Vitenskap og verdier i moderne medisin: idealer og realiteter

Samfunnsaktuelt: «Mitt inntrykk er derfor at MUPS-begrepet i praksis ofte reserveres til plager som ikke er anerkjent som helseplager av den medisinske ekspertisen, og derfor ikke oppfattes å ha en legitim rett til profesjonell helsehjelp.». Olaug S. Lian arbeider ved int. for samfunnsmedisin ved UiT og presenterte denne diskusjonen på en rundbordkonferanse i Kritisk teori i Oslo 26 november 2011. Dette resulterte i ett essay «Vitenskap og verdier i moderne medisin: idealer og realiteter» som vi skal se på noen utdrag fra (26 sider fullpakket av snacks folks!):

«Her har jeg ikke fått tenkt så mye, men et sosiologisk interessant spørsmål er hvordan det kan ha seg at karaktertrekkdiagnosene, med sin lave alvorlighetsgrad og lave validitet, har langt større legitimitet i det medisinske system enn for eksempel en alvorlig invalidiserende sykdom som ME.

Både ME, Asbergers og ADHD er diagnoser som er relativt likeverdige i forhold til lav validitet, men det er altså ikke alle diagnoser med lav validitet som får lav legitimitet. Forklaringen på hvem/hvilke grupper som får og hvem som ikke får legitimitet synes ikke å være knyttet verken til tilstandens alvorlighetsgrad eller til eksistensen av kurative behandlingsalternativer (for de mangler for alle tre).

Ulikhetene i vurderingene kan forklares med at kravet til objektive kliniske funn ikke står sterkt i psykiatrien og at kravet ikke frafalles når symptomene er somatiske, selv om årsaken er definert som psykisk.»

Dette essayet inneholder en kritisk drøfting av forestillingen om medisinsk praksis som en kunnskapsbasert og verdinøytral virksomhet. Perspektivet er sosiologisk og historisk, og til dels også kjønnet.

***

Utgangspunktet for drøftingen er to case, ett fra somatikken og ett fra psykiatrien. Fra somatikken; de såkalte medically unexplained physical symptoms (MUPS); fra psykiatrien; karaktertrekkdiagnosene. I en ganske lang opptakt til drøftingen introduseres konteksten de to casene inngår og oppstår i, og da primært noen tanker omkring noen viktige endringer i klinisk tenkning og beslutningstaking som kom i kjølvannet av medisinens vitenskapeliggjøring (som er så gjennomgripende at de kan kalles et paradigmeskifte).

Fremveksten av moderne biomedisin

Det vi kaller moderne vestlig medisin er en høyteknologisk kunnskapsbasert virksomhet.
Dette innebærer tre viktige kjennetegn: Virksomheten skal være 1) basert på vitenskapelige
kunnskaper om årsakssammenhenger i naturen som er eksperimentelt utprøvd og
teoretisk forklart, 2) i stor grad utøves ved hjelp av tekniske apparater, redskaper og
teknikker, og 3) ideologisk være fundamentert i et biomedisinsk paradigme hvor
biologifaget (understøttet av biokjemi og fysikk) er en sentral premissleverandør, og
verdifrihet et viktig premiss. Det har ikke alltid vært slik.

Vitenskapeliggjøring av medisinen som fag

Samtidig med den rivende medisinsk-teknologiske utviklingen oppstod det en profesjonalisering
av medisinen som fag og en vitenskapeliggjøring av legens yrke – med basis i
biologifaget. Dagens leger har et helt arsenal av vitenskapelige kunnskaper og avanserte
medisinske teknologier å støtte seg til i sitt arbeid. Dette innebærer ikke at legens praksis
alltid er kunnskapsbasert.

Gullalderens nye kunnskaper og nye teknologi la grunnlaget for nye praksisformer
ved at legene fikk nye muligheter til å innhente teknologisk genererte sykdomstegn,
det vil si sykdomstegn som ikke bare er usynlige for øyet men også uavhengige av
pasientenes egne erfaringer og fortellinger. Vitenskapeliggjøringen og teknifiseringen av
medisinen har derfor også endret legenes forståelse av helse og sykdom.

Helse- og sykdomsforståelsen blir endimensjonal

Helse og sykdom er sammensatte fenomener som kan forstås på ulike måter og fra ulike
perspektiver. Debatten om begrepene går primært på om hvor vidt de skal defineres, om
de skal defineres positivt eller negativt (jf. WHOs definisjon av helse som fravær av
sykdom), og hvem sitt perspektiv og hvilke kriterier som skal legges til grunn. De ulike
helse- og sykdomsdefinisjonene har praktiske implikasjoner i og med at de tjener som
teoretisk grunnlag for å skille de friske fra de syke.

Når sykdom rammer oss, skyldes det skjebnen, naturen, Gud eller egne
handlinger?

Historisk sett har forklaringene skiftet en del, men det er også større
kontinuitet enn det vi kanskje har inntrykk av. Grovt sett kan vi si det har vært en
glidning fra skjebneteorier (før-vitenskapelig tid), via bakterier (etter bakteriologens
gjennombrudd), til et bredt spekter av biologiske faktorer (spesielt gener og hormoner),
kombinert med dårlige vaner (blaming the victim).

Medisinen er en sentral premissleverandør for kulturelt definerte forklaringsmodeller, men de folkelige helse- og sykdomsforklaringene går også på tvers av de medisinske.

Gullalderen la altså grunnlaget for en ny sykdomsforståelse hvor naturvitenskapelige begreper og teorier, spesielt fra fagene biologi, fysikk og kjemi, blir brukt for å beskrive og forklare sykdom. I dag har biologien befester sin stilling som en altomfattende fortolkningsramme innenfor medisinen (og til dels også i samfunnet for øvrig). I den biomedisinske sykdomsforståelsen forstås mennesket som en kropp og et biologisk vesen, og sykdom forstås som noe patologisk, altså et avvik fra normale biologiske funksjoner. Disse avvikene identifiseres ved hjelp av objektive teknikker av en nøytral betrakter som står utenfor og vurderer situasjonen.

Denne sykdomsforståelsen impliserer et endimensjonalt syn på mennesket og menneskekroppen
(en biologisk forståelse), og et endimensjonalt syn på helse og sykdom (som noe ytre, objektivt og observerbart). Den biomedisinske sykdomsmodellen har etter hvert fått en nærmest hegemonisk status i det medisinske system, på bekostning blant annet av de mer folkelige sykdomsforståelsene.

Den profesjonelle helseforståelsen har på denne måten fjernet seg fra den folkelige og mer erfaringsnære sykdomsforståelsen.

I tillegg til at moderne vestlig medisin utviklet seg i en biologisk retning, har biologien beveget seg ut over sitt opprinnelige temaområde og inn på sosiologiens, filosofiens og psykologiens grunntemaer, og slik nærmet seg statusen som en universalvitenskap om mennesket. Det er knapt noe aspekt ved det menneskelige liv som defineres som å ligge utenfor biologiens temaområde.

Når biologiske forklaringer på menneskelige tanker, følelser og handlinger blir utlagt som uttømmende og fullstendige, har biologien glidd over i biologisme – et metafysisk livssyn som gjør bruk av vitenskapen biologi til å forklare alle aspekter ved menneskets liv, tanke og handling (Svendsen 2001).

Ulike måter å samle informasjon på får frem ulike sider av en sykdom og det å være syk. De aspektene som blir belyst ved de enkelte metodene blir ofte det legene retter sin oppmerksomhet mot, og dermed også vektlegger. Overgangen fra kommunikasjonsbaserte funn (samtale og observasjon) til teknologisk genererte funn har således en rekke implikasjoner både for lege, for pasient, og for relasjonen mellom dem. For legene innebærer det blant annet sterke føringer både i forhold til hva de skal se etter, hvordan de ser (altså tolker) det de ser, og hvilke konklusjoner de trekker. Dette impliserer et skifte i fokus fra det syke mennesket til sykdommen, samt endringer i grunnlaget for de kliniske beslutningene. Sett fra pasientenes side er dette ikke alltid like velkomment, og mange klager over at legene legger for mye vekt på teknologisk genererte funn, og for lite vekt på pasientenes egne sykdomsopplevelser (Storkmoen 2006).

