Blogging og fritt vilt?

Stine Bjerkestrand (Stine B) er Utviklingsredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening og tidvis blogger både i egen og tidsskriftets blogg har i Aftenposten 4 juni 2012 en meningsytring om manglende «publiseringsetisk rammeverk» for bloggere med tittel «Makt uten ansvar» (1).  Hun sier: «at bloggere i enkelte sammenhenger har større troverdighet enn journalister. Særlig innen helsefeltet ser vi eksempler på hvordan bloggere i Norge har politisk påvirkningskraft. Men i motsetning til tradisjonelle medier finnes det verken felles profesjonsetikk eller noe organ for å drøfte etikk blant bloggere. Hvorvidt og hvordan for eksempel tilsvarsrett og kildekritikk praktiseres, er opp til den enkelte blogger og deres egen overbevisning, verdier eller publiseringsskolering:». Som fersk og anonym blogger med eget redaktøransvar er det på høy tid å diskutere profesjonsetikk, publiseringsskolering, praktisering og bruk av kilder og verdier. Dertil hvilken bloggmakt?. La meg illustrere under ordtaket: «Å kaste stein i glasshus».

Som de fleste allerede forstår er og blir dette en omfattende og lang bloggpost. Årsaken til det spores tilbake til redaktørartikkelen «Maktskiftet» (2) av av S Bjerkestrand. Publisert i Tidsskriftet nr 2/2012 (24jan2012).

Hvem er jeg og hva er bloggen min?

«En blogger skriver, fortsatt ofte anonymt eller under pseudonym, om noe en annen har sagt eller ment. I beste fall er det en kommentar til en offentlig uttalelse fra en offentlig person, der sitatet er referert med en lenke. Eller kanskje er det en misforståelse eller tolkning av en offentlig uttalelse? I verste fall er det en bevisst fordreining av en offentlig uttalelse tatt ut av konteksten, uten lenke til originalkilden. Ikke alltid godt å vite.» (1). Videre kan vi lese: «Presseetikken fordrer at kilders troverdighet vurderes», .»Leserne kan dermed selv være med å vurdere troverdigheten.»

Blogger anonymt eller under pseudonym:

Dette har sine fordeler, men i denne settingen mest ulemper. Grunnen til det er at en for eksempel ikke kan skrive kronikker eller fullt ut delta i debatten som en ønsker. Den største utfordringen er selvsagt når vi kommer til tillitt og troverdighet som blogger og meningsytrer.

Det meste står i Mål og Mening med Bloggen  der det fremkommer ja akkurat mål og mening og litt om meg selv. Det vil selvsagt være opp til leseren å avgjøre innholdets troverdighet.

Bruk av referanser og kilder:

Når jeg snakker om at der er på høy tid å diskutere Stine B sine påstander om bruk av kilder og det å være kildekritisk, påstander om bloggers manglende profesjonsetiske redaktøransvalige regler, oppfordring til lesere om «les originalkilden», så har jeg mitt på det tørre. Det grunner ut i fra ja akkurat mine egne fagetiske og moralske prinsipper, samt at det du faktisk skriver skal være dokumentert på det grunnlag at leseren kan vurdere innholdets troverdighet.

Da sier det seg selv at ved Stine B gjentatte påstander om manglende evne til å vurdere og filtrere kildens verdi – «uten kildesjekk», er faglig fornærmende, dømmende og ikke minst irriterende.

I «Maktskiftet» sier hun følgende (2):» Bloggerne har sørget for viral spredning (…), på samme måte som de gjør med annen informasjon som støtter deres synspunkter. De har ingen profesjonsetisk forpliktelse eller tradisjon for å fremme en nyansert debatt, slik aktører i etablerte medier har. Der man både i vitenskapelig publisering og undersøkende journalistikk har metoder for kvalitetssikring og avdekking av interessekonflikter, står bloggerne fritt til å fremme ett syn.»

Denne uttalelsen skal vi komme tilbake til…..

I mellomtiden kan du lese om  Bruk av kilder og referanser som er styrende for publiseringsetikken på denne bloggen  At brudd i copyright reglene til tider, innrømmes skjedd.

Hvem er så Stine Bjerkestrand (Stine B) ?

Til forskjell fra meg så blogger Stine B under fullt navn, så fremt at hun ikke kommentarer anonymt – «ikke alltid godt å vite», for å bruke Stine B sine egne ord (1).

I bloggen til Stine B «Med en klype salt» kan vi lese litt om hva hun setter fokus på og er interessert i (3):

Salt fremhever matens smak, og denne bloggen (som stort sett ikke handler om mat), ønsker å fremheve smaken på det jeg liker faglig og personlig. Salt benyttes også til å konservere, og bloggen vil jeg bruke nettopp til å ta vare på tanker jeg har.

At man tar noe med en klype salt, vil si at man ikke fullstendig godtar noe – at man tillegger påstander en viss naturlig skepsis, ifølge Frikkes frekke verden. Jeg er i utgangspunktet skeptisk, og liker og stille meg spørrende. Det som skrives i denne bloggen bør også tas med en klype salt. Det er mine meninger og oppfatninger. Jeg ønsker å være saklig, men ikke objektiv.

Temaer i bloggen vil blant annet være:

  • ulike sider ved webkommunikasjon
  • teknologi
  • publiseringsetikk
  • forskningsformidling

Jeg er Stine Camilla Bjerkestrand, og jobber som utviklingsredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening. Der jobber jeg med redaksjonell utvikling, i hovedsak webutvikling, leder en seksjon med fem flinke medarbeidere.  Nysatsninger de siste årene er Tidsskriftets mobilversjon, legejobber.no og Tidsskriftets blogg.

Tidligere jobbet jeg åtte år som nettredaktør, og leder for den felles nettredaksjonen Legeforeningen og Tidsskriftet hadde. Før jeg kom til Legens Hus, har jeg jobbet som journalist og kommunikasjonsrådgiver.

Jeg en allround webkommunikatør, men spesiell interesse for forskningsformidling, publiseringsetikk, strategi, ledelse og prosjektledelse. Dessuten er jeg mer enn facinert av sosiale medier, og måten de bøller med de tradisjonelle kommunikasjonsmodellene på.

