Dagen derpå dundrer Egil Fors ut med sine misforståtte vrangforestillingene om ME og kronisk sykdom!

«Kunnskap om helse omfatter mer enn kosthold og fysisk aktivitet. Når man er sykmeldt og får en diagnose er det lett å tro at man er syk. Men det å ha symptomer, er ikke det samme som å ha en sykdom. Det at det ikke finnes medisiner mot symptomene, betyr ikke det samