Norsk forskning: Forskningsprotokoll for pilotstudien «Biopsykologisk behandling av kronisk utmattelsessyndrom»

I  Dette innlegget er forskningsprotokollen gjengitt og er en forstsettelse av innlegget hvor det ble  gitt en beskrivelse av forskningsstudien med vitenskapelig tittel «Et biopsykologisk behandlingsprogram ved kronisk utmatteselssyndrom (CFS/ME) hos ungdom. Et pilotprosjekt» med prosjektleder Vegard Bruun Wyller. Studien vil finne sted på Akershus Universitetssykehus (AHUS), som også er forskningsansvarlig for studien. Pilotstudien ble påstartet 1 september 2014 og forventes ferdigstillt i september 2015. 

VB Wyller

Forskningsprotokollen «Biopsykologisk behandling av kronisk utmattelsessyndrom» inneholder ett sammendrag, en omfattende beskrivelse av bakgrunn for forståelses- og årsaksteorier hos ME/CFS-syke (spesielt for individer som blir rammet og er under 18 år), samt en detaljert beskrivelse av designet av behandlingstudien.

mhj’s Kommentarer: Sykdommen ME består av en samling symptomer, som opptrer på en karakteristisk og klinisk måte hos individer uavhengig av hverandre. ME karakteriseres derfor som distinkt og ensartet i måten sykdom oppfører seg på, altså dens sykdomsnatur. Symptombildet er ensartet og beskrevet likt over flere hundre år. Rask fysisk og kognitiv trettbarhet med lang restutisjontid etter enhver anstrengelse som utløser en stor samling av samtidige symptomer er det som kjennetegner sykdommen ME. Følgende er en svært redusert og nedsatt klinisk og fysiologisk funksjonsevne/-kapasitet.

Den vitenskapelige forskningen på ME deler seg i måten, altså tilnærmingen til å forstå fenomenet av sykdomstilstanden. Dette har sin årsak i at det mangler validerte objektive målbare sykdomsmarkører. I denne protokollen beskrives den psykosomatiske tilnærmingen med Sustained Arousal modellen, Cognitive Activation Theory of Stress (CATS) og Kognitiv adferdsterapi (KAT el CBT), i sterk motsetting til den biomedisinske tilnærmingen som du finner i disse forskningsprosjektene her 

Denne omfattende forskningsprotokollen har derfor faglig relevans for å få innsikt i den psykosomatiske tilnærmingen og hva som vektlegges av symptomer/årsaker og hvordan sykdommen/tilstanden synes best å behandle.

Merknad: I dette innlegget har jeg redigert linjeskift, og satt fet skrift og uthevinger, laget nye avsnitt for at det skal være lettere å lese. Det er derfor viktig at leseren undersøker orginalen/kilden for gjengivelsen av innholdet. Fig 3 mangler el er en feil i protokollen.

Protokollen finner du her: Forskningsprotokoll_Biopsykologisk behandling av kronisk utmattelsessyndrom_2014

Forskningsprotokollen innsendt REK 17 juni 2014 er som følger:

Sammendrag

 Bakgrunn

Kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) er et betydelig helseproblem blant ungdom.Det er få behandlingsalternativer. Kognitiv atferdsterapi (KAT) har en positiv virkning på enkelte pasienter, men dokumentasjonsgrunnlaget hos ungdommer er sparsomt, og effektstørrelsen er moderat. Den teoretiske begrunnelsen for KAT er dessuten på enkelte punkter ikke i samsvar med nye empiriske funn og forståelsesmodeller for CFS/ME.

Vi har derfor utviklet et biopsykologisk behandlingsprogram for ungdom med CFS/ME. Programmet har visse fellestrekk med KAT og baserer seg på tre hovedkomponenter: en kognitiv komponent, en atferdskomponent og en følelseskomponent.

 Mål

I dette pilotprosjektet vil vi kartlegge pasienterfaringer med det biopsykologiske behandlingsprogrammet. I tillegg vil vi estimere effekt på symptomer og funksjon med tanke på statistisk styrkeberegning for en senere randomisert kontrollert studie.

 Design

8 ungdommer (12-18 år) med diagnostisert CFS/ME vil bli tilbudt det biopsykologiske behandlingsprogrammet. Programmet består av seks sesjoner (2 individualterapeutiske, 4 i gruppe) og strekker seg over en tidsperiode på 4 uker; foreldre/foresatte tilbys én separat behandlingssesjon i den samme perioden. I tillegg vil det være en oppfølgingssesjon etter 3 måneder.

 Rekruttering, inklusjon og eksklusjon

Pasientene vil bli løpende rekruttert fra poliklinikken ved Barne- og ungdomsklinikken, Akershus universitetssykehus. Inklusjonskriterier er: a) Sikkert diagnostisert CFS/ME med varighet minst 3 måneder, b) Et funksjonstap som hindrer normal skoledeltakelse, c) Alder > 12 og < 18 år.

Eksklusjonskriterier er: a) Andre sykdommer eller livshendelser som kan forklare utmattelsen, b) Sengeleie. Inklusjon baserer seg på informert samtykke fra både pasientene og foreldre/foresatte.

 Endepunkter

  1. a) Pasienterfaringer i uke 4 (etter sjette behandlingssesjon), kartlagt gjennom individuelle, semistrukturerte intervjuer.
  1. b) Skårer for utmattelse, andre CFS/ME-symptomer, livskvalitet og fysisk funksjon i uke 4 (etter sjette behandlingssesjon) og uke 16 (etter syvende behandlingssesjon), kartlagt gjennom spørreskjema.

 Analyser

For kvalitative data (pasientintervjuer) gjennomføres tematisk strukturell analyse. Kvantitative data analyseres med deskriptiv statistiske metoder, evt. også parede statistiske tester (t-test, Wilcoxon).

 Forankring og finansiering

Prosjektet gjennomføres av forskningsgruppen PAEDIA (ledet av prof. Vegard Bruun Wyller) ved Barne- og ungdomsklinikken, Akershus universitetssykehus. Alle utgifter dekkes over PAEDIAs eget budsjett; ekstern finansiering er ikke nødvendig.

 Fremdriftsplan og publisering

Forutsatt formell godkjenning kan første pasient inkluderes medio september 2014, og datainnsamlingsfasen avsluttes i januar 2015. Dataanalyser vil gjennomføres i løpet av våren 2015. Resultatene vil bli forsøkt publisert i et internasjonalt fagtidsskrift. I tillegg vil de danne grunnlag for en randomisert kontrollert intervensjonsstudie med tentativ oppstart i 2015 (CIMA: Chronic fatigue syndrome following Infectious Mononucleosis in Adolescents).

 

Bakgrunn

 Innledning

CFS, Chronic Fatigue Syndrome, oversettes til “kronisk utmattelsessyndrom” på norsk, mens ME, Myalgic encephalomyelitis oversettes til “myalgisk encefalomyelitt.” I litteraturen brukes begrepene ME og CFS vanligvis synonymt, eller i kombinasjon som CFS/ME. CFS/ME er en tilstand uten sikker og entydig etiologi. Pasientgruppen er heterogen, men pasientene har til felles at de har en langvarig, betydelig, og til tider invalidiserende utmattelse og karakteristisketilleggssymptomer (Helsedirektoratet, 2013).

Forskningen på CFS/ME har vært preget av uenighet om hvorvidt CFS/ME skal oppfattes primært som en psykisk eller fysisk sykdom. Dette har ført til splittelse i fagmiljøene, så vel som strid mellom ulike behandlere, pasientorganisasjoner og helsevesenet. I dag forskes det bredt på CFS/ME, både med tanke på biologiske/fysiske og psykologiske årsaksforhold.