Den økte vektleggingen av teknologisk genererte funn er muliggjort av teknologien, men teknologi er noe vi velger å bruke eller avstå fra å bruke. Det er mange faktorer som trekker i retning av å bruke den; den biologisk orienterte tenkemåten, trykket fra teknologiprodusentene, og en økende ”juridifisering” av medisinen. Mye av forklaringen på at teknologisk genererte funn får så stor plass i helsetjenesten, også der de er beheftet med stor usikkerhet, ligger trolig hos legene selv. Hypotesen er at legene har en manglende tiltro til egne erfaringer og egen evne til å utøve klinisk skjønn, og at de er ukomfortable med usikkerhet. Teknologien tilfredsstiller deres behov for å beskytte seg mot medisinens iboende usikkerhet (Jauhar 2006).

Usynlige og uforklarlige fysiske lidelser
Personer med usynlige og medisinsk uforklarlige plager av somatisk art utgjør en voksende pasientgruppe i alle vestlige industriland. Noen av disse får etter hvert en diagnose; som regel etter lang tid med alvorlige helseplager, noen får det aldri og må lære seg å leve med udiagnostiserte helseplager. For helsetjenesten og helseprofesjonene blir det en stadig større utfordring å møte disse pasientene på en god måte.

Medisinsk uforklarte fysiske plager

Somatiske symptomer uten diagnostiserbar organsykdom blir i internasjonal litteratur omtalt som MUPS (medically unexplained physical symptoms) eller MUS (medically unexplained symptoms) (Nettleton 2006; Nettleton et al. 2004). Funksjonelle eller somatoforme lidelser er beslektede, men ikke direkte synonyme begreper (Wilkie og Wessely 1994).

MUPS betegner fysiske/kroppslige plager som ikke lar seg verken identifisere eller forklare med utgangspunkt i såkalte objektive medisinsk teknologiske funn. Fordi plagene ikke har noen entydig biomedisinsk forklaring, er de omstridte i en del medisinske fagmiljøer. En referansegruppe for MUPS i Norsk forening for allmennmedisin forklarer MUPS-tilstander med ”subjektive symptomer som gir uttalte plager selv om legen ikke kan påvise objektive funn ved utredning av pasienten”, og nevner fibromyalgi, kronisk utmattelsessyndrom og irritabel tykktarm som tre eksempler (www.legeforeningen.no/id/167672).

I vår kultur er diagnosen et essensielt element i forhold til å skille frisk fra syk, ikke bare i profesjonelle klassifiseringer men også i de folkelige. Diagnosen er et stempel fra legen som godkjenner at de plager en person har er ”reelle”. Personer med medisinsk uforklarlige plager vil ofte etterstrebe en diagnose for ikke å bli oppfattet som innbilt syke. Uten diagnose eller såkalte objektive kliniske funn mangler disse pasientene det som i dagens samfunn legitimerer våre plager, og gir oss stempelet ”godkjent som syk”.

MUPS er et veletablert begrep i både medisinsk og samfunnsvitenskapelig litteratur, men det er et problematisk begrep fordi det kan gi inntrykk av at helserelaterte problemer og kroppslige plager stort sett kan årsaksforklares, og at det her er snakk om et unntak. Dette er ikke riktig. Svært mange etablerte og anerkjente diagnoser står også uten fullgod årsaksforklaring, for eksempel kreft, diabetes, hudplager, allergier og muskel- og skjelettplager. Disse plagene kan som oftest avdekkes ved hjelp av såkalte objektive kliniske funn, men de har ingen sikker vitenskapelig forklaring. En avgjørende forskjell er altså mangelen på objektive kliniske funn, ikke mangelen på årsaksforklaringer.

Hvilke plager som skal falle inn under MUPS-betegnelsen er ofte vanskelig å avgjøre, og den faktiske bruken av begrepet er ofte snevrere enn den teoretiske definisjonen. Muskel- og skjelettplager er for eksempel i stor grad medisinsk uforklarlig, og stort sett behandlet ”basert på en antatt kausalitet som aldri er påvist” (Indahl 2011)(s. 4). Likevel er MUPS ikke et begrep som vanligvis brukes om pasientgrupper som denne.

Forklaringen kan være at dette er plager som er anerkjent som ”reelle” fysiske plager. Mitt inntrykk er derfor at MUPS-begrepet i praksis ofte reserveres til plager som ikke er anerkjent som helseplager av den medisinske ekspertisen, og derfor ikke oppfattes å ha en legitim rett til profesjonell helsehjelp.

I og med at definisjonene ofte ikke samsvarer med den faktiske bruken av begrepet blir det uklart og potensielt tilslørende. Med denne reservasjonen vil jeg likevel bruke MUPS-betegnelsen fordi det er et innarbeidet begrep.