Tidsskriftets blogg:

Stine B mener at blogg skal ha publiseringsetiske rammeverk og bloggplakat, fordi bloggere og spesielt innen helse har makt. Da er det naturlig å se om Tidsskriftets egen blogg forholder seg til dette «rammeverket». Tidsskriftets blogg er underlagt redaktøransvar og følger de samme etiske reglene som Tidsskriftet for øvrig.

Om Tidsskriftets blogg kan vi lese følgende (4):

Fri meningsutveksling og gode samtaler om medisin og helse er viktig både for leger, helsebyråkrater, politikere og pasienter. For oss i Tidsskriftet er det også viktig å få innspill og tilbakemeldinger om Tidsskriftets redaksjonelle policy og utvikling generelt. Når vi etablerer en blogg, er dette et ledd i Tidsskriftets satsning på debatt og en del av målsetningen om å bidra til holdningsdanning hos leger.

I bloggen vil vi legge til rette for disse samtalene og debattene. Den skal være en møteplass der vi kan diskutere temaer både leserne av Tidsskriftet og redaksjonen er opptatt av.

I en samtale er det lov å komme med utspill og tanker som ikke er helt ferdigtenkt. Det er det også rom for på bloggen. Noen ganger er det kanskje nettopp utspillene og kommentarene samlet som skaper den fulle meningen? Språkbruken kan også være mer uformell enn i en tradisjonell tidsskriftartikkel.

Vi har ambisjoner om å:

  • legge til rette for fri meningsutveksling og gode samtaler om fag og helsetjeneste
  • dekke temaer relatert til legers deltakelse i nettsamfunnet og ny teknologi
  • komme med kommentarer til aktuelle saker
  • ta leserne med i diskusjoner relatert til Tidsskriftets utvikling
  • skape en arena for refleksjon rundt legerollen
  • være hverdagsrelevante
  • tilrettelegge tidsskriftes artikler for samtale og diskusjon

Alle temaer relevante for leger og medisinen er interessante for bloggen. Kriteriene nytt, sant og interessant gjelder også her.

I første omgang har vi faste bloggere, mens kommentarfeltet er åpent for alle. Ønsker du å sende inn et blogginnlegg til vurdering, er du velkommen til det. Blogginnlegg publisert tidligere er ikke interessante.

Tonen på bloggen skal være preget av respekt og saklighet. Alle kommentarer leses og modereres derfor av redaksjonen før publisering, og vi forbeholder oss retten til ikke å publisere kommentarer og til å sette strek i debatter.

  • Du oppfordres til å skrive under fullt navn, slik de aller fleste andre forfattere i Tidsskriftet gjør.
  • Innlegg og kommentarer som strider mot norsk lov eller alminnelig folkeskikk vil ikke bli publisert. Det samme gjelder bilder eller lenker som viser til nettsteder med ulovlig eller upassende innhold.
  • Du forplikter deg til å følge norske opphavsrettsregler og kan ikke kopiere tekst eller bilder som er publisert i andre medier. Siterer du andre, så vær tydelig med referanse til hvor artikkelen/innlegget har vært publisert, og hvem som har skrevet det. Legg ved lenke der dette er mulig.
  • Ved deling av kasuistikker gjelder samme regler for anonymisering og samtykke som for øvrige artikler i Tidsskriftet.
  • Selv om man er uenig, forventer vi at man behandler andre deltakere med respekt. Vi vil ikke tillate ryktespredning om enkeltpersoner, men det er tillatt å diskutere offentlige personer i kraft av deres verv på en saklig måte.
  • Innlegg som inneholder reklame for produkter eller kommersielle bedrifter vil ikke bli publisert.
  • Du kan ikke uten videre kreve kommentarer fjernet i ettertid.

Bloggen redigeres etter redaktørplakaten.

Tidsskriftet: Tidsskrift for Den norske legeforening er et generelt medisinsk tidsskrift, som utkommer annenhver tirsdag og publiseres først på nett. Papirutgaven sendes til leger, medisinstudenter, biblioteker, sykehus og institusjoner.

Tidsskrift for Den norske legeforening er både et vitenskapelig tidsskrift og medlemsblad for Den norske legeforening.

Målsetting:

å være et organ for medisinsk utdanning som stimulerer til faglig vedlikehold og fornyelse for legen som kliniker, å stimulere til medisinsk forskning og fagutvikling, å bidra til holdningsdanning hos leger ved å videreutvikle etiske og kulturelle idealer i den medisinske tradisjon, å fremme helsepolitisk debatt og å være et medlemsblad for Den norske legeforening.

*

«Alle temaer relevante for leger og medisinen er interessante for bloggen. Kriteriene nytt, sant og interessant gjelder også her.» står det å lese:

Denne er skrevet av C. Haug som redaktørartikkel nr 17/2006 om gir en pekepin om hvilke manuskripter, om dobbelposteringer og hva som vurderes som en fagartikkel og dermed kan vurderes for publisering i Tidsskriftet, på lik linje for andre faglige tidsskrifter.

Ett relevant spørsmål i denne redaktørartikkelen er om det innsendte manuskriptet er overflødig og gammelt nytt (5), altså vil det tilby leserne av Tidsskriftet noe nytt?

Skribenter av Tidsskriftets blogg skal altså følge forfatterveiledning for innsendt manuskript (6), de plikter å oppgi eventuelle interessekonflikter (7, 8), temaet skal være relevant for leger og samfunnet for øvrig (4), Det skal ikke vært publisert tidligere (4) og/eller ha overflødig overlapping og være gammelt nytt (5). Ved deling av kasuistikker gjelder samme regler for anonymisering og samtykke som for øvrige artikler i Tidsskriftet (4).

Manuskriptet er godkjent og følger fagpressens redaktørplakat (10) som følger: «En redaktør skal alltid ha frie mediers ideelle mål for øye. Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.

Gjennom sitt medium skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling. Redaktøren skal etterstrebe en journalistikk som gjør det klart for mottakeren hva som er reportasje og formidling av informasjoner og fakta, og hva som er mediets egne meninger og vurderinger.» De presse-etiske reglene etter Vær Varsom-plakaten er innebygd i denne.