Det hersker stort sett enighet om at årsakene til utvikling og opprettholdelse av CFS/ME må forstås som multifaktorielle, og at sykdommen skyldes et samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Vanligvis skiller man mellom a) predisponerende faktorer, som gjør et individ sårbart for å utvikle sykdommen; b) utløsende faktorer, som ”trigger” oppstarten av sykdommen; og c) opprettholdende faktorer, som hindrer bedring og gjør sykdommen kronisk (Wyller, 2007).

Det er vanskelig å fastslå forekomsten av CFS/ME fordi inklusjonskriteriene i ulike studier har vært forskjellige. Dersom vi antar at forekomsten i Norge ligner den som foreslås i utenlandske studier, vil det være mellom 10 000–20 000 pasienter med CFS/ME av ulik alvorlighetsgrad i den norske befolkningen. Det er betydelig høyere forekomst av CFS/ME blant kvinner enn menn. Forekomsten av CFS/ME er lavere hos barn og ungdom enn hos voksne (Helsedirektoratet, 2013).

Sustained Arousal modellen og Cognitive Activation Theory of Stress (CATS)

En måte å forstå symptombildet til CFS/ME på, er via psykobiologisk teori og empiri, og stressmodeller som Sustained Arousal-modellen og Cognitive Activation Theory of Stress (CATS).

 I vid forstand betegner “stress” hvilken som helst tilstand som er en trussel for homeostase (McEwen, 1998) Stress oppstår når det er et avvik mellom hva som forventes, og hva som faktisk eksisterer. Dette kan være en rask og delvis automatisk prosess, som for eksempel når man blir eksponert for en signifikant og uforventet endring i omgivelsene, eller når spesifikke fysiologiske variabler (som blodtrykk) er forstyrret (Goldstein, 2001).

Sammenligningen kan involvere sammensatte kognitive evalueringer av situasjoner, og deres potensielle konsekvenser, som videre er basert på tidligere erfaringer i like eller i lignende situasjoner. Stress utløser vanligvis en ikke-spesifikk aktiveringsrespons som involverer nevrologiske og endokrine prosesser, hvor det overordnede målet er å gjenvinne homeostase. Aktiveringsresponsen er gradvis skrudd av når den er suksessfull. I motsatt tilfelle, kan aktiveringen vedvare. Aktiveringsresponsen er primært adaptiv og helsefremmende. Det er endringer i responsdynamikkene, – en vedvarende aktivering (“sustained arousal”), – som kan bidra til sykdom (Ursin & Eriksen, 2004).

Biomedisinske funn kan tyde på at vedvarende aktivering er en sentral sykdomsmekanisme hos CFS-pasienter. Vedvarende aktivering vedlikeholderuhensiktsmessige og selvforsterkende mønstre som omfatter immunologiske, nevrologiske og endokrine systemer, skjelettmuskelfunksjon og kognisjon (Wyller et al., 2009).

Sustained Arousal modellen illustrerer hvordan uhensiktsmessige beredskapstilstander kan etableres, dersom en person blir utsatt for vedvarende belastning som utfordrer kroppens normale balanse (figur 2).

Belastningen kan være fysisk eller psykisk, for eksempel infeksjoner, smerter, følelsessmessige påkjenninger, trusler eller traumer. Ved langvarig stress kan fysiologiske set-points sensitiveres (styrket respons i synapsen forårsaket av repetert stimulering), slik at terskelen for alarm senkes, og kroppen kommer i en kontinuerlig beredskapstilstand.

Denne tilstanden kan vedlikeholde symptomene i CFS/ME. Det foreligger også noe data som indikerer at vedvarende stressrespons kan være en direkte årsak til pasientens følelse av utmattelse (Wyller et al., 2009).

Sustained Arousal modellen bygger på teoretiske betraktninger, forskning og klinisk erfaring. Den er ikke vitenskapelig «bevist,” men mange oppfatter den som et godt bilde på virkeligheten.

Figur 1_Biopsykologisk behandling av kronisk utmattelsessyndrom_2014

Figur 1. Det autonome nervesystemet og stressresponsen.

Forenklet skisse av stressresponsen. En hvilken som helst belastning gir økt aktivitet I den sympatiske delen av det autonome nervesystemet (markert med lilla stjerner). Dette endrer funksjonen til alle indre organer og øker utskillelsen av adrenalin. Adrenalin vil igjen forsterke effekten på hjertet, slik at pulsen stiger ytterligere (Wyller, 2007).

 

Figur 2_Biopsykologisk behandling av kronisk utmattelsessyndrom_2014

Figur 2. Konsekvensene av en vedvarende stressrespons.

Konsekvensene av en vedvarende stressrespons omfatter blant annet endringer i blodstrømsreguleringen, temperaturreguleringen,hormonsystemet, immunsystemet, tankeprosessen og søvnrytmen. Dette kan i sin tur gi opphav til onde sirkler. Det er ogsåtenkelig at en vedvarende stressreaksjon er den direkte årsaken til pasientens følelse av utmattelse, (Wyller, 2007).

The Cognitive Activation Theory of Stress (CATS) er et norsk bidrag forankret i psykonevroendokrinologi, som viser hvordan menneskers opplevelse av belastninger tolkes via kognitive filtre basert på tidligere erfaringer.

Det teoretiske grunnlaget til CATS er kognitive reformuleringer av klassisk betinging og operant betinging fra læringsteori. Klassisk betinging er en type læring der et individ kobler sammen to typer stimuli (Skinner, 1996). Operant betinging er en form for læring der individets atferd endres som en følge av de konsekvensene atferden har hatt (Skinner, 1996).

I CATS er klassisk betinging sett på som ervervede forventinger til stimuliutfall (stimulusforventinger). Instrumentell, eller operatnt betinging, er sett på som ervervede forventinger til resultatene av tilgjengelige responser (repsonsutfallforventninger). Stimulusfoventning er relatert til forsvarsmekanismer.

Responsforventning er relatert til mestring, hjelpesløshet og håpløshet. CATS hevder at stressresponsen avhenger av forventninger til utfall av stimuli og tilgjengelige responser. Håpløshet og hjelpesløshet er assosiert med vedvarende aktivering og sykdom hos både mennesker og dyr. Mestring, er assosiert med lavere stressnivåer og generelt bedre helse (Ursin & Eriksen, 2004)

CATS definerer mestring som en generell forventning, basert på tidligere suksess, om at de fleste, eller alle responser, fører til et positivt resultat. Mangel på suksess gir derimot forventninger om hjelpeløshet og håpløshet. Hjelpeløshet er den ervervede forventingen om at det ikke finnes noen sammenheng mellom responser og utfall. Individet har dermed ingen kontroll.

Hjelpeløshet tenderer videre til å bli en generalisert responsforventing. Langvarige tilstander av hjelpeløshet gir en vedvarende aktivering. Når individet “aksepterer” at det ikke finnes noen løsning, eller når hjelpeløsheten fører til sekundære gevinster eller støtte, kan aktiveringen imidlertid bli redusert. Sistnevnte kan føre til at hjelpeløshet fungerer som en mestringsstrategi, og de sekundære gevinstene kan styrke og opprettholde hjelpesløshetstilstanden.

Håpløshet er den ervervede forventningen om at de fleste, eller alle responser, fører til et negativt resultat. Håpløshet innebærer kontroll, responser har effekter, men de er negative. Håpløshet introduserer dermed et element av “skyld.” CATS definerer kontroll som en opplevelse av høy sannsynlighet for et gitt responsutfall, uavhengig av verdien til utfallet. Det essensielle aspektet er den subjektive følelsen av å være i stand til å kontrollere situasjonen, som kan utvikles til positive responsutfallforventninger (Ursin & Eriksen, 2004).

