Etiske regler for leger og Tidsskriftets blogg

Etiske regler for leger

Vedtatt av landsstyret 1961 med endringer, senest 2002

I. Alminnelige bestemmelser

§ 1

En lege skal verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den.

Legen skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forhold til pasient og samfunn.

§ 2

Legen skal ivareta den enkelte pasients interesse og integritet. Pasienten skal behandles med barmhjertighet, omsorg og respekt. Samarbeidet med pasienten bør baseres på gjensidig tillit og skal, der det er mulig, bygge på informert samtykke.

§ 3

Pasienten har rett til informasjon om egen helsetilstand og behandling og i alminnelighet rett til innsyn i eget journalmateriale. Pasienten skal informeres i den utstrekning pasienten ønsker det. Opplysninger som kan tenkes å være særlig belastende, skal gis med varsomhet.

§ 4

En lege skal bevare taushet og vise diskresjon overfor det hun/han får vite som lege. Den etiske plikt til taushet og diskresjon kan være mer omfattende enn den lovgitte. Utlevering av informasjon må ha bakgrunn i pasientens underforståtte eller uttrykte samtykke eller i lov.

§ 5

Legen må ved livets avslutning vise respekt for pasientens selvbestemmelsesrett. Aktiv dødshjelp, dvs. tiltak som har til hensikt å fremskynde en pasients død, må ikke anvendes. En lege må ikke hjelpe pasienten til selvmord. Å avslutte eller ikke sette i gang hensiktsløs behandling, er ikke å regne som aktiv dødshjelp.

§ 6

Når en pasient trenger rask og nødvendig legehjelp, skal denne ytes så snart som mulig. Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp bortfaller dersom legen har sikret seg at annen lege yter hjelp.

En lege kan avslå å ta en pasient under behandling, såfremt denne har rimelig anledning til å få hjelp av en annen lege.

§ 7

En lege må ikke utnytte en pasient hverken seksuelt, økonomisk, religiøst eller på annen måte. En pasients samtykke fritar ikke legen for ansvar. En lege må ikke innlede et seksuelt forhold til en person han/hun er lege for.

§ 8

En lege skal i sin virksomhet ta hensyn til pasientens økonomi og ikke beregne seg urimelige honorarer.

§ 9

En lege skal ved undersøkelse og behandling kun ta i bruk metoder som forsvarlig legevirksomhet tilsier. Metoder som setter pasienten i unødig fare, må ikke benyttes. Dersom legen selv ikke behersker en metode, skal han/hun sørge for at pasienten kommer under annen kyndig behandling.

Legen må ikke gjøre bruk av eller anbefale metoder som savner grunnlag i vitenskapelige undersøkelser eller tilstrekkelig medisinsk erfaring. En lege må ikke la seg presse til å bruke medisinske metoder legen finner faglig ukorrekte.

Ved utprøving av nye metoder skal hensynet til forsøkspersonen være det primære.

§ 10

En lege skal holde sine kunnskaper ved like og stadig sørge for å fornye dem.

En lege bør etter sin kompetanse bidra til utvikling og formidling av den medisinske viten.

§ 11

En lege bør etter sine forutsetninger medvirke til at almenheten og myndigheter får saklig informasjon om medisinske spørsmål. En lege som avgir uttalelse om medisinske spørsmål til media, bør sikre seg adgang til å kontrollere hvordan uttalelsen blir offentliggjort.

§ 12

En lege skal i sin virksomhet ta tilbørlig hensyn til samfunnets økonomi. Unødige eller overflødig kostbare metoder må ikke anvendes.

En lege må ikke inngå forbindelse med den farmasøytiske industri og/eller leverandører av medisinsk utstyr som kan føre til at tilliten til legens faglige vurderinger svekkes.

Legen må bidra til at medisinske ressurser fordeles i henhold til allmenne etiske normer. En lege må ikke på noen måte søke å skaffe enkeltpasienter eller grupper en uberettiget økonomisk, prioriteringsmessig eller annen fordel. Ved mangel på ressurser innen sitt ansvarsområde bør legen melde fra.