Følger Tidsskriftets egen blogg publiseringsetiske rammebetingelser?

Svaret på spørsmålet er faktisk nei. La meg illustrere under ordtaket: «Å kaste stein i glasshus».

Live Landmark er en av skribentene for Tidsskriftets blogg og hadde sitt første blogginnlegg 31 januar 2012 med bloggposten «Helse, ansvar og skyld» (10). Live Landmark blir presentert som følger: Foredragsholder, forfatter, motivator og coach med fokus på god helse. Utdannet journalist. Tidligere langtidssykemeldt. Fast skribent på http://www.erfaringskompetanse.no/.Opptatt av sammenhengen mellom hode og kropp og ansvar for egen helse.

Bloggpost «Helse, ansvar og skyld» 31 januar 2012 (10):

Og når vi ikke lykkes så får noen av oss dårlig samvittighet. Når vi fortsetter som før, fordi vi ikke klarer annet eller mangler det som skal til for å få det til, kan skyldfølelsen bli påtrengende. Har vi fått helsemessige utfordringer vil noen føle skam. (10).

Nå er paradigmeskiftet i gang, og mange mener at tankene og følelsene våre kan påvirke immunsystemet og gjøre oss sårbare for sykdom, eller til og med bidra til å vedlikeholde en tilstand, slik at kroppen ikke klarer å reparere seg selv. (10).

De fleste kan mye om solsystem og vikingtiden, men ingenting om hvordan de kan bygge selvfølelse, hente opp selvtillit eller være bevisst egne tankemønstre og forhold til andre mennesker. Hvordan skal de da kunne ta ansvar for egen helse? (10).

Nesten annenhver person får en psykisk lidelse i løpet av livet . Mange av dagens uføre har nedsatt funksjon uten påvisbare sykdommer. (10).

Den første utfordringen går derfor til helsevesenet: når kan dere sørge for at det finnes hjelp til å lære å bli bevisst egne tanker og atferd, som igjen påvirker følelser og immunsystem? Den andre utfordringen går til politikerne: når skal denne kunnskapen settes i system og bli en del av den obligatoriske opplæringen i ”helselære” på skolen? (10).

Men det å ta ansvar for egen helse er ikke det samme som å være skyld i egen sykdom eller egne symptomer. Det betyr heller ikke at man må ta ansvaret alene. Men vi trenger kunnskap og kompetanse for å optimalisere våre helseodds. Hvem tar ansvaret? (10).

Kronikk i Aftenposten 26 september 2011 «Frivillig eller ufrivillig ufør» (11):

Denne kronikken er skrevet av av Live Landmark og Egil Fors.

Noen utdrag:

Lisa er en ressurssterk, velutdannet kvinne, der kroppen sviktet uten åpenbar grunn. Etter en lengre sykemeldingsperiode endte hun som ufør. Lisa hadde en mulighet, der hun kunne påvirke egen helse, men hun så det ikke selv. Hvem hadde ansvar for å informere henne om dette? (11).

Den største gruppen blant dagens 300000 uføre, kommer inn under betegnelsen selvrapporterte diffuse symptomer. Ifølge Nav er seks av ti uføre kvinner. De er høyt representert med disse utfordrende tilstandene. Symptombildene er komplekse, og kalles nå gjerne for sammensatte symptomlidelser. Vanlige diagnoser vil kunne være fibromyalgi, irritabel tarm, ME, whiplash, post commotio syndrom, utbrenthet, depresjon og angst. (11).

Kun slik vil det være mulig å vurdere den totale stressbelastningen, og dermed se et større bilde. Da vil man kunne oppdage hvorfor symptomene oppstår, hvorfor de ikke bedrer seg, og hvilke tiltak som kan gjøres for at pasienten selv kan være med å påvirke egen helse og dermed kanskje unngå kronifisering. Dette er fullt mulig, men forutsetter at kunnskapen settes i system, og at informasjon og opplæring iverksettes. (11).

Bevisst handling: Spørsmålet er som følger: Hvem valgte Lisas uføretrygd? Hun som fikk et kronisk sykt barn? Hun som ble stående i jobb, selv om kroppen sa ifra at totalbelastningen var for stor? Eller var det legen som sykmeldte henne måned etter måned, og etter hvert år etter år? Kan det ha vært spesialisten som tok fra henne håpet, fordi diagnosen var uten kur? Eller er det trygdesystemet, som gjør det hele mulig? For å velge mellom om å bli ufør, eller bli funksjonsfrisk og delta i arbeidslivet, må man vite at man har et alternativ. Det å velge er en bevisst handling, som forutsetter at du kan sette det ene opp mot det andre. (11).

Kunnskap om sammenhengen mellom hode og kropp er tilgjengelig. Det samme er ulike verktøy, som pasienten kan bruke for å påvirke egen kropp. Hvis vi kombinerer dette vil det kunne øke livskvalitet, bedre funksjonsevnen og for flere: Være mulig å komme tilbake i arbeid. (11).

Kronikk i erfaringskompetanse.no  5 oktober 2011. «Offer eller offerrolle?» (12):

Innenfor helsefremmende arbeid  ligger gjerne en strategi i bunnen som kalles for empowerment, altså en egenkraftmobilisering. I prinsippet handler dette om å gå fra maktesløshet til myndiggjøring der du får mulighet til å selv ta ansvar. Du blir din egen drivkraft for det du ønsker å oppnå gjennom å være bevisst på hvilke muligheter du har og hva du vil gjøre med dem.

Sykdom og skader  er utfordrende situasjoner og man er uten tvil skadelidende. Men maktesløsheten kan gjøre oss passive der vi venter på hjelp eller opprettholder fokus på skyld og årsak. Hjelpeløshet gjør svak. Sykdom og skader handler ikke om skyld. Skyld krever en bevisst handling. Kan vi isteden kalle det uflaks i livets urettferdige lotteri? Det som har skjedd har skjedd. Vi kan ikke endre på fortiden uansett hvor urettferdig den måtte være. Dessverre. Det vi kan gjøre noe med er tanker og valg omkring den belastende situasjonen. Den varige skaden. Den kranglete naboen. Den trange økonomien. Den blinde volden. Overgrepet. Sykdommen som rammet deg eller noen i din nærhet.