Generaliseringen av forventningen fra en situasjon til alle situasjoner, er et viktig aspekt (Skinner, 1996). Individer som føler at de har kontroll over sin situasjon kan sies å ha en “indre kontrollstyring” (Rotter, 1975). “Mestringstro” (Bandura, 1982) er et annet relatert konsept. Mestringstro er definert som et individets tro på at han/hun kan handle på en måte som fører til et spesifikt mål (Bandura, 1982). Når denne forventningen er generalisert, blir den identisk med CATS’ mestringskonsept (Ursin & Eriksen, 2004).

I CFS/ME ser de utløsende faktorene som infeksjoner og kritiske livshendelser ut til å være langvarige, og kan – i følge CATS – forårsake en vedvarende aktiveringsrespons. Denne aktiveringsresponsen kan likevel være utilstrekkelig for å løse det opprinnelige problemet. Da det ikke finnes en tydelig løsning for individet, kan forsøk på å løse problemet oppleves som mislykkede, og resultere i negative forventninger til responsutfall. Ettersom evalueringen av aktiveringsresponsen avhenger av forventninger, og negative forventinger styrker aktiveringsresponsen, utvikles det dermed en ond sirkel.

CFS pasienter kan på denne måten opprettholde aktiveringen i deres forsøk på å oppnå kontroll over egen aktiveringsrespons.

En slik uhensiktsmessig læringsprosess kan styrkes av oppmerksomhet, som er i overensstemmelse med et økt fokus på kroppslige symptomer hos CFS/ME pasienter (Ursin & Eriksen, 2004).

 Kognitiv atferdsterapi (KAT) og CFS/ME

Kognitiv atferdsterapi (KAT), er den mest utbredde og evaluerte psykologiske tilnærmingen ved somatisk sykdom, og har vist seg å ha effekt også ved CFS/ME (Berge & Dehli, 2009). En nyere randomisert kontrollert studie tyder på at ungdom kan ha positiv effekt av KAT med tanke på både skolefravær, grad av utmattelse og fysisk funksjon (Nijhof et al, 2012). Det er imidlertid viktig å understreke at KAT ikke er virksom for alle, dokumentasjonsstyrken er moderat, og ingen studier har vært gjort med sengeliggende pasienter (Wyller et al., 2007).

I KAT for CFS/ME kombineres ofte gradvis økning av aktivitet med en psykologisk tilnærming, som arbeider med tanker og forestillinger om hvordan symptomene kan hindre at en blir bedre.

Behandlingen dreier seg om bevisstgjøring og endring av uheldige tankemønstre, oppfatninger og atferdsmønstre, som kan bidra til å vedlikeholde problemene og symptomene. Psykologiske faktorer som stress, angst og depresjon kan komme som en reaksjon på sykdommen, og påvirke både symptomforståelse og mestring på en negativ måte, som dermed bidrar til å forsterke og forlenge utmattelse, smerte og andre symptomer.

I KAT formidles det at årsaker til CFS/ME må forstås i et biopsykososialt perspektiv, og videre deles inn i predisponerende, utløsende og opprettholdende faktorer. Behandlingen er fokusert på å endre de kognitive og atferdsmessige faktorene som opprettholder den onde sirkelen til CFS/ME (Berge & Dehli, 2009).

Den teoretiske bakgrunnen til KAT

Det foreligger empirisk støtte til KAT-modellen for CFS/ME. I følge denne modellen er symptomene og funksjonshemningen til CFS/ME opprettholdt først og fremst av uhensiktsmessige sykdomsoppfatninger (frykt) og mestringsatferd (unngåelse). Disse oppfatningene og atferdene interagerer med deltagerens emosjonelle og fysiologiske tilstand og mellommenneskelige forhold, og det oppstår selvopprettholdende onde sirkler av utmattelse og funksjonshemning (Burgess & Chalder, 2004).

Personer med CFS/ME opplever vanligvis økt smerte eller tretthet etter all type aktivitet, og dette kan naturligvis oppfattes som et tegn på at det er skadelig.

Disse tankene kan føre til unngåelsesatferd, som for eksempel unngåelse av aktiviteter og lange perioder med hvile. Å hvile for lenge kan hindre gjenvinning gjennom å redusere aktivitetstoleranse og fysisk kondisjon. Mange med CFS/ME veksler mellom overdreven aktivitet og lange perioder med hvile. Dette mønsteret gjør utilsiktet problemet verre på lang sikt, da det er vanskelig å etablere en rutine.

Mange har et forstyrret søvnmønster, som kan bidra til å øke tretthetsfølelsen og andre symptomer. De vanlige opplevde symptomene hos personer med CFS/ME, er både plagsomme og invalidiserende.

De vil ofte gi mye oppmerksomhet til sine symptomer som kan resulterer i en forverring av plagene, og videre føre til unngåelse. Det å stoppe og gjøre ting på et regelmessig grunnlag, kan føre til et tap av tillit i å være i stand til å gjøre dem. For eksempel kan de ha stoppet sosialiseringen med venner, håndtering av hjemmet, trening osv.

Det å gjenoppta disse aktivitetene kan fremprovosere frykt og føre til ytterligere unngåelse (Burgess & Chalder, 2004). Personer med CFS/ME opplever ofte store langvarige stressbelastninger, og problemer relatert til effektene av deres sykdom (Burgess & Chalder, 2004). Disse kan inkluderer økonomiske vanskeligheter, bekymringer i forhold til å beholde jobben eller gjenopptagelse av studier, eller følelser av sosial isolasjon grunnet en redusert sosialiseringsevne.

Slike stressbelastninger kan fremprovosere følelser av frustrasjon, hjelpeløshet og tap av kontroll over livet. Negative følelser, som er en naturlig menneskelig respons til stress, kan føre til et lavt stemningsleie hos noen, og til depresjon hos andre. Lavt stemningsleie kan videre føre til en rekke problemer, inkludert tretthet, som igjen kan redusere deres ønske om å være aktive.

Det ser ut til å være en økt forekomst av personlighetstrekket perfeksjonisme hos pasienter med CFS/ME (Deary & Chalder, 2008). Mennesker som er perfeksjonister, vil sannsynligvis ha større vanskeligheter meg å ta pauser eller tillate hvile i løpet av dagen, ettersom de da føler at de ”sløser” med tid, og at de ”burde” gjøre noe nyttig. Dette kan føre at de har en tilnærming til aktivitet som er kjennetegnet av å gjøre for mye til tider, for deretter å hvile i lange perioder.

Faktorer som vanligvis opprettholder eller viderefører CFS/ME kan illustreres som en slags ”ond sirkel” (figur 4). ”Den onde sirkelen” viser hvordan triggere som infeksjon, livshendelser, livsstil og personlighet gir symptomer (tretthet, muskelsmerter osv.).

Symptomene fører til unngåelse av aktivitet (i forsøk på å bli bedre), som igjen gir søvnproblemer, økt hvile og tap av fysisk kondisjon. Dette gir en forstrekning av symptomene, som gir opphav til frykt. Frykten leder til en reduksjon av aktivitet (unngåelsesatferd), som gir opphav til frustrasjon og bekymringer osv.

Dette fører videre til overdreven aktivitet eller inaktivitet, avhengig av symptomene.

 

Figur 4_Biopsykologisk behandling av kronisk utmattelsessyndrom_2014

Figur 4. En ”ond sirkel” i symptomopprettholdelse (fra KAT modellen for CFS/ME) (Burgess & Chalder, 2004).

Målet til KAT er å hjelpe deltageren til å bedre sitt funkjsonsnivå, noe som videre reduserer utmattelse. Behandlingen har også som mål å hjelpe deltageren til å bli ekspert i å håndtere sine problemer, så de på slutten av behandlingen vil være i stand til å opprettholde og bygge på sin fremgang. For å hjelpe dem å bedre sin funksjon som et primært mål, og til å redusere graden av utmattelse, vil en rekke kognitive og atferdsmessige strategier blir diskutert med deltageren i løpet av KAT sesjonene.

De kognitive strategiene har som hensikt å adressere uhensiktsmessige tanker og oppfatninger, og kan innebære en enighet om spesifikke atferdseksperimenter for å teste ut validiteten til deltagerens eksisterende oppfatninger.

Vanlige uhensiktsmessige tanker inkluderer skremmende tanker som kan føre til en unngåelse eller reduksjon av aktiviteter (”aktivitet vil forverre symptomene mine”) og perfeksjonistiske tanker/oppfatninger som kan føre til et overdrevent aktivitetsnivå med en påfølgende lang hvileperiode (”Jeg må gjøre ferdig denne delen av arbeidet/rydde opp før jeg sitter ned”).

De atferdsmessige strategiene har som mål å hjelpe deltageren til å bedre sin funksjon og søvnmønster. Dette kan innebære etablering av et konsistent mønster av aktivitet og hvile, gradert aktivitet for å kunne jobbe mot spesifikke mål, etablering av en søvnrutine, og gradert eksponering til situasjoner som kan forårsake angst, som for eksempel sosialisering. I starten av KAT behandlingen lages det en aktivitetsplan med tydelige føringer for aktivitet, hvile og søvn. Aktivitetsplanen anses som nødvendig for å oppnå en god balanse mellom hvile og aktivitet, og antas å bidra til en opplevelse av økt kontroll hos den enkelte.

Biopsykologisk behandlingsprogram

Vi har valgt å navngi vårt nyutviklede behandlingsprogram et biopsykologisk behandlingsprogram, da det gjenspeiler i større grad en nevrofysiologisk forståelsesramme for utvikling og opprettholdelse av CFS/ME, enn den tradisjonelle KAT tilnærmingen.

Som vist ovenfor består KAT for CFS/ME av en kognitiv komponent og en atferdskomponent -dette gjelder også for det biopsykologiske behandlingsprogrammet.

I tillegg inneholder det biopsykologiske behandligsprogrammet en tredje komponent, – en følelseskomponent- som har som hensikt å øke en direkte tilgang til positive følelser.

Den kognitive komponenten i det biopsykologiske behandlingsprogrammet er veldig lik den kognitive delen i KAT, men den fokuserer i større grad på hvordan tanker og følelser påvirker nevrobiologien. Gjensidige påvirkninger mellom tanker, følelser og kropp tematiseres også i KAT.

KAT understreker imidlertid ikke de nevrobiologiske prosessene i den vedvarende aktiveringsresponsen, som antas å være en sentral årsaksmekanisme ved CFS/ME, i følge CATS og Sustained Arousal modellen.

Atferdskomponenten i KAT for CFS/ME fokuserer på viktigheten av en godt utarbeidet aktivitetsplan med gradvis opptrapping i aktivitetsnivå over tid.

Det biopsykologiske behandlingsprogrammet vil derimot ikke inkludere en slik aktivitetsplan. Deltagerne vil istedenfor oppfordres til ”å gjøre det de ønsker,” så lenge det er lystbetont. ”Å gjøre det de ønsker” betyr ikke at deltagerne ikke skal lytte til kroppens signaler, men de rådes ikke til å følge en fast forutbestemt aktivitetsplan.

Deltagerne lærer å identifisere hva de liker å gjøre, og hva de ikke liker å gjøre. Deretter oppfordres de til å gjøre mer av lystbetonte aktiviteter, og mindre av aktiviteter som oppleves som ”plikter.”

Parallelt med denne oppfordringen jobbes det kognitivt for å utvikle den mestringstroen som kreves for å endre aktivitetsmønster.

Argumentasjonen for å ekskludere aktivitetsplan i behandlingsprogrammet, er hovedsakelig basert på hva vi vet fra stressmodeller og sannsynlige årsaksmekanismer ved CFS/ME, da det dessverre finnes lite empiri på feltet.

CATS hevder at negative tanker og negative følelser, gir opphav til en vedvarende aktiveringstilstand i nervesystemet. Det å snu negative tankemønstre, redusere tilgangen på negative følelser, og øke tilgangen på positive følelser, antas videre å hemme en slik vedvarende aktivering.

Som presentert tidligere, har CFS/ME pasienter ofte forventninger om hjelpeløshet og håpløshet vedrørende egen sykdomstilstand. De har en oppfatning av å ikke ha kontroll over tilstanden, og at det ikke er noe de kan gjøre for å bedre den.

Mange har tydelige forventninger om hvordan de selv kan bidra til å forverre symptomene sine, eksempelvis gjennom fysisk aktivitet. Sistnevnte fører ofte til en ”unngåelsesatferd” i frykt av symptomforverring. Unngåelsesatferd styrker videre deres oppfatning av at tilstanden er ukontrollerbar, gjennom operant betinging, og blir dermed en selvoppfyllende profeti.

Enkeltstående erfaringer med symptomforverring i forbindelse med en spesifikk aktivitet, kan også generaliseres til andre typer aktiviteter gjennom klassisk betinging. Det dannes da en assosiasjon mellom stressresponser og stimulus som ikke er en trussel for homeostase, noe som resulterer i en vedvarende aktivering (Gupta, 2002).

Unngåelsesatferd påvirker fysiologi og symptomer, og gir opphav til en ond sirkel av symptomopprettholdelse. Deale et al.(1997) viste at negative forventninger til konsekvenser av fysisk aktivitet var relatert til dårligere utfall hos pasienter med CFS/ME.

Basert på en stressteoretisk forståelsesramme, ser ikke en detaljert aktivitetsplan med forsiktig og gradvis opptrapping, ut til å være en nødvendighet for bedring av tilstanden hos pasienter med CFS/ME.

Slik man forstår CATS, er det forventningsendringer og aktiveringsendringer som er det avgjørende. For å kunne tåle et høyere aktivitetsnivå uten å føle symptomforverring, indikerer CATS at det vil være nødvendig med en endret respons i hjernens nevronale nettverk. En slik ”nettverksendring” krever en forventingsendring, og en endring av hvilken aktivering ulike stimuli og responser medfører. Forventinger om negative utfall av stimuli og responser er, som sett tidligere, basert på læring gjennom henholdsvis klassisk og operant betinging.

Gjennom de samme mekanismene, antas det at slike uhensiktsmessige forventninger kan avlæres, og erstattes med mer hensiktsmessige forventinger. Det er en generell enighet om at forventninger og reaksjonsmønstre kan påvirkes gjennom terapeutiske metoder, og føre til mer hensiktsmessige reaksjoner på stimuli og belastninger.

I det biopsykologiske behandlingsprogrammet vil det dermed være viktig å nøye ivareta og jobbe med deltagerens forventinger til utfall av egne atferdsmønstre, eksempelvis utfall av fysisk aktivitet, før de oppfordres til ”å gjøre det de ønsker.” I tillegg bør det sikres at deltageren har gode verktøy for å stoppe uhensiktsmessige tankemønstre, og for å fremme tilgangen på positive følelser.

Ut i fra en stressteoretisk forståelsesramme, kan det videre tenkes at enaktivitetsplan kan skape forventinger som gir opphav til stress hos deltagerne, da fokuset er rettet mot å gjennomføre bestemte aktiviteter, uavhengig av hva vedkommende egentlig ønsker å gjøre. Aktivitetsplanen kan således bidra til å hemme tilgangen på positive følelser og skape negative følelser, eksempelvis gjennom stress forbundet med måloppnåelse. En aktivitetsplan kan også gi en forventning om at man ikke vil være i stand til å ha et aktivitetsnivå som er annerledes enn det som står i planen. Eksempelvis vil en forventing om symptomforverring i etterkant av et høyt aktivitetsnivå, føre til en stressaktivering under gjennomføring av aktiviteten, som igjen vil øke sannsynligheten for symptomforverring.

Dersom man derimot skaper seg en forventning om at man vil være i stand til å ha et høyere aktivitetsnivå enn det planen tillater, er det sannsynlig at man vil tåle et slikt aktivitetsnivå uten å oppleve symptomforverring.

I den biopsykologiske behandlingsprogrammet ønskes det ikke at deltageren begrenses til avtalte aktiviteter og mål, men at deltageren opplever en frihet til å gjøre akkurat det vedkommende føler for der og da, så lenge de er motivert av lyst, fremfor av ”plikt.”

Deltagerne oppfordres til å gjøre aktiviteter som er lysbetonte, men som de tidligere har unngått på grunn av frykt for symptomforverring underveis, eller i etterkant av aktiviteten. De rådes til å starte med aktiviteter som de tror vil være realistiske å gjennomføre.

Deltagerne informeres om at symptomforverring ikke er farlig, men helt normalt da kroppen ikke er vant til å være i aktivitet. Det vil understrekes at symptomforverring ikke betyr at de er tilbake der de startet, da de har utviklet et sett med teknikker som kan tas i bruk ved håndtering av tilbakefall.

I det biopsykologiske behandlingsprogrammet vil det parallelt med endring av uhensiktsmessige tankemønstre (den kognitive komponenten i KAT), og oppmuntring til ønsket aktivitet (den atferdsmessige komponenten), fokuseres på ulike teknikker som har som hensikt å øke tilgangen på positive følelser, og å redusere tilførselen av negative følelser. Følelseskomponenten er rettet direkte mot følelsessentrene i hjernen, og antas å kunne påvirke følelser direkte, uten å gå veien via tankene.

En direkte stimulering av følelsessentrene vil kunne bidra til at pasienter med CFS/ME blir i bedre stand til å arbeide med endring av uhensiktsmessige tanke- og atferdsmønstre. Vi mener at et fokus på viktigheten av følelser for bedring av tilstanden, ikke er tilstrekkelig ivaretatt i KAT for CFS/ME.

Oppmerksomt nærvær (mindfulness), positiv visualisering, og utførelse av lysbetonte aktiviteter er eksempler på teknikker som kan stimulere følelsessentrene direkte. Oppmerksomt nærvær har vist gode resultater i kombinasjon med KAT for psykiske lidelser som angst og depresjon, men også for kroniske somatiske sykdommer som fibromyalgi, kronisk smerte, leddgikt, diabetes type 2 og kardiovaskulære tilstander (Merkes, 2010).

Forskning viser at oppmerksomt nærvær demper stress, gir energi og virker gjenoppbyggende ved kroppslig og følelsesmessig utmattelse. Oppmerksomt nærvær antas å øke den metakognitive oppmerksomheten, som gir et mer desentrert perspektiv på tanker, og mer hensiktsmessige responser på automatiske tanker.

I tillegg gir oppmerksomt nærvær en økt aksept av uønskede emosjoner og kroppslige sensasjoner, og bidrar trolig til at man utvikler en mer omsorgsfull holdning til seg selv, mens perfeksjonisme og selvkritiske holdninger reduseres. En kombinasjon av KAT og oppmerksomt nærvær har vist seg å være særlig nyttig (Rimes & Wingrove, 2013).

Noe forskning har også vist gode resultater av oppmerksomt nærvær hos CFS/ME (Surawy, Roberts & Silver, 2005). Ved bruk av øvelser i oppmerksomt nærvær hos disse pasientene, er det imidlertid viktig å hindre at de ikke blir overdrevent fokusert på egne kroppslige fornemmelser. Som sett tidligere, er det nettopp en slik overdreven symptomfokusering som er en del av problemet deres i utgangspunktet. For noen pasienter vil det dermed være mer nyttig å lære teknikker for å flytte fokus utad mot omgivelsene, istedenfor innover mot egen pust og kropp.

Distraksjonsteknikkene vil også hjelpe deltageren til å skjerme seg mot uhensiktsmessige tankemønstre og kvernetanker som grubling og bekymring. De oppfordres til å utvikle en aksepterende holdning til de uhensiktsmessige tankemønstrene, uten å gå inn å ”dvele” med deres innhold, som vil gi opphav til de negative følelsene og kroppslige symptomer. En slik aksepterende holdning til tanker står sentralt i tredjebølgeterapiformer som aksept og forpliktelsesterapi (AFT), mindfulness og metakognitiv terapi (MKT).

En randomisert kontrollert studie av MKT for pasienter med CFS, viste at negative emosjoner og metakognisjoner var positivt korrelert med mål på symptomalvorlighetsgrad, og at metakognisjoner var en bedre prediktor for symptomalvorlighetsgrad enn angst og depresjon. Disse resultatene støtter dermed bruken av MKT modellen for psykiske forstyrrelser for å forstå CFS (Lorraine et al., 2011).

Det biopsykologiske behandlingsprogrammet vil ha et stort fokus på salutogenese og positiv psykologi. Sykdomstilstanden og symptomene mottar lite oppmerksomhet, mens positive følelser og fokus på muligheter fremfor problemer fremheves. I tillegg vil terapeuten ha en overbevisende og motiverende måte å kommunisere med deltageren på. Terapeuten tydeliggjør at deltageren har kontroll over sin egen sykdom, og vil ha store muligheter for å bli frisk. Det understrekes at tilstandsendring krever aktiv jobbing over tid, og at de i løpet av behandlingsprogrammet kun lærer et sett av teknikker, som de selv må ta ansvar for å praktisere regelmessig i etterkant av behandlingen.

En slik tilnærming, hvor man fokuserer på å frembringe positive følelser i kombinasjon med endring av tankemønstre, og hvor man oppfordrer pasientene til å gjøre det de ønsker, ses også i det mentale treningsprogrammet Lightning Process (LP). LP er omdiskutert, men mye brukt i behandlingen av CFS/ME. Det er foreløpig ikke gjort noen randomiserte kliniske studier på LP, selv om intervjuer av personer som har gjennomført programmet viser noe positive resultater (Reme, 2013).

Mål

Prosjektets mål er å videreutvikle et biopsykologisk behandlingsprogram for ungdom med CFS/ME. Første skritt i dette utviklingsarbeidet er en pilotstudie av det biopsykologiske behandlingsprogrammet hos ungdom med diagnostisert CFS/ME.

Pilotstudien vil kartlegge pasienterfaringer og mulig effekt på symptomer ogfunksjon.

 Design

Rekruttering, inklusjon og eksklusjon

Pasienter diagnostisert med CFS/ME ved Barne- og ungdomsklinikken, Akershus Universitetssykehus (AHUS) vil bli forespurt om å delta i denne pilotstudien.

Deltakelse forutsetter informert samtykke fra pasienter og foreldre/foresatte.

Inklusjonskriterier er:

  • Sikkert diagnostisert CFS/ME med varighet minst 3 måneder
  • Et funksjonstap som hindrer normal skoledeltakelse
  • Alder > 12 og < 18 år.

Eksklusjonskriterier er:

  • Andre sykdommer eller livshendelser som kan forklare utmattelsen
  • Sengeleie

Vi vil til sammen inkludere 8 pasienter. De vil motta all annen standardbehandling for sin sykdom, og vil bli fulgt tett ved poliklinikken ved Barne- og ungdomsklinikken, Akershus universitetssykehus.

Behandlingsprogram og behandlingsmanualer

Behandlingsprogrammet kan inndeles i tre faser

  1. Vurdering, presentasjon av behandlingsrasjonale og engasjement/forpliktelse(1. sesjon)
  2. Aktiv behandling (2.-4. sesjon)
  3. Forberedelse til veien videre (5.-6. sesjon)
  4. Oppfølging (7. sesjon)

Til hver sesjon blir det utarbeidet behandlingsmanualer. Disse er ment som en veileder for den som skal gjennomføre det biopsykologiske behandlingsprogrammet. De inneholder også selvhjelpsmateriell som deles ut til pasient/pårørende. Manualen beskriver sentrale temaer, mål og metoder, time for time.

De tre hovedelementene som inngår i behandlingsprogrammet er

1. kognitive teknikker,

2. distraksjonsteknikker og oppmerksomt nærvær (mindfulness) og

3. atferdseksperimenter.

I tillegg vil det i de første sesjonene tilbys psykoedukasjon og sykdomsforståelse for å skape et felles utgangspunkt for behandling. Tiltakene tilknyttet de tre hovedelementene baserer seg på stressteori (CATS og Sustained Arousal modellen) som forståelsesramme for CFS/ME, KAT og klinisk erfaring fra pasienter med CFS/ME.

Den biopsykososiale modellen

Målet i første sesjon er å få en forståelse av kronisk utmattelse, og hva som bidrar til å opprettholde symptomene. I første time legges vekten på å utforske pasientens opplevelse av, og tanker om tilstanden sin. Vi presenterer en biopsykososial forståelse der utmattelse ses som et symptom som utvikles og opprettholdes i et samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer (tabell 1).

Biologiske faktorer er de faktorene som knyttes til kropp og sykdom. Psykologiske faktorer handler om tanker, følelser og personlighet. Sosiale faktorer er rettet mot omgivelsene og hvordan de påvirker oss. CFS/ME er ikke enten fysisk eller psykisk, men resultatet av samspillet mellom kropp, tanker, følelser, handlinger og livsforhold.

Den biopsykososiale modellen kan gi en rikere og mer nøyaktig forståelse av samspillet av ulike årsaksfaktorer for utløsning og opprettholdelse av tilstanden. En biopsykososial forståelsesmodell skreddersys til hver enkelt pasient ut ifra informasjon fra pasienten og foreldrene, et genogram, og fra eventuelle tidligere kartlegginger, som kan gi et bilde av ulike faktorer som bidrar til å opprettholde symptomene.

Deres egne oppfatninger bør inkorporeres i den biopsykososiale modellen, så de får en følelse av at deres meninger ivaretas og tas på alvor.

 Tabrll 1_Biopsykologisk behandling av kronisk utmattelsessyndrom_2014

Tabell 1. Den biopsykososiale modellen presentert skjematisk.

 Terapeutens måte å presentere behandlingsrasjonalet på er svært viktig, hvis ikke kan de føle at deres sykdomstilstand ”psykologiseres.” Terapeuten bør understreke at han/hun anerkjenner at fysiologiske forstyrrelser er tilstede, og at pasientens plager er høyst reelle, men at de kan reverseres gjennom måten de håndterer dem på. Pasienter føler seg ofte forsikret når de informeres om at en slik behandling hjelper pasienter med en rekke helseproblemer, inkludert kreft, kronisk smerte og diabetes.

Pasientens nåværende aktivitetsnivå kartlegges. Viktigheten av aktiv deltakelse både i løpet av behandlingsforløpet, og i etterkant av behandlingen understrekes. Det tydeliggjøres at det er endringene som gjøres i hverdagen mellom sesjonene, som gir bedring. Delmål og langtidsmål diskuteres.

Første sesjon avsluttes med at ”Mirakelspørsmålet” introduseres: ”Hvis du våknet om morgenen og plagene dine mirakuløst hadde forsvunnet i løpet av natten uten at du visste det, hva ville være det første du merket når du våknet? Hva er det første de rundt deg ville merket?” (de Shazer, 1985).

Hvis terapeuten kan aktualisere en fremtid med muligheter, kan tunnelen åpne seg, og tankemønstre brytes. Samtalen som følger etter dette spørsmålet vil inneholde en detaljert konkretisering av morgensituasjonen og dagen som følger. I samtalen hjelpes pasienten til å visualisere den nye situasjonen, forestille seg hvordan kroppen kjennes (Reichelt, 2009).

Cognitive Activation Theory of Stress (CATS), Sustained arousal modellen, Den kognitive diamanten, ABC-modellen og distraksjonsteknikker

Målet i andre og tredje sesjon er å hjelpe pasienten til å se sammenhengen mellom kropp, tanker, følelser og atferd, og å lære å bruke kognitiv egenterapi og distraksjonsteknikker som verktøy. Tankenes innvirkning på hvordan man føler seg og på kroppslige sensasjoner vil være i fokus. Det vil utvikles passende distraksjonsteknikker for hver enkelt deltager, som kan tas i bruk når de identifiserer uhensiktsmessige tankemønstre, føler seg dårlig, eller kjenner kroppslige symptomer.

Alle de fire gruppesesjonene vil starte med en samtale om muligheter: ”Hvilke positive forandringer har du merket siden sist?” Dette er en kjent spørremåte innenfor familieterapi som setter positive forandringer og muligheter i forgrunnen (Reichelt, 2009).

Sustained Arousal modellen vil presentere de antatte årsaksmekanismene til CFS/ME i et nevrobiologisk perspektiv. CATS vil brukes for å illustrere eksempler på hvordan våre forventninger påvirker følelser og fysiologien i kroppen (figur 5).

 

Figur 5_Biopsykologisk behandling av kronisk utmattelsessyndrom_2014

Figur 5. Sammenhengen mellom negative forventninger og en vedvarende aktiveringsrespons.

Det at utmattelse og symptomer gir opphav til negative følelser, og tanker om å miste kontroll over situasjonen, som igjen kan føre til underaktivitet, er et eksempel på de gjensidige påvirkningene mellom tanker, følelser, kropp og atferd. Måten vi fortolker hendelser på, hvordan vi tenker omkring kropp og symptomer, påvirker hva vi føler.

Terapeuten vil hjelpe deltageren til å få tak i sin indre dialog; Hva sier deltageren til seg selv når han/hun er sliten? Hvilke indre dialoger bidrar til uhensiktsmessige tanker, overdreven symptomfokusering og ubehagelige følelser? Hvordan kan man snakke til seg selv på konstruktive måter? Konstruktive indre dialoger bidrar til økt mestringstro og styrker følelsen av en indre kontroll (Beck, 2011).

Terapeuten vil understreke at tanker ikke er virkelighet. Vi ser verden igjennom våre tanker og fortolkninger, og er ikke vant til å legge merke til tankene våre. Det er derfor svært viktig å registrere tankene slik at man kan lære seg å forholde seg til tankene som noe annet enn fakta. Dette illustreres gjennom mange eksempler på overbevisninger versus fakta.

Den kognitive atferdsmodellen – ABC-modellen (situasjon–tanker–følelser/kropp/atferd) – (Beck, 2011), er et nyttig hjelpemiddel for å forstå samspilletmellom situasjon, tanker, følelser og kropp, og for å fremme konstruktive indre dialoger.

Ifølge ABC-modellen vil en situasjon (A) aktiverer en tanke (B), som fremkaller en emosjonell, kroppslig og/eller atferdsmessig konsekvens (C). En situasjon kan altså indirekte føre til en emosjonell, kroppslig eller atferdsmessig respons. Ved å identifisere, og å stoppe tanken B, kan en dermed hemme en uhensiktsmessig respons. Dersom en erfarer at en situasjon kan få en annen konsekvens ved å stanse seg selv i å tenke uhensiktsmessige tanker, vil mestringstroen styrkes (Beck, 2011).

Terapeuten vil henvende seg til hver deltager for innspill til eksempler på konkrete erfaringer som deltageren har hatt. Videre vil der legges vekt på utfordring av uhensiktsmessige tankemønstre, ved å tilføye en D- komponent til modellen. D-komponenten representerer alternative, mer hensiktsmessige tanker i den konkrete situasjonen. ABC-modellen presenteres muntlig og visuelt (figur 6).

 

Figur 6_Biopsykologisk behandling av kronisk utmattelsessyndrom_2014

Figur 6. ABC-modellen presentert visuelt.