II. Regler for legers forhold til kolleger og medarbeidere

§ 1

En lege skal vise kolleger og medarbeidere respekt og skal hjelpe, råde og veilede dem.

§ 2

Dersom en lege oppdager tegn til faglig eller etisk svikt hos en kollega eller medarbeider, bør han/hun først ta det direkte opp med vedkommende. Formen bør være varsom, spesielt overfor studenter og leger under utdanning.

Hvis dette ikke fører frem, bør legen ta saken opp enten med administrativ overordnet, Dnlf^s organer eller vedkommende helsemyndighet.

Dersom en lege oppdager tegn på sykdom eller misbruk av rusmidler hos en kollega eller medarbeider, bør han/hun tilby hjelp.

§ 3

En lege bør ta vare på egen helse og søke hjelp dersom denne svikter.

§ 4

En lege må være varsom med å kritisere kolleger og medarbeidere overfor pasienter og pårørende, men må alltid ha pasientens interesse for øye.

§ 5

Offentlig og annen debatt mellom kolleger i medisinske og helsepolitiske spørsmål skal holdes på et saklig plan.

§ 6

Henvisning og tilbakevising av pasienter mellom kolleger må bygge på medisinsk faglige kriterier og pasientens behov for et kontinuerlig helsetilbud.

§ 7

Leger skal kommunisere åpent og tillitsfullt med hverandre. Informasjon mellom leger om pasienter skal være tilstrekkelig rask og omfatte det faglig nødvendige.

§ 8

Henvisningspraksis må ikke styres av personlig økonomiske interesser.

III. Avertissement og annen informasjon om legetjenester

§ 1

Avertissement og annen informasjon om legetjenester kan bare inneholde opplysninger om:

  • virksomhetens lokalisering, åpningstid og administrasjon,
  • praksistype, spesialitet (kfr. § 2 nedenfor) og tittel (kfr. § 3 nedenfor)
  • diagnostiske og terapeutiske metoder
  • priser.

Opplysningene må reflektere medisinsk allment aksepterte og/eller vitenskapelig dokumenterte indikasjonsstillinger og/eller metoder. Opplysningene må ikke inneholde noe som er uriktig eller villedende overfor publikum. Annonser som kan skape angst, fordommer eller urealistiske forventninger til helsetjenesten, må ikke forekomme.

Avertissement eller annen informasjon skal ikke omtale mulige eller forventede resultater av definerte tjenester, eller tjenestenes kvalitet. Det skal ikke benyttes formuleringer som kan gi publikum inntrykk av at man ved å unnlate å benytte de annonserte tjenester kan sette egen eller andres somatiske, psykiske eller sosiale helse i fare.

Den totale utforming av avertissement eller annen informasjon om legevirksomhet må være i overensstemmelse med de intensjoner som fremgår av foranstående.

§2

Ved ervervsmessig annonsering av legetjenester skal (d)en medisinsk ansvarlig leges navn fremgå. Denne lege anses ansvarlig for at bestemmelsene i dette kapittel følges.

§ 3

En lege som ikke er godkjent spesialist kan bare avertere alminnelig praksis. En godkjent spesialist kan avertere sitt spesialfag alene eller sammen med «alminnelig praksis». Uten tillatelse av sentralstyret er det ikke tillatt å avertere spesialitet i en bestemt sykdom.

§ 4

En lege må bare bruke slike titler og betegnelser som hans/hennes utdanning og stilling berettiger til.

Han/hun må ikke bruke titler og betegnelser som kan gi et feilaktig inntrykk av hans/hennes kvalifikasjoner og virksomhet.

§ 5

En lege må ikke drive reklame for medikamenter eller medisinske forbruksartikler. Omtale i faglig-medisinsk sammenheng i artikler, foredrag o.l., uten vinningsøyemed, er ikke å anse som reklame.

IV. Regler for legers utstedelse av attester og andre legeerklæringer

§ 1

En legeerklæring er en uttalelse fra en lege angående en persons helsetilstand. Legeerklæringer omfatter f.eks. utfylte skjemaer til trygdemyndighetene, attester til forskjellige formål og sakkyndighetserklæringer.