Uavhengig av definisjonene er MUPS-pasientgruppen både stor og voksende.
Tallene som har vært anslått varierer mellom en og to tredjedeler av pasientene, avhengig av land og type tjeneste (Nettleton 2006; Page og Wessely 2003). Mange helsearbeidere møter en eller flere av denne type pasienter daglig. I fraværet av behandlingsmuligheter blir helsepersonellets rolle redusert fra behandling til palliativ omsorg. Det vil si at deres oppgave blir å bistå pasienten på andre måter enn det å tilby en kur, det være seg å overvåke sykdomsutviklingen, hjelpe dem til å anlegge en livsstil som kan bedre deres livssituasjon, eller hjelpe dem til å godta at de må leve med plagene kanskje livet ut: ”Much of the focus of doctoring has now shifted to regular monitoring of presently incurable conditions […] and to improve the quality of life (McKinlay og Marceau 2002) s 402).”

Når pasientenes plager verken lar seg forklare eller helbrede ved hjelp av moderne biomedisinsk kunnskap og teknologi, samtidig som plagene og funksjonstapene i mange tilfeller er betydelige, blir samhandlingen mellom pasient og profesjonell hjelper ofte vanskelig. Lege-pasient–forholdet settes på harde prøver både når det gjelder forståelse av sykdomsmekanismer, diagnostisering og behandling. Situasjonen er utfordrende for begge parter (Page og Wessely 2003; Salmon 2000).

Pasientene føler seg ofte dårlig ivaretatt i helsetjenesten. De opplever at de ikke blir hørt, trodd og tatt på alvor, men stemplet som ”innbilt syk”. Dette oppleves som ærekrenkende for mange.

Kritikken deres mot legene er at de legger for mye vekt på manglende objektive funn og for lite vekt på symptombeskrivelser, og at de ikke er godt nok faglig oppdaterte på feltet. Mange pasienter blir også frustrerte over det de opplever som uheldig og uberettiget psykologisering, det vil si at deres fysiske plager blir gitt en psykologisk forklaring (selv opplever de ofte de psykiske plagene som et resultat av de fysiske plagene, ikke som en årsak til dem). Legene på sin side føler seg ofte rådville og ute av stand til å hjelpe MUPS pasientene.

Dette kan oppleves som frustrerende og faglig sett lite tilfredsstillende. Det kan også være vanskelig å ta pasientens opplevelser på alvor uten samtidig å bidra til uønsket medikalisering. Fordi mange aktører ofte er involvert i behandlingen av disse pasientene blir samhandlingen mellom ulike helseprofesjoner også en utfordring. Denne utfordringen forsterkes av at dette er en pasientgruppe med sammensatte plager, ofte uten presis kroppslig lokalisering, som ikke passer inn i helsetjenestens spesialistorganisering.

ME/CFS – vår tids mest omstridte diagnose?
Et godt case som illustrerer utfordringene med de såkalte MUPS-pasientene, er to relaterte diagnoser: ME (myalgisk encefalopati) og CFS (chronic fatigue syndrome); en vedvarende kraftig utmattelse som ikke forsvinner ved hvile. Disse pasientene er typiske representanter for den voksende gruppen av kronisk syke med medisinsk uforklarlige plager som har lav legitimitet. I følge en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten fra juni 2006 er denne pasientgruppen (de slår de to diagnosene sammen) ”en stor pasientgruppe der en langvarig og kraftig utmattelsesfølelse ikke kan settes direkte i forbindelse med en veldefinert sykdomstilstand (Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten 2006) :5).

I en internasjonal sammenheng er ME klassifisert som en nevrologisk hjernelidelse (kode G93.3 i ICD-10). Dette er en kronisk lidelse som i liten grad kan kureres, og det finnes heller ingen medikamentell behandling som kan fjerne symptomene. ”Behandlingen” består primært av å anlegge en livsstil som gjør sykdommen til å leve med, eksempelvis aktivitetsavpasning og kostholdsendring.

Det er langt flere kvinner enn menn som rammes av disse lidelsene (omtrent 3 av 4). ME og CFS er ofte portrettert med en “female touch”, og den typiske pasienten er ofte stereotypisert som en velutdannet perfeksjonistisk kvinne, og knyttet til somatisering av stress (Hart og Grace 2000).