Deltagerne vil introduseres for ulike distraksjonsteknikker som de oppfordres å ta i bruk når de identifiserer uhensiktsmessige tankemønstre, eller når de kjenner ubehagelige følelser eller kroppslige symptomer. For å hindre at de negative følelsene eskalerer og vedvarer, er det viktig at deltageren har gode og konkrete verktøy som lett kan anvendes i slike situasjoner.

Her vil terapeuten samarbeide med deltagerne for å utvikle passende teknikker for hver enkelt. Noen vil ha glede av positive visualiseringsøvelser, noen av øvelser i oppmerksomhetsnærvær, mens andre kanskje vil foretrekke å rette oppmerksomheten utover mot omgivelsene.

De fleste vil sannsynligvis ha god nytte av å rette oppmerksomheten mot bestemte aktiviteter når dårlige følelser og kroppslige symptomer oppdages. Eksempelvis kan de oppfordres til å hør på musikk, gå en tur, eller ringe en god venn. For å kunne endre sinnstilstand, er det avgjørende å prioritere lysbetonte aktiviteter, og å rette oppmerksomheten mot det som gir ”godfølelse.”

I løpet av behandlingsprogrammet vil deltagerne hjelpes til å identifisere lystbetonte aktiviteter og kilder til godfølelse;

Hva liker de å holde på med? Hvem blir de glad av å være sammen med? Hvilke minner frembringer positive følelser?

Teknikker for håndtering av grubling og bekymring og øvelser i oppmerksomt nærvær

Målet i fjerde sesjon er å lære ulike teknikker for å håndtere bekymring og grubling, samt å lære å praktisere øvelser i oppmerksomt nærvær. Tankekverning, i form av grubling over hvorfor ting har blitt som de har blitt og bekymring for fremtiden, går ut over muligheten for å leve i nuet. Videre gir slike kvernetanker økt energitap, da de påvirker fysiologien og fremmer stressaktivering (Wells, 2011).

Deltagerne bevisstgjøres på uhensiktsmessige positive og negative antakelser og negative konsekvenser relatert til grubling og bekymring. Et eksempel på en uhensiktsmessig positiv antakelse er at grubling relatert til symptomer vil gi symptomreduksjon, gjennom en bedre forståelse for årsaken til symptomene. Et annet eksempel på en uhensiktsmessig positiv antakelse er at bekymring forbereder en på det som kan skje, noe som stemmer, men som ikke kan begrunne overdreven bekymring. Eksempler på negative konsekvenser av slike kvernetanker er at de stjeler energi, trekker en ned og fratar en håp (Wells, 2011).

En typisk form for kverning hos pasienter med CFS/ME, er forbundet med en trang til å sjekke kroppen for symptomer. Symptomer oppleves sterkere jo mer oppmerksomhet de får. Dette kan forklares av kognitive sensitiseringsmekanismer (Brosschot, 2002).

Kognitiv sensitivisering er svært likt det velkjente fenomenet ”kognitiv bias.” Grubling og bekymring vedrørende egen sykdomstilstand, fører til en kontinuerlig aktivering av de kognitive sykdomsnettverkene, som igjen gir en sterkere symptomopplevelse.

Emosjonell aktivering (angst), tenderer til å gi oppmerksomhet til ens dominante kognitive nettverk. Sistnevnte kan forklare hvorfor en CFS pasient føler seg utmattet når vedkommende er emosjonelt aktivert. (Brosschot, 2002).

Kroppssjekking kan dermed gi opphav til en ond sirkel, der grubling og bekymring relatert til symptomer utvikler skremmende tanker, som gir økt symptomforverring og en opplevelse av kontrolltap (figur 7).

En undersøkelse av Moss-Morris et al. (2005), fant at effekten av behandling delvis kunne attribueres til en redusert oppmerksomhet på symptomene hos pasienter med CFS/ME.

 

Figur 7_Biopsykologisk behandling av kronisk utmattelsessyndrom_2014

Figur 7. En ”ond sirkel” der bekymringer, ”kroppssjekking” og symptomer gjensidig forsterker hverandre.

Gjennom ulike øvelser i oppmerksomt nærvær kan pasienten lære å redusere tid brukt til overdreven grubling og bekymring som svekker krefter og håp.

Pusterommet er en mye brukt øvelse i denne sammenheng. Her læres deltageren til å stanse opp noen ganger i løpet av dagen for å ta tre eller flere rolige ut- og innpust. Pusterommet bidrar til man for en kort stund kobles til nåtiden, observerer hva som skjer i kroppen, og hvilke tanker og følelser som kommer og går. Pusten er et redskap som hjelper en å være tilstede her og nå, og som frembringer en følelse av stillhet og ro. Pusterommet eller alternative øvelser i oppmerksomt nærvær kan nyttes til bestemte gjøremål, som for eksempel like før måltider, eller de kan tas i bruk ved behov.

Det lages en plan for å utsette bekymringer. Deltagerne oppfordres til å avsette bestemte bekymringstider og etablere bekymringsfrie soner (eksempelvis soverommet). Deltagerne rådes til å spørre seg selv om grublingen eller bekymringen er hensiktsmessig: “Gjør jeg fremskritt i forhold til problemet jeg ønsker å løse? Gjør disse tankene til at jeg føler jeg meg bedre?” Dersom svaret er ”nei,” rådes de til å gjøre noe konkret, eksempelvis en lystbetont aktivitet, eller ta i bruk en av de lærte distraksjonsteknikkene.

Målet i femte sesjon er å sikre at deltageren har en god forståelse for hvordan dens tilstanden kan endres, og å lære deltageren strategier for håndtering av fremtidige tilbakefall.

Stressmodellene, de kognitive modellene, og de ulike distraksjonsteknikkene repeteres. Det undersøkes om de har lært å bruke teknikkenesom har blitt introdusert i gruppesesjonene, og i hvilken grad de praktiseres. Dersomde opplever at teknikkene er vanskelige å ta i bruk, forsøkes det i samarbeid med deltageren å finne nye teknikker. Det bør sikres at de er fortrolige med bruken avteknikkene i andre situasjoner enn de som er eksemplifisert i løpet av behandlingsprogrammet.

Strategier for håndtering av fremtidige tilbakefall presenteres. Her prøver man å identifisere potensielle triggere for tilbakefall (eks. virusinfeksjoner, livshendelser, stopp i bruken av distraksjonsteknikkene) hos hver enkelt deltager. Det understrekes at små tilbakefall er uproblematiske, og at de kan hjelpe dem til å forstå tilstanden sin bedre.

Ved tilbakefall bør de gjenoppta å søke etter gode følelser og lysbetonte aktiviteter. Ideen om at deltageren er sin egen terapeut fremmes, ved å overbevise dem om at de er i stand til å overvåke egen progresjon, og å gjøre ytterligere fremgang i etterkant av avsluttet behandling.

Målet i sjette sesjon er å identifisere hindringer for bedring, og å lære deltageren problemløsningsstrategier. Hindringer for bedring (eks. bekymringer,stress, kroppslige symptomer, angst) diskuteres.

Til tross for at deltagerne følger terapeutens anbefalinger og bruker de lærte teknikkene, kan de oppleve vanskeligheter med å oppnå bedring. I slike tilfeller er det nyttig å identifisere og diskutere mulige årsaker. For noen kan disse årsakene være tydelige, eksempelvis fravær av støtte fra foreldre/foresatte, pågående stressende hendelser, eller tilstedeværelsen av annen kronisk sykdom, i tillegg til den kroniske utmattelsen.

Andre ganger er årsakene mindre tydelige. For eksempel kan bedring forbindes med konfrontasjon av ting som tidligere har vært vanskelige, eksempelvis å være sosial eller å gjennomføre normal skolegang. I tillegg, dersom de har vært lenge syke og sosialt isolerte, kan de ha mistet troen på egne evner. Viktige faktorer for progresjon identifiseres, og delmål og langtidsmål diskuteres.