En av velferdssamfunnets fordeler  er at vi får mye hjelp. Er dette med på å gjøre det enklere å bli værende i en offerrolle? Er en mulig konsekvens at vi fratas erfaring med å lære å ta ansvar? Kan andre tilnærminger være hensiktsmessig både for individ og på overordnet plan?

Det handler om å gi slipp og ta et bevisst valg. Ved god veiledning og oppfølging vil det valget være mulig for de fleste av oss.

Live Landmark, instruktør i Aktiv Prosess AS og kronikkør

Kommentar og diskusjon 1:

Punkt 1 og 2

Det skal ikke vært publisert tidligere (4) og/eller ha overflødig overlapping og være gammelt nytt (5):

Når en ser på bloggpostens innhold, tema og stikkord, samt referanser kommer det klart frem at dette er i strid og har overflødig overlapping og være gammelt nytt som skissert i referanse 5.

Når vi kommer til om bloggpostens innhold har vært publisert før, ser vi at kronikken i Aftenposten (11) er publisert 26 september 2011 og kronikken i erfaringskompetanse (12) er publisert 5 oktober 2011.  Bloggposten (10)i Tidsskriftets blogg ble publisert 31 januar 2012.

Punkt 1 og 2 er ikke i samsvar med Tidsskriftets rammebetingelser for publiseringsetikk.

Punkt 3

Interessekonflikt:

I følge forfatterveiledning for innsendt manuskript (6) plikter forfattere og skribenter å oppgi eventuelle interessekonflikter (7, 8).

I bloggposten kan vi ikke se at der er oppgitt noen form for interessekonflikt. Det står oppgitt at Live Landmark er skribent og profilen er Foredragsholder, forfatter, motivator og coach med fokus på god helse. Utdannet journalist. Tidligere langtidssykemeldt. Fast skribent på http://www.erfaringskompetanse.no/. Opptatt av sammenhengen mellom hode og kropp og ansvar for egen helse.

Når Live Landmark besvarer kommentarer i Tidsskriftets blogg kommer denne websiden opp: http://www.livelandmark.no/ hvor du kan søke om å gå på kurset «Lightning Process» hvor hun er instruktør, samt hennes personlige blogg.

På erfaringskompetanse.no ser vi Live Landmark undertegner følgende: Live Landmark, instruktør i Aktiv Prosess AS og kronikkør.

Punkt 3 bryter med forfatterveiledningen hvor forfattere og skribenter er pliktig til å oppgi interessekonflikt. Dette er ikke gjort under innsendelse av manuskript og bloggpost «Helse, ansvar og skyld» 31 januar 2012 (10).

Punkt 4

Redaktørplakaten (9) som Tidsskriftets blogg (4) plikter å følge ansees som brutt.

*

Bloggpost: «Perfeksjonisme: Et tveegget sverd»  5 mars 2012 (13):

Bloggposten «Perfeksjonisme: Et tveegget sverd» ble publisert av Live Landmark i Tidsskriftets blogg 5 mars 2012.

For å bli virkelig god til noe er du nødt for å perfeksjonere. Men før du vet ordet av det kan det ha dannet seg et mønster.  (13).

Sykehuslegen jobber på en såkalt ”tung” medisinsk avdeling. Daglig forholder hun seg til liv og død, sorg og glede.  (13).

De fleste synes det er hyggelig å motta invitasjoner til sosialt samvær. For sykehuslegen erstattes et øyeblikks glede med et umiddelbart: åh, nei etterfulgt av følgende katastrofetanker. ”Kan jeg inngå en fast avtale når jeg ikke vet om jeg er uthvilt? Hva vil de servere? Jeg kommer sikkert til å måtte spise melkeprodukter, karbohydrater og ikke minst kake. Vil det spolere den planlagte treningsøkten?”  (13).

Perfeksjonisme handler om noe annet enn tellekanter i skapet og nyvaskede gulv. Det er et atferdsmønster så dyptgripende at det kan være utfordrende å oppdage, ikke minst for de av oss som står midt i det. Jeg vil påstå at det for enkelte grenser opp mot tvang, og kan være svært destruktivt, selv om noen av oss liker å anse det som en kompliment. Sort hvitt tankegang er utbredt. Gode resultater gir kortvarig glede. Og kontrollbehovet øker i takt med den indre usikkerheten. (13)

Slitenheten og stresset hun plages med kommer ifølge sykehuslegen fra melkeprodukter og det høye arbeidspresset på jobben. Ideen om at det er mulig å luke vekk unødvendige tanker og aktiviteter er pussig fraværende. Selv jobben med å dempe et forhøyet stressnivå virker mot sin hensikt, for nå skal yoga og meditasjon presses inn i en allerede overbelastet hverdag. (13).

Kronikk i erfaringskompetanse.no 5 september 2011.»Diagnose: Perfeksjonist» (14):

Den godt voksne overlegen jeg kjenner må ut i sykemelding nok en gang, fordi han sover dårlig og er sliten. Mannen er et arbeidsjern, både kunnskapsrik og dyktig. Problemet er at han blir sittende etter arbeidstid for å gjennomgå journaler, for å forsikre seg om at han ikke har oversett noe. Konsekvensene kan nemlig bli fatale. Dermed er han alltid sistemann hjem fra jobb, og blir etter hvert altfor sliten. (14)

Atferdsmønsteret kalles perfeksjonisme, og handler om å opprettholde egne krav til prestasjoner, om å være à jour for enhver pris, og om å legge inn ekstra energi for å oppnå det optimale. (14)

Den uføre politikvinnen jeg traff, som hadde så høye krav til sin egen tilstedeværelse og prestasjon at hver eneste time i døgnet ble ansett som jobb. Selv under trikketuren på vei hjem fra kino var hun i beredskap. Perfeksjonisme handler nemlig også om kontroll. (14).

Overlegen skal tilbake til jobb igjen nå. Selv er han er usikker på hvor lenge han klarer å stå i stillingen. Det handler ikke om datakurs, kolleger eller faglig utvikling. Det handler om å innse hva som er problemet og hvem som kan gjøre noe med det.

Live Landmark, instruktør i Aktiv Prosess AS og kronikkør (14).