§ 2

En lege skal ikke avgi en legeerklæring dersom han/hun er i tvil om sin habilitet. Dersom legen mener at det saklige grunnlag for å utstede erklæringen ikke er til stede, skal erklæring ikke avgis.

§ 3

En lege skal bygge sine erklæringer på nødvendig innhentet informasjon og på så omfattende undersøkelser som formålet tilsier.

§ 4

En legeerklæring skal gi tilstrekkelig informasjon til å fylle sin hensikt og skal være objektiv og nøytral i sin form. Relevante opplysninger må ikke forties eller fordreies. Erklæringen skal ikke inneholde informasjon som går utover formålet. Når medisinske dokumenter laget for andre formål brukes som vedlegg, skal det i særlig grad tas hensyn til taushetsplikten.

§ 5

Erklæringens adressat, formål, legens forhold til angjeldende person og grunnlaget for legens kunnskaper om personen skal fremgå klart av en legeerklæring. Skriftlige erklæringer skal utformes som et selvstendig dokument og må være datert og underskrevet.

§ 6

Den person som en legeerklæring gjelder har i alminnelighet rett til informasjon om innholdet i en legeerklæring.

*****

6 kommentarer om “Etiske regler for leger og Tidsskriftets blogg

  1. Hei, hei!🙂

    Ja, men da vet vi det. Nå kan hvem som helst bruke Tidsskriftet som kanal. Du har jo mange fine artikler klare her. Kanskje du kan sende inn noen og se om de blir publisert?🙂

    Jeg leste artikkelen og den var jo ganske vag og lite matnyttig. Men forfatteren er jo en flink forretningskvinne og all reklame er sikkert bra?

    Dette med å markedsføre seg og prøve å få innpass i det offentliges tjenestetilbud ser vi jo overalt. Jeg kjenner til en bedrift som selger tjenester til NAV. Ingen av de ansatte har medisinsk kompetanse, de har jobbet i skauen, en var bonde og en er fysioterapeut, men de fikk avtaler verdt mange millioner for å «trene opp» sykemeldte. Det er et stort marked og mye penger å hente for de som står på.

    1. Heia Johnny😀

      Bruker nick og katta æ på nett, sånn e det. Ja kanskje en ulempe til tider om en da skulle finne på å kommentere ett sted hvor de vil ha navn.

      I denne saken og det er jo ikke i tvil om hva hun er veileder i eller bedriver, så da er det vel på tide å plukke litt fjær og studere de nøyere under mikroskopet.
      😉 Når det er sagt så finnes det utmerket blogginnlegg og artikler i media, blant annet denne fra 14 januar 2012 fra en helt vanlig kar som har meninger om ting og har sett på markedsføringen av LP – debatt og hetsing på nett ble det: http://tjomlid.com/?p=5580

      Anna-Lena skrev en kronikk publisert i avisa: http://etlivaleve.blogspot.com/2012/01/hvem-har-ansvaret.html

      NAFKAM har innmeldt tilfeller…

      Så her trengs ikke hjulet finnes opp på nytt iallefall. Det som riktignok må gjøres er å gå igjennom referansene LL har i sitt blogginnlegg denne gangen og da må det studeres litt…

      Til det siste du nevner, så er det flere kommuner med «Friskere tilbake»-prosjekter, så har du en gjeitegård kan du sikkert søke om å god terapi blabla.. noen er bra prosjekter, så skal jo ikke si at alt er like håpløst. men en ser jo også at tiltak som mange opplever har god effekt blir kutta ned og ertattet med andre – snakker generellt her da… siden vi med ME krever helt annet opplegg og oppfølging – og rehabilitering kan ikke starte før en faktisk har stabilisert sykdommen over en viss tid og da med tilpasset etter funksjonsnivå etc.

      Så dette med etiske retningslinger jf lov er bare en begynnelse….
      😉

  2. Tilbaketråkk: Redaktøren for Tidsskriftet for Legeforeningen skriver om maktskifte | ME-nyheter

    1. Heia Lisbeth😀

      Takker for tips og frem med lupen:mrgreen:

      hmmm personen/forfatteren har en spennende bakgrunn dog…
      😉 Ønsker deg en fin dag, med mye snacks på nett!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s