Problemløsningsstrategier (systematisk problemløsning) presenteres. Målet med problemløsningsstrategier er å hjelpe dem til å bestemme seg for hva de vil og hvordan de skal handle for å oppnå det de ønsker, eksempelvis hvilke fag de bør velge på skolen, hva de kan gjøre med familiære problemer eller konflikter med venner.

Deres forståelse for stressmodellene og de kognitive modellene repeteres.

Søvnteknikker presenteres ved behov.

Målet i syvende sesjon er å følge opp deltageren, og å støtte vedkommende på veien videre. Deltagerens fremgang de siste tre månedene diskuteres. Terapeuten sjekker forståelsen for og bruken av teknikkene de har lært i løpet av gruppesesjonene. Problemer de har støtt på de siste tre månedene, og strategier de har tatt i bruk for å håndtere disse diskuteres. Problemene kan være relatert til deres utmattelsestilstand, eller til andre ting.

Dersom deltageren har store problemer de ikke er i stand til å løse på egenhånd, hjelper terapeuten vedkommende med å identifisere alternativer, og prøver å lage en plan for hvordan han/hun kan bli i stand til å løse disse problemene. Viktige faktorer for progresjon identifiseres, og delmål og langtidsmål diskuteres. Stressmodellene og de kognitive modellene repeteres.

Det er svært viktig at foreldrene er støttende og positiv til behandlingsprogrammet. Foreldrenes/foresattes rolle i behandlingsforløpet, samt i oppfølgingen i etterkant, vil bli ivaretatt gjennom en egen sesjon for disse, før den aktive fasen av behandlingsprogrammet. I tillegg vil de inviteres til å være aktive deltagere i de individuelle sesjonene.

En egen sesjon med foreldre/foresatte antas å kunne gi terapeuten viktig informasjon om deltagerens problemområder og om hverdagslige utfordringer i familien, som kan være vanskelig å kommunisere med deltageren tilstede. Ulike strategier for å mestre deltagerens tilstand på kan diskuteres.

I tillegg har foreldre/foresatte ofte en rekke bekymringer og frustrasjoner, som det kan være godt å dele med en profesjonell terapeut. Foreldrene/foresatte vil få utdelt et eget informasjonsmateriell om sykdommen/tilstanden og om behandlingsprogrammet, samt råd om hvordan de kan bidra med god støtte til deltageren.

Oversikt over behandlingssesjonene

  1. sesjon (90 minutter, 1. uke): individualterapi med foreldre/foresatte

Sesjon med foreldre/foresatte (90 minutter, 1. uke)

  1. sesjon (2 timer, 2. uke): gruppesesjon
  2. sesjon (2 timer, 2. uke): gruppesesjon
  3. sesjon (2 timer, 3. uke): gruppesesjon
  4. sesjon (2 timer, 3. uke): gruppesesjon
  5. sesjon (60 minutter, 4. uke): individualterapi med foreldre/foresatte
  6. sesjon (60 minutter, 16. uke): oppfølgingssesjon, individualterapi med foreldre/foresatte

Oppsummering av innholdet i behandlingssesjonene (mhj kom: se protokollen s. 25 – 29 for detaljert mål/plan)

Endepunkter

Den ene hensikten med dette pilotprosjektet er å kartlegge pasienterfaringer med det biopsykologiske behandlingsprogrammet. Disse erfaringene vil bli innhentet gjennom individuelle intervjuer med deltagerne om deres opplevelse av behandlingen i etterkant av sjette sesjon. Intervjuene vil være semi-strukturerte. De vil ha særlig fokus på deltagernes erfaringer knyttet til praktisk gjennomførbarhet, og eventuelle negative erfaringer med behandlingsprogrammet.

Den andre hensikten med prosjektet er å estimere hvilken effekt behandlingsprogrammet har på symptomer og funksjon med tanke på statistisk styrkeberegning for en senere randomisert kontrollert studie. Disse effektene vil bli kvantitert vha. validerte spørreskjemaer som fylles ut i forkant av første sesjon, i etterkant av sjette sesjon, og i etterkant av syvende sesjon. Disse vil inkludere instrumenter for CFS/ME-symptomer (Chalder Fatique Questionnaire, NorCAPITALs spørreskjema), livskvalitet (PedsQL) og fysisk funksjon (RAND 36- Item Short-Form Health Survey-Physical Functioning) (Sulheim et al., 2014).

Analyser

For kvalitative data (pasientintervjuer) gjennomføres tematisk strukturell analyse. Kvantitative data analyseres med deskriptiv statistiske metoder, evt. også parede statistiske tester (t-test, Wilcoxon).

Formelle og praktiske forhold

 Forankring og finansiering

Behandlingsprogrammet vil gjennomføres av en helsearbeider med kompetanse i kognitive teknikker. Faglig ansvarlig for prosjektet er forskningsgruppen PAEDIA (ledet av prof. Vegard Bruun Wyller) ved Barne- og ungdomsklinikken (BUK), Akershus universitetssykehus.

Denne gruppen har lang erfaring med forskning på CFS/ME hos ungdommer. Det er videre etablert et nært samarbeid med Avd. for barns og unges psykiske helse i BUK. Prosjektet harmonerer med den overordnede satsningen på ungdomsmedisin ved BUK.

Alle utgifter til prosjektet dekkes over PAEDIAs eget budsjett. Ekstern finansiering er derfor ikke nødvendig.

Fremdriftsplan og publisering

Forutsatt formell godkjenning kan første pasient inkluderes medio september 2014, og datainnsamlingsfasen avsluttes i januar 2015. Dataanalyser vil gjennomføres i løpet av våren 2015. Resultatene vil bli forsøkt publisert i et internasjonalt fagtidsskrift. I tillegg vil de danne grunnlag for en randomisert kontrollert intervensjonsstudie med tentativ oppstart i 2015 (CIMA: Chronic fatigue syndrome following Infectious Mononucleosis in Adolescents).

Etiske vurderinger

Deltakelse i prosjektet forutsetter informert samtykke fra både pasienter og foreldre/foresatte. Informasjon vil bli gitt både muntlig og skriftlig. Alle forskningsdata blir lagret avidentifisert (ID-nummer erstatter navn) på et skjermet område på AHUS’s forskningsserver. En liste som knytter navn til ID-nummer vil bli oppbevart i et avlåst skap på kontoret til den prosjektansvarlige (prof. Wyller).

Pasientene som inkluderes i pilotprosjektet vil motta all annen standardbehandling for sin tilstand. Det er gjennomført flere studier av KAT ved CFS/ME hos ungdom; disse studiene rapporterer svært få negative effekter.

Ettersom det biopsykologiske behandlingsprogrammet har mange fellestrekk med KAT, anser vi risikoen for negative effekter som svært liten også i dette pilotprosjektet. Skulle slike effekter likevel oppstå, vil pasienten blir tatt ut av prosjektet og tilbudt oppfølging ved poliklinikken.

Prosjektet innebærer inklusjon av pasienter under myndighetsalder. Nedre aldersgrense for deltakelse er 12 år. Det understrekes i denne sammenhengen at personer fra fylte 12 år etter norsk lov er gitt betydelig selvråderett over egen helsesituasjon, og at de i vitenskapelig sammenheng ansees som samtykkekompetente.

Referanser, se protokoll


Kortlenke til innlegg: http://wp.me/p1wvHk-1u0

 

En kommentar om “Norsk forskning: Forskningsprotokoll for pilotstudien «Biopsykologisk behandling av kronisk utmattelsessyndrom»

  1. Tilbaketråkk: På ME-fronten: Studentsamfunnet i Oslo bydde opp til akademisk debatt om ME 23 oktober 2015 | ToTo NeuroImmunologisk Kurativ Behandling

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s