Kronikk i Aftenposten 26 september 2011 «Frivillig eller ufrivillig ufør» (11):

Denne kronikken er skrevet av av Live Landmark og Egil Fors.

Lisa er en ressurssterk, velutdannet kvinne, der kroppen sviktet uten åpenbar grunn. Etter en lengre sykemeldingsperiode endte hun som ufør. Lisa hadde en mulighet, der hun kunne påvirke egen helse, men hun så det ikke selv. (11)

Lisa er gift og har to barn. Hun stortrivdes som jurist, og kollegene verdsatte hennes engasjement og innsats. Lisa har gode venner, og familiens økonomi er solid. Det første barnet deres ble født med diabetes, og Lisa levde de neste årene i konstant beredskap. (11)

Lisa gikk pliktoppfyllende på jobb, og forsøkte å døyve det hele med kaffe. (11)

Kun slik vil det være mulig å vurdere den totale stressbelastningen, og dermed se et større bilde. Da vil man kunne oppdage hvorfor symptomene oppstår, hvorfor de ikke bedrer seg, og hvilke tiltak som kan gjøres for at pasienten selv kan være med å påvirke egen helse og dermed kanskje unngå kronifisering. (11).

Kommentar og diskusjon 2:

Punkt 1 til 4 ansees som brutt med samme argument som i kommentar og diskusjon 1.

*

Bloggpost: «Den smittsomme engstelsen» 22 mai 2012 (15): 

Bloggposten «Den smittsomme engstelsen» av Live Landmark ble publisert på Tidsskriftets blogg 22 mai 2012.

For noen år tilbake var min yngste sønn og fisket sammen med noen venner. Med hyl og skrik kom de tilbake overraskende hurtig. Det viste seg at minstemann hadde fått en fiskekrok i fingeren. (…)

Kunnskap er en ubestridt nøkkel til god helse, men betyr det at all kunnskap er god i alles hender? Mediene kjører knallhard alarmjournalistikk: migrene, flått, hjerteinfarkt, kreft. Vi lesere orienterer oss som best vi kan. Det kan selvsagt bidra til god folkeopplysning, men det kan også gi uønskede konsekvenser. Flere alvorlige diagnoser har vanlige plager. De aller fleste av dem som får hjerteinfarkt, har brystsmerter, likevel er det ikke alltid slik at det er hjerteinfarkt. Å overtolke egne symptomer kan skape overbevisninger om egen helsetilstand, som i beste fall er tidkrevende eller kostbare, men som i verste fall er livsbegrensende og i ytterste fall livsødeleggende.

Noe det ikke snakkes like mye om, er placebos onde tvilling: nocebo. Her ser vi samme forløp som placebo, men med motsatt fortegn. Noe har skjedd. Forventningene er negative. Plagene øker, til tross for at det ikke er en objektiv årsak til dette. Hva med de plagene som ikke kan gi tilsvarende fasit?

Den dundrende og tilbakevendende hodepinen. Fordøyelsen som ikke virker som den skal. Påtrengende kvalme. Verkende muskler og stive ledd. Immunsystemet i ubalanse. Hukommelsen som svikter. Søvnen som aldri blir god. Kløen som kommer og går. Den ekstreme trettheten.

I dag er mange av oss blitt våre egne medisinske eksperter. Diagnose og behandling ligger bare noen tastetrykk unna. Utmattelse blir kanskje kronisk borreliose etter et gammelt flåttbitt. Hodepine blir migrene. Vondt i magen blir matintoleranse. Forkjølelse blir influensa. Utslett blir el-allergi. Og smerter blir kroniske før du vet ordet av det.

De færreste av oss er rutinerte nok til å evne å vurdere kildebruk på nettet. En bloggpost kan plutselig sidestilles med medisinsk forskning eller en tilfeldig leges svar på egne nettsider, uten at vi reflekterer over i hvilken grad legen har egne interesser i svaret eller at han eller hun ikke har vært i reell kontakt med den som har problemet. I mangel av annen hjelp finner de plagede seg felles møteplasser på nett, og nye overbevisninger forsterkes.

I møte med diffuse symptomer kan det selvsagt ligge alvorlig sykdom til grunn, men når utredninger viser fravær av dette, kan det være starten på en destruktiv spiral for pasientenes del. Mange av oss har også fått god hjelp på veien av usikre leger som skaper frykt gjennom å utrede for mye, eller leger som eksperimenterer med selvlagde udokumenterte hypoteser og ikke minst bruk av ordet kronisk. I realiteten betyr ordet kronisk varighet over en viss tid. For oss ufaglærte vil ordet kronisk lett erstattes med livslangt og ikke minst uhelbredelig.

Egen usikkerhet kan også gi seg utslag i overdreven omsorg fra pårørende, der engstelse blir forvekslet med ekte kjærlighet. Og husk: Det du leter etter, finner du.

Kommentar og diskusjon 3:

Det er spesielt to momenter i dette blogginnlegget som en kan sette fingeren på og det ene er:

Ved deling av kasuistikker gjelder samme regler for anonymisering og samtykke som for øvrige artikler i Tidsskriftet (4). Her har Live Landmark brukt sin egen skrikende sønn som forklaring. Om han har gitt sitt samtykke er ukjent og historien er ikke anonymisert.

Det mangler kilder og referanser i teksten jf definisjon av kronisk og WHOs definisjon av helse.

Innholdet i bloggteksten er selvsagt interessant med tanke på hva vi faktisk diskuterer, bruk av sosiale media og vurdering av kildebruk.

Hovedvurdering:

Følger Tidsskriftets egen blogg publiseringsetiske rammebetingelser?

Som det fremkommer av de tre bloggpostene på Tidsskriftets egen blogg, som har streng redaksjonell linje og strenge kriterier til innsendte manuskript.

I dette har vi vist at:

Manuskriptet er publisert før og/eller er overflødig overlapping og være gammelt nytt.

Interessekonflikter er ikke oppgitt.

Det mangler oppgitte kilder og referanser i manuskriptet/teksten.

Regler for anonymisering (og samtykke?) ved deling av kasuistikk er brutt.

Redaktørplakaten (9) som Tidsskriftets blogg (4) plikter å følge ansees som brutt.

Tidsskriftets egen blogg publiseringsetiske rammebetingelser er ikke forenelig med egen redaktørplakat og lov og etikk til innsendte manuskripter jf forfatterveiledningen. 

I følge Redaktørplakaten (9):

En redaktør forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formålsbestemmelser (…) Kommer redaktøren i uløselig konflikt med mediets grunnsyn, plikter han/hun å trekke seg tilbake fra sin stilling. Redaktøren må aldri la seg påvirke til å hevde meninger som ikke er i samsvar med egen overbevisning.

Den ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold. Redaktøren leder og har ansvaret for sine medarbeideres virksomhet, og er bindeleddet mellom utgiveren/styret og de redaksjonelle medarbeiderne. Redaktøren kan delegere myndighet i samsvar med sine fullmakter

***

I redaktørartikkelen «Maktskiftet» (2) av av S Bjerkestrand. Publisert i Tidsskriftet nr 2/2012 (24jan2012) sier hun følgende:  «Bloggerne har sørget for viral spredning (…), på samme måte som de gjør med annen informasjon som støtter deres synspunkter. De har ingen profesjonsetisk forpliktelse eller tradisjon for å fremme en nyansert debatt, slik aktører i etablerte medier har. Der man både i vitenskapelig publisering og undersøkende journalistikk har metoder for kvalitetssikring og avdekking av interessekonflikter, står bloggerne fritt til å fremme ett syn.»

I Redaktørartikkel «Meningsvokterne» (16) av C. Haug. Tidsskriftet nr 3/2012 (7feb2012), som var en respons på redaktørartikkelen til Stine B etter at 11 brev hadde kommet inn til redaktøren i Tidsskriftet, hvor av fem er fra professorer og leger, en fra tidligere ansatt i Helsedirektoratet, en fra sykepleier, media selv og pasientorganisasjon.

Redaktør C. haug skriver blant annet:

I Tidsskriftet nr. 2/2012 skrev utviklingsredaktør Stine Bjerkestrand en lederartikkel om hvordan nye medier gir endrede maktforhold. Hennes hovedpoeng var å vise hvordan bloggere og tvitrere påvirker opinionen og myndighetene, ikke minst i samkjøring med tradisjonelle medier.

Hun problematiserte også at de sosiale mediene ikke har samme profesjonsetiske forpliktelser eller tradisjon for å fremme en nyansert debatt som aktører i etablerte medier har og at fremstillingen derfor kan bli ensidig.

Hun brukte det voldsomme medietrykket som oppsto høsten 2011 i kjølvannet av publiseringen av en norsk artikkel om en mulig ny behandling av kronisk utmattelsessyndrom som eksempel .

I redaksjonen var vi naturligvis klar over at temaet hun valgte seg som eksempel var kontroversielt. Men eksemplet var godt og illustrerende, og det var naturligvis uaktuelt å la være å bruke det fordi vi kunne frykte at debatten etterpå kunne bli vanskelig.

«Kronisk utmattelsessyndrom er alvorlig og anstrengende for alle involverte fordi det arter seg så forskjellig og vi ennå ikke kjenner årsakene. Men vi kommer ikke raskere til målet ved å ensrette debatten»

*

Stine B skrev også ett brev til redaktøren; Brev til Redaktøren «Nødvendig maktskifte?»  (17) av S Bjerkestrand. Tidsskriftet nr 6/2012 (27mars2012) hvor hun sier som følger:

Annette Giljes respons i Tidsskriftet nr. 5/2012 føyer seg inn i rekken av flere liknende reaksjoner jeg har fått i sosiale medier på lederartikkelen Maktskiftet. Mange ønsker å fortelle meg at gradert trening ikke virker, at jeg ikke lytter til pasientenes erfaringer og at jeg ikke anerkjenner Fluge og medarbeideres forskning.

Jeg er ikke lege og tar derfor heller ikke i lederartikkelen stilling til behandling av kronisk utmattelsessyndrom. Jeg har kun pekt på at det finnes ulike alternativer, hvorav ett har fått svært mye oppmerksomhet i både sosiale og «tradisjonelle» medier, og at dette har gitt gjennomslag.

Reaksjonene Maktskiftet er blitt møtt med, bidrar til å illustrere mitt poeng om mediemakt.

Trykket i sosiale medier fra den ene siden i denne polariserte debatten har vært tankevekkende.

Det har gitt meg ny forståelse for dem som både i mediene og direkte til meg har sagt at de ikke lenger orker å delta. Når man tillegges meninger man ikke har og deretter stilles til veggs for disse, blir reell meningsutveksling vanskelig og motivasjonen for å delta lav.

Analysen i lederartikkelen har vist seg å være mer presis enn jeg var klar over på forhånd.

*

Kommentar:

Jeg antar at Tidsskriftet og ikke minst Tidsskiftets blogg anser seg selv som en del av «tradisjonelle medier». Ved en rekke eksempler fra blogginnlegg på Tidsskriftets blogg kan vi se at deres egen bloggplakat og redaksjonelle linje, samt profesjsons- og publiseringsetiske rammebetingelser som Stine B mener at alle bloggere i sosiale medier bør ha ikke er oppfulgt i deres eget tidsskrift.

Hvordan kan Stine B med meningsytringen i Aftenposten 4 juni 2012 «Makt uten ansvar» påkreve bloggplakat når hun sitter med til tider redaktøransvar i Tidsskriftet?

På egen private blogg (3) sier Stine B: «Jeg er i utgangspunktet skeptisk, og liker og stille meg spørrende. Det som skrives i denne bloggen bør også tas med en klype salt. Det er mine meninger og oppfatninger. Jeg ønsker å være saklig, men ikke objektiv.»

Ja dette er vel en holdning til flere bloggere i sosiale media.

I tillegg skriver hun på bloggen sin: «Jeg en allround webkommunikatør, men spesiell interesse for forskningsformidling, publiseringsetikk, strategi, ledelse og prosjektledelse. Dessuten er jeg mer enn facinert av sosiale medier, og måten de bøller med de tradisjonelle kommunikasjonsmodellene på.»

Fasinert av sosiale medier og måten de «bøller» med de tradisjonelle media?

Blander Stine B sin rolle med personlig blogg og kronikk om bloggplakat med rollen som redaktør i Tidsskriftet?

«Ikke alltid godt å vite» for å bruker Stine B sine egne ord fra AP kronikk 4 juni 2012, sammen med meningsytringene: «Presseetikken fordrer at kilders troverdighet vurderes» og «Leserne kan dermed selv være med å vurdere troverdigheten.».

Når selv Tidsskriftet «kaster stein i glasshus», må jo dette være den beste anbefaling vi har hørt på lenge!

Hvem har bloggmakt?

Tidsskriftet ble etablert i år 1881:

Tidsskrift for Den norske legeforening er både et vitenskapelig tidsskrift og medlemsblad for Den norske legeforening.

Målsetting:

  • å være et organ for medisinsk utdanning som stimulerer til faglig vedlikehold og fornyelse for legen som kliniker
  • å stimulere til medisinsk forskning og fagutvikling,
  • å bidra til holdningsdanning hos leger ved å videreutvikle etiske og kulturelle idealer i den medisinske tradisjon
  • å fremme helsepolitisk debatt
  • å være et medlemsblad for Den norske legeforening

Å hevde at bloggere i sosiale medier har så stor påvirkning når leger ikke engang leser private blogger, er kanskje å trekke den slutningen en smule langt.

Når Tidsskriftets egen blogg og dertil Redaktørartikler hevder unyansert og ensidig debatt, når leger og helsepersonell leser Tidsskriftet og fører derved holdningene og publiseringene og debattene på helsepolitikk, holdningsskapende arbeid og medisinsk forskning og fagutvikling, blir private bloggere med helsepolitisk innlegg av liten betydning. At enkelte private bloggere kan ha påvirkningskraft kan nok stemme, under den forutsetning at du faktisk er påvirkelig, noe ikke alle er!

Totalt sett: Tidsskriftets hovedpåstander faller dermed på sin egen urimelighet…

«Ikke alltid godt å vite» for å bruker Stine B sine egne ord fra AP meninger 4 juni 2012.

***

Interessekonflikter: Ingen, annet at jeg er anonym med etablert nicknavn.

Kilder:

1 «Makt uten ansvar» av Stine Bjerkestrand Utviklingsredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening og tidvis blogger både i egen og tidsskriftets blogg.  Aftenposten  4 juni 2012

2 Redaktørartikkel «Maktskiftet» av S Bjerkestrand. Tidsskriftet nr 2/2012 (24jan2012)

3 Bloggen Med en klype salt Stine Bjerkestrand personlig blogg. «Om bloggen»

4 Om Tidsskriftets blogg

5Redaktørartikkel Overflødig overlapping og gammelt nytt av C. Haug. Tidsskriftet 8/2004

6 Tidsskrift for Den norske legeforening Forfatterveiledning

7 Tidsskrift for Den norske legeforening Interessekonflikter

8 ICMJE skjema om potensielle interessekonflikter

Vær Varsom-plakaten

9 Redaktørplakaten

10 «Helse, ansvar og skyld»  av Live Landmark Tidsskriftets blogg 31 januar 2012

11 Frivillig eller ufrivillig ufør. Kronikk i Aftenposten 26 september 2011 av Live Landmark og Egil Fors

12 «Offer eller offerrolle?» av Live Landmark. Kronikk i erfaringskompetanse.no  5 oktober 2011.

13 Perfeksjonisme: Et tveegget sverd  av Live Landmark Tidsskriftets blogg 5 mars 2012

14 «Diagnose: Perfeksjonist» av Live Landmark. Kronikk i erfaringskompetanse.no 5 september 2011.

15 «Den smittsomme engstelsen» av Live Landmark Tidsskriftets blogg 22 mai 2012

16 Redaktørartikkel «Meningsvokterne» C Haug. Tidsskriftet nr 3/2012 (7feb2012)

17 Brev til Redaktøren «Nødvendig maktskifte?» av S Bjerkestrand. Tidsskriftet nr 6/2012 (27mars2012)

Les mer om Live Landmark:

Hvorfor ringer ikke Nav nå? kronikk av Live Landmark erfaringskompetanse.no 10 februar 2012

Felles mål for ME-pasienter! Bloggpost Live Landmark 6 oktober 2011. Publisert i Nordlys 18.06.2010.

Bloggpost: En analyse av The Phil Parker Lightning Process 13 juli 2010 av Gunnar Tjomlid, forfatter av bloggen unfiltered perception

Bloggpost: Live Landmark og Lightning Process – penger, løgn, og livstruende bivirkninger 14 januar 2012 av Gunnar Tjomlid, forfatter av bloggen unfiltered perception

*

Bloggposter:

ME-pasienter mobbes ved St Olavs hospital i Trondheim

På ME-fronten: Skandaløst og uetisk av Skien kommune og NAV

Norsk Forskning – Kronisk utmattelsessyndrom CFS/ME hos ungdommer, Behandling og basale sykdomsmekanismer, NorCAPITAL Rikshospitalets forskning på barn og unge ved Dr. Wyller

*

Andre bloggere og meninger om «Makt uten ansvar»:

Blogger VamPus’ Verden Heidi Nordby Lunde, bloggpost «Bloggplakat revisited» 6 juni 2012

«Kontroll og kritikk, eller fornuft og folkeskikk?» av Maria Gjerpe lege og blogger. Aftenposten 8 juni 2012

«Hva er rett og feil i bloggosfæren?» av Anna Tostrup Worsley prosjektleder, gründer, blogger og profesjonell pasient Aftenposten 12 juni 2012

ME-blogg med flere blogginnlegg:  «Blogging og etikkdebatten» fortsetter.

***

«Kontroll og kritikk, eller fornuft og folkeskikk?» av Maria Gjerpe lege og blogger. Aftenposten 8 juni 2012:

Ett par kloke ord fra Maria, les resten der er mer:

«I sitt innlegg «Makt uten ansvar» forleder Stine Camilla Bjerkestrand oss til å tro at internett er et lovløst område. Det er ikke riktig. Vi har lover som regulerer norske bloggeres markedsføring, sjikanering, personvern, trusler og grenser for ytringsfrihet på nett som ellers i det offentlige rom.

Leserne trenger ytterligere sanksjonsmuligheter og bloggerne trenger fora for etiske refleksjoner, konkluderer artikkelforfatter.

Jeg mener hun bommer på mål.»

«Troverdighet

Det alle vi som kjenner de indre strukturene i sosiale medier vet, er at en bloggers troverdighet mistes om bloggeren sjikanerer, farer med tøys og ikke er etterrettelig og saklig i sin kritikk. Du blir påtalt om du bryter nettiketten.

Vi bloggere har ikke behov for å øke vår troverdighet gjennom et ytre rammeverk eller en bekjennelsesplakat. Troverdigheten til den enkelte blogger skapes hver dag, gjennom bloggerens opptreden, omgang med fakta, hvorvidt teksten er aktuell eller nyttig og lesbar for leseren. Like sikkert som at bloggeren forvalter sitt frie ord, like sikkert hersker en indre justis blant bloggerne. Den som ikke er etterrettelig, blir heller ikke tatt seriøst. Vi som ønsker å nå ut med et samfunnsaktuellt budskap, regulerer hverandre i en stadig pågående etisk diskusjon gjennom bloggkommentarfeltet, twitter og facebook.

Vårt etiske fora eksisterer på det åpne nett!»

*

«Hva er rett og feil i bloggosfæren?» av Anna Tostrup Worsley prosjektleder, gründer, blogger og profesjonell pasient Aftenposten 12 juni 2012:

Bloggen er nå blitt et så etablert medium at det er på tide å diskutere et felles publiseringsetisk rammeverk» skrev Stine Bjerkestrand i et debattinnlegg – «Makt uten ansvar» – i Aftenposten forrige uke. Hun er tydeligvis ikke fornøyd med att bloggosfæren er en fri plattform – demokratisk på sitt beste, eller anarkistisk på sitt mest interessante. Dermed var hansken kastet, ballen satt i bevegelse og twitter- & bloggdiskusjonen lot ikke vente på seg.

Det siste døgnet har en av mine twitter-samtalepartnere påpekt det som svært ubehagelig at ting som blir sagt på twitter dras ut av sin sammenheng og blir sitert på blogger.

Å sitere twitterutsagn på bloggen har jo jeg gjort mange ganger!

Er det virkelig så helt riv ruskende galt?! Kanskje det bare er en faux pas, kanskje det er skikkelig dårlig stil, eller er det rett og slett helt forferdelig feil …?

Jeg har da egentlig alltid synes at det folk sier på twitter må de da kunne stå for ellers også, sånn rent generelt?

mhj kom: Anna TW stiller spørsmål om å sitere fra twitter og det etiske og moralske omkring det. Da er det bare å si at i følge meningsvokterene er det tydeligvis i tråd med vanlig praksis:

– Den som er i mot, er en idiot blogginnlegg til Stine B 4 juni 2012.

Redaktørartikkel «Et moralsk spørsmål» av C Haug. Tidsskriftet nr 11/2012 (12juni2012)

Her går Redaktøren så langt at å trekke en av kandidatene til en stilling før den er besatt i tvil i tillegg!

Anna TW kar faktisk laget sin bloggplakat og i denne kan vi lese:

Nå har jeg ofte betalte oppdrag for organisasjoner, firmaer eller institusjoner, og noen ganger er det naturlig at jeg skriver om det jeg lærer gjennom møter med disse organisasjonene eller firmaene. Er dette muligens problematisk?

mhj kom: Nei dette er i grunnen ikke problematisk. Blir en invitert som foredragsholder er det vanlig å få dekket kjøreutgifter, kost og evt losji om nødvendig. Er en uføretrygdet kan en tjene opptil en G og går en på AAP så fører en dette opp som inntekt.

I punkt 4 nevner Anna TW at hun ikke blogger mot betaling, noe som er en sunn holdning etter min mening. Gjør en dette bør en i alle fall opplyse om dette. Hun nevner at hun av og til etterspør bøker av relevans, men ingen garantier blir gitt. Etter min mening er dette i en «gråsone».

Spesielt når en kommer til digital markedsføring av produkter og reklame.

Jeg stiller meg stadig undrende til hva enkelte bloggere får dumpende i postkassen sin som gaver. Gaver skal en for øvrig melde inn på selvangivelsen dersom den overstiger en viss grense.

Ett eksempel på forsøk på digital markedsføring var en e-post her for litt siden om reklame av senger. Skulle bare linke ved ordet seng og til gjengjeld skulle jeg da altså få hele to gratis kinobilletter. Ironisk nok vil den kinoturen kreve flere senger på grunn av sensorisk intoleranse som følge av selve sykdomstilstanden!!

Bloggplakaten til Anna TW og Marias to F’er er nok ganske så retningsgivende for min blogg også.

Kommentarfeltet er rom for utagering og fri diskusjon dog. Noen innlegg er på kanten og har ofte dobbel betydning enten i form av galgenhumor, ironi, satire, men faginnleggene er dokumenterte og så langt det er mulig prøver en å være presis og korrekt.

Slutningene under kommentarer trenger ikke være rette, det kan hende jeg endrer mening – vi lærer noe nytt hver dag, slik at ydmykhet er på plass kanskje selv om det ikke alltid virker slik på leserne.   

***

  smil

Go’ helg folks og lykke til med videre engasjert og inspirerende blogging  😉

2 kommentarer om “Blogging og fritt vilt?

  1. Veldig bra,og veldig klargjørende.Her blir de som kaster stein i glasshus kledd fullstendig nakne.Å være naken når man kaster stein i glasshus er en risikosport langt utover enhver fornuft.

    1. Heia Egil og velkommen til bloggs😀

      Ja hva skal en si?

      Innholdet i seg selv må en ta ved egne innlegg, der er nye å sette fingeren på i debatt-landskapet. For eksempel til rundskrivet som lar vente på seg??!!

      I denne settingen er datoene for publiseringene underlige?

      hmmm ja «kaste stein i glasshus» og «feie for egen dør», samt hvem trekker i trådene er sentralt i denne faglige striden. Dessuten har jeg liten tru på tilfeldigheter….
      😉 vel tre dager på å skrive blogginnlegg er kanskje ikke helt sunt….
      😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s