualitative research in CFS patients showing that feeling blamed or dismissed led to withdrawal or disengagement from professionals (Larun, L., & Malterud, K. (2007). Identity and coping experiences in chronic fatigue syndrome: A synthesis of qualitative studies. Patient Education and Counseling, 69 (1–3), 20–28. doi:10.1016/j.pec.2007.06.008).”

Kommentar:

Der er alltid noen slutninger også fra Larun og Malterud som er brukt som referanse etter deres kvalitative studie. Denne studien er for øvrig en av tre studier som Larun har tatt doktorgrad i som nevnt i denne bloggposten. Flere blogginnlegg venter her.

Kilde:

Reme, S. E., Archer, N. and Chalder, T. (2012), Experiences of young people who have undergone the Lightning Process to treat chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis – a qualitative study. British Journal of Health Psychology. doi: 10.1111/j.2044-8287.2012.02093.x [abstract]

Sluttord:

Det fremkommer langt mere informasjon i selve publikasjonen, som at barn/unge er i ettertid mer misfornøyde eller har flere negative bemerkninger enn de voksne foreldrene som synes at LP kunne brukes i langt mer utstrekning.

Det fremkommer at det er tre grupper, men står ingenting om forverring av tilstand, bare at de ikke ble bedre. Noe som også fremkom i selve abstaktet eller sammendraget.

«To rapporterte misnøye og ingen forbedring, mens sju var fornøyd og ble mye bedre.»

Reme uttaler imidlertid til NRK at det var 1/3 del som hadde rask effekt, for 1/3 av deltakerne var bedringen langsommere, mens 1/3 viste forverring av metoden og kurset.

Metoden er altså telefonintervju som er tekstkodet og transkribert. Kriteriene er oxfordkriteriene fra 1991 og en av de unge tilfredsstilte ikke engang de kriteriene. Noe av dataene er unnlatt å ta med som symptomer på pasientene før og under kurset. En av de åtte tilfredsstilte oxfordkriteriene etter kurset/studien.

Oxfordkriteriene er så vide at det er særs vanskelig å vite om noen av disse pasientene faktisk var rammet av sykdommen ME eller bare var trøtte og slitne av andre årsaker.

Det fremkommer langt mer enn bare skyld og skam hos de unge som ikke fikk «metoden», samt refleksjoner rundt metoden i selve publikasjonen.

Ja og denne publikasjonene ser altså ikke ME som noen organisk sykdom, hvor symptomer er aktivitetsutløst. Rituximab er nevnt med en kort setning om «lovende resultater».

Det fremkommer at for noen har ikke CBT/GET virket og LP var selvfølgelig ett alternativ da.

Jeg har lyst å påpeke ordene til barnelege David Bell fra dette blogginnlegget om prognoser av ME-rammede 25 år etter:

Hvordan definere at en person med ME har blitt «frisk»?

Problemstillingen “Health-identity confusion”

Konsekvensen av langvarig ME selv om pasienten har tilfrisknet og har mild til moderat grad av ME og eller har vært i moderat grad gjennom det meste av sykdomsforløpet?

Det første barnelege Bell presiserer er at en kan ikke fortelle ett barn som ikke er frisk at det er frisk. Det skaper identitetsproblemer og full forvirring.

Altså: Når barn og unge føler seg syke og de blir fortalt at de ikke feiler noe skaper dette identitetsproblemer og forvirring hos barn og unge.

 

Dette gjenspeiler seg også i disse barnas erfaringer med kurset og det er betenkelig at voksne foreldre blir så positive at de senere «misjonerer» på vegne av egne barn eller seg selv ved positiv effekt.

 

LP-metoden kan i verste fall påføre barn og unge store traumatiske lidelser, enten fordi helsepersonell/leger anbefaler kurset og foreldrene ikke aner konsekvensene og/eller foreldre som bedriver «misjonering» av andre foreldre om at «vil du ikke at barnet ditt skal bli frisk da?»

 

Voksne kan la seg lokke av andre som har prøvd, markedsføringsteknikker, føle seg presset av helsepersonell og pårørende og av selvfølgelig at vi ønsker så sterkt å bli friske at vi prøver alt!!