Disse stereotypiene hviler på komplekse ikke-testbare hypoteser om hva som er typisk for kvinners reaksjoner på psykisk press eller stress, og hvordan disse reaksjonene har helseskadelige effekter via impulser i hjernen (et typisk eksempel på hvordan den kvinnelige hjerne har erstattet de kvinnelige kjønnsorganene som den viktigste forklaringsfaktoren for kvinners helseproblemer) (Nordal 2002).

ME og CFS plasseres i MUPS-kategorien på grunn av fravær av objektive målemetoder for å avdekke sykdom (diagnosen stilles på bakgrunn av symptombeskrivelser).

Sykdommenes etiologi er omstridt, og sykdomsårsakene knyttes til både neurologiske, immunologiske og/eller hormonelle faktorer. Blant annet har nyere forskning avdekket patologiske funn i immunologiske tester og biologiske avvik innenfor en rekke organsystemer hos disse pasientene, (…).

I Norge har mye av denne forskningen blitt avvist i store deler av det medisinske fagmiljøet. Sett fra deres side er ME fortsatt en omstridt diagnose på en ”sykdom” som forblir uforklart. De norske ME foreningene på sin side ønsker den nye forskningen velkommen; de mener resultatene er i overensstemmelse med egne erfaringer og at den nye forskningen har ført oss langt på vei mot en medisinsk forklaring. Legenes mangel på åpenhet for de nye kunnskapene fikk en ME-syk blogger til å omdøpe MUPS til ”Medisinsk Uforklart Psykososial Svada” (home.online.no/~unnelin/mepress.cfm) på bloggen sin.

Denne sterke ytringen blir forståelig når vi ser nærmere på en del av de reaksjonene på virusforskningen som har kommet fra legehold. I en diskusjon i oktober 2010 om ME/CFS på allmennlegenes åpne debattforum på nett, Eyr, skriver en allmennlege følgende (hele debatten kan leses på mailman.uib.no/listinfo/eyr):

Hvorfor folk kan legge seg ned når de ikke er alvorlig fysisk syke er jo vanskelig å
forstå. Men psykisk sykdom, hjelpeløshet, catastrophising, streik, protest, eksistensielle
problemer, kontroll på omgivelsene, psykopati-sosiopati kan være ord man bør ta med i denne debatten. Man ender fort i en blindvei hvis man bare konsentrerer seg om virus i en slik viktig diskusjon (Allmennlegelisten eyr@uib.no 30. oktober 2010, min utheving).

Denne ytringen er sterk, og jeg vil tro det er med en viss vantro vi leser den de fleste av oss som ikke tilhører et legemiljø, hvor slike tanker trolig ikke er særlig oppsiktsvekkende.

For oss andre er det det. Dette er et fordomsfullt utsagn som er både pasientfiendtlig, kunnskapsfiendtlig og kvinnefiendtlig. Det er pasientfiendtlig fordi det viser at han ikke tar pasientenes plager på alvor (de legger seg bare ned enda de er fysisk friske).

Det er kunnskapsfiendtlig fordi det viser både kunnskapsmangler og manglende åpenhet for ny kunnskap, noe som signaliserer en mangel på intensjoner om å praktisere sitt yrke med utgangspunkt i kunnskaper og ikke synsing. I stedet for å bli med på en debatt om kunnskapsutviklingen på feltet bygger han sin teori på det som vel må kalles fordommer, eller i alle fall en tenkning som ikke har noen som helst faglig basis. Utsagnet er også kvinnefiendtlig fordi det stort sett er kvinnelige pasienter han her omtaler, fordi ME og CFS er en pasientgruppe som i overveiende grad består av kvinner. Når han i tillegg han velger ord som hjelpeløshet og kontroll (trolig ment i betydningen kontrollbehov), egenskaper som i vår kultur er sett på som typiske kvinnelige, blir kjønnsaspektet tydelig

Handlingskrav når kunnskap mangler
Med en ensidig biologisk sykdomsforståelse og ensidig vektlegging av teknologisk genererte funn kommer vi til kort i forhold mange av de problemene de nye kronikergruppene har. Hva gjør de da i et system hvor handlingskravet står så sterkt som i helsetjenesten?

For deler av den somatiske medisinen er svaret å lene seg til psykiatri og psykologi når de møter problemstillinger de ikke kan håndtere ved tradisjonell biomedisin. Det er altså der hvor biomedisinen kommer til kort at psykologien trer inn.

Dette er ingen overraskende vending fordi både psykiatrien og psykologien har hatt en dreining mot biologien de siste tiårene. Konturene av en ny allianse mellom somatisk medisin og psykiatri/psykologi viser seg blant annet i hvordan MUPS sykdommenes etymologi beskrives.

I en kunnskapsoppsummering om ME og CFS fra (Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten 2006) blir disse sykdommene forstått ut fra en teori om sammensatte årsaksfaktorer, men med en overordnet teori om at de er forårsaket av stress og psykiske belastninger som overstiger det individet har evne til å mestre. Rapporten trekker spesielt frem kognitiv stressaktiveringsteori (CATS) som går ut på at ”fysiologiske og hensiktsmessige responser på psykisk og biologisk stress kan omformes til helseskadelige belastninger av kroppen. Dermed kan det over tid utvikles en ubalanse i forholdet mellom individets nevrofysiologiske reaksjoner (ibid. s. 12).” Teorien tar inn fysiske faktorer men ikke som en årsaksfaktor; det fysiske forstås som en virkning av psykisk stress.

Flere store pasientgrupper innenfor det feltet hvor biomedisinen kommer til kort, så som fysiske plager knyttet til fibromyalgi, kroniske smerter, myalgisk encefalopati og lignende, gis tilsvarende psykologiske forklaringer av den medisinske fagekspertisen.

Mange leger tolker disse lidelsene primært som forårsaket av pasientens personlighetstrekk og livssituasjon, det vil si at årsaken er psykisk (men dette får virkninger på et fysisk plan fordi psyke og soma er to sider av samme sak). Pasientene opplever ofte dette som uberettiget psykologisering (Malterud 2002).

Legenes råd består blant annet av å råde pasienten til selv å fjerne årsaksfaktorene og nærmest tenke seg selv frisk. Rådet er velment, men det er lite forankret i forskning og fakta og springer ut av gjetninger og spekulasjoner mer enn forskningsbasert kunnskap. Dette er et tankekors ettersom vi her snakker om et fag, medisin, som ellers er naturvitenskapelig og positivistisk orientert.
De psykologiske forklaringene i medisinen ser ut til å være mest utbredt i forhold til plager som rammer kvinner i større grad enn menn. Kjønnsaspektet er trolig viktig her.

Mange mener det er en generell tendens blant leger til å bagatellisere og psykologisere bort symptomer særlig hos kvinnelige pasienter (Sundby 2005). Dette henger sammen med kvinnesynet i vårt samfunn, som fortsatt går ut på at kvinner er svakere, mer stressede og mer hysteriske enn menn, samt at vi er dårligere til å takle stress og har et større kontrollbehov enn dem. Denne hypotesen er det ikke så mye empirisk forskning som kan underbygge, men i en patriarkalsk kultur som den medisinske er det ikke overraskende at fordommer mot kvinner fortsatt eksisterer.

Psykologiske forklaringer på somatiske plager møter ofte sterk motstand hos dem som er syke. Dette henger sammen med en rekke forhold. For det første er pasientene eller deres pårørende som regel i stand til å innhente informasjon via internett, pasientorganisasjoner og andre kilder som gjør at de har kunnskaper om sine plager som i enkelte tilfeller overgår legens (legen har tusenvis av tilstander å holde seg oppdatert om, pasienten har én). For det andre er det pasienten som er det erfarende subjekt her, og egne erfaringer er en viktig kunnskapskilde. Begge disse kildene kan bidra til at psykologiske forklaringer oppleves som uriktige. For det tredje er det slik at det å plassere årsaken til en plage i individets psyke og mestringsevne ofte innebærer at ansvaret både for plagenes tilblivelse og håndteringen av dem blir tillagt individet selv. Og sist men ikke minst; plager som defineres som psykiske har også lavere status og legitimitet i vår kultur enn somatiske plager; somatiske plager er noe du rammes av mens psykiske lidelser mer forstås som et karaktertrekk (et uttrykk for svakhet).

Anvendelsen av psykologiske forklaringsmodeller på somatiske plager bygger som sagt på et svært tynt kunnskapsgrunnlag, og ser ut til å være mer ideologisk enn vitenskapelig fundert. Så langt ser de ut til å være en dårlig løsning i den forstand at behandlingseffektene uteblir. Disse pasientene opplever at de ikke får noen hjelp i helsetjenesten.

Men ikke bare det, mange opplever også at kontakten med helsetjenesten blir en tilleggsbelastning i forhold til de problemene de hadde i utgangspunktet. Belastningen henger sammen med at de føler at de blir tilskrevet skyld for sine plager på en ufortjent måte.

Når både årsaker og løsninger plasseres hos enkeltindividet, blir individet stilt til ansvar både for at plagene oppstår og for å kurere dem. I tillegg til at dette blir en belastning for pasientene kan lanseringen av psykologiske forklaringer stå i veien for ny kunnskap om plagene.

Det kan hende at den rene biomedisinske modellen ikke er utilstrekkelig og at de biologiske sykdomsfremkallende faktorene finnes, bare at vi ikke har klart å identifisere dem enda. Faren i slike tilfeller er at legen på feilaktig grunnlag underkjenner reelle plager fordi de teknikker de har til rådighet ikke er i stand til å fange dem opp (de lar seg ikke avlese teknologisk).

Den psykologiske vendingen i medisinen er et uttrykk for et behov for å finne andre forklaringsmodeller når den biomedisinske modellen ikke fører frem, men særlig kunnskapsbasert er den ikke – den er basert på ren spekulasjon. Likevel fremlegges teoriene som faglige og kunnskapsbaserte. Der er liksom ikke tillatt å si at her vet vi veldig lite, men for å komme videre må vi ha noen hypoteser.

I så måte viser legene liten vilje til å ta lærdom av medisinens historie, som forteller oss at det ofte tar lang tid før ny medisinsk kunnskap får allmenn oppslutning, og at vi aldri kan være skråsikre på hva vi vet og ikke vet.

Les hele essayet her

*****

10 kommentarer om “Vitenskap og verdier i moderne medisin: idealer og realiteter

    1. Heia Hanne😀

      Trur det er vi som må takke personen som har skrevet dette for en kritisk og nyansert gjennomgang av temaet.

      hehe for min del var det nu ærlig talt vanskelig å begrense meg selv om hva som ikke skulle være med eller ei… så det ikke ble 100 meter langt innlegg (nesten som normalt da..)

      En utrolig bra essay, håper vi hører mere fra denne Olaug og hele skrivet er virkelig verdt å lese!

      Æ blir jo i 100 når det bare faktisk finnes igjen noen fornuftige og rasjonelle mennesker, som ser helhet, som setter seg inn i problematikken på en slik måte som er gjort her. Spesielt siden æ satt og leste noe som kan kalles hårreisende og kommer til å ende opp i fire innlegg – med andre ord noe atter igjen plagsomme holdninger.
      😀 Så dette var en sann fornøyelse å lese! rent gull😉

  1. YES ! Rent gull dette ja 😀
    Det underlige er jo at denne medisinske mobbingen vi og flere andre medisinske «uttaforgrupper» blir utsatt for blir godtatt av de som styrer detta landskapet og den politiske ledelsen av landet. Diskriminering i pur økonomisk tjeneste for at samfunnet skal få bruke pengene på fjas og morro isteden ?

    1. Heia CAT😀

      Ja den mobbingen vil jo ingen ende ta heller. Norge er ett lite rikt land med makt på få hender……. med allianser…

      Men denne kan vi lese og drikke god kaffe uten at den blir bitter og ender i galleanfall!
      😉

  2. Diva

    ”Hvorfor folk kan legge seg ned når de ikke er alvorlig fysisk syke er jo vanskelig å
    forstå. Men psykisk sykdom, hjelpeløshet, catastrophising, streik, protest, eksistensielle
    problemer, kontroll på omgivelsene, psykopati-sosiopati kan være ord man bør ta med i denne debatten. Man ender fort i en blindvei hvis man bare konsentrerer seg om virus i en slik viktig diskusjon»

    Herregud, hva er det de tror om oss? Jeg unngikk denne diskusjonen da den pågikk, for jeg orket ikke utsette meg for meningene. Tror det var like lurt.

    Dette essayet skal jeg lese nøye og spare på. Takk!🙂

    1. Heia Diva😀

      Ja de trur nok det rareste en kan tenke seg som feks Arild Nøstebø (jepp ansvarlig lege på Sølvskottberget) i oktober 2010 sente inn spørsmål til Helsetilsynet som følger:

      Til
      Helsetilsynet i Akershus og Oslo,
      Det er kjent gjennom media at Lillestrøm Helseklinikk driver
      behandling av pasienter med CFS/ME. De sender blodprøver til utlandet
      og tester på div mikrober, bl.a. XMRV-virus.
      På bakgrunn av disse prøvene får pasientene tilbud om medikamentell
      behandling (kraftige medikamenter som tildels ikke er registrert i
      Norge?). Gjennom media er det kjent at LHK har hatt kontakt med ca
      600 pasienter med CFS/ME.

      1. Er det teoretisk vitenskapelig grunnlag for å starte med
      medikamentell behandling mot CFS/ME når det ikke er dokumentert at
      virusinfeksjon vedlikeholder sykdommen?
      (jmf. Kunnskapssenterets veiledning for utredning og behandling av CFS/ME).

      2. Hva sier Helsetilsynet til disse pasientene dersom de tror at det
      er en virus som er årsaken til lidelsen? Hva om disse pasientene blir
      sykere av å tro at det er virus i hjernen som er årsaken?
      Undertegnede ber om en kommentar til dette da jeg er ansvarlig lege på
      en rehab.klinikk som til enhver tid har 18 ME-pasienter til
      rehabilitering.
      Med hilsen,
      Arild Nørstebø
      ————————
      kommentar nr 1: les ikke alt som står i media. LHK igangsatte aldri behandling mot retropositive, samt flere ble frarådet mot å ta testen og heller vente. KDM gjorde og var IKKE i samarbeid med LHK på gitt tidspunkt!

      kommentar nr. 2:😯 JA tenk om vi har virus i hjernen – da blir vi sikkert ekstremt mere sykere av å vite det…spesielt siden vi har kognitiv svikt og sannsynligheten at vi ikke kanskje fikk det med oss er stor. CMV er uffda påvist i hjernen……

      Blir folk sykere av å høre om de har virus på balansenerven???

      Ja tenk om….. 🙄
      😉 likså greit Diva… problemet at XMRV blir brukt MOT pasientene i den skitne «maktskifte-kampen»…
      😀 ja da er det så mye bedre å lese sånne fornøyelige sider fra folk som ikke er forutinntatt…

  3. Hanne Qvist

    Har du lest kommentaren i Tidsskriftet «En evolusjonær forståelse av kronisk utmattelsessyndrom»?
    Dette er jo også bare en løs hypotese. Og hvordan forklarer man at barn små barn blir syke og faktisk synes å være født med disposisjon for tilstanden? Er det en form for adaptiv eller tilpasset biopsykososial arv?
    Det er ihvertfall vanskelig for meg å forstå. En medfødt immunsvikt synses for meg mer nærliggende.

    1. Heia Hanne😀

      Kan æ først få lov å uttrykke min imponerende sans for meget korte nyheter fra Tidsskriftet, dette var ikke den eneste de har som er på tre linjer…. og henger i løse luften…

      Når noen kommer med en sånn type kommentar, så er det også kanskje på sin plass å skrive litt om hvilken hypotese eller mening vedkommede legger i de ikke akkurat selvopplagte ordene.

      så ja jeg sjekket opp hvem. Ordet evolusjonær kausalitet finnes ikke i sammensatt form. så en må søke på begge ordene.

      Så kommer vi da til det evolusjonære, som omfatter flere måter å se ting på – hvem av de mener denne mannen….?

      Flere mener nok at det er en sammenheng mellom arv og miljø som kan disponere for ME og da med antydning til ekstern agens (tungmetall, toksiske forb, virus, bakt etc.).

      ja noen med ME har blitt funnet til å ha medfødt eller primær immunsvikt, som da kan være asymptomatisk en stund før det hele blir vel litt mye for immunforsvaret og kropp.

      Medfødt ME – tja hvor plassere de som er cHHV-6 som da kanskje har likt symptombilde som ME…?

      Er det en form for adaptiv eller tilpasset biopsykososial arv? Jauda det e nu bærre lækkæert😆
      😉 litt av en diskusjon… Kanskje «Karlson på taket» vil utdype i en ny nyhet?

  4. Tilbaketråkk: Forskning: ME-pasientenes stemme skal høres – hvordan opplever ME-pasienter kvaliteten på helsetilbudet de tilbys? « ToTo NeuroImmunologisk Kurativ Behandling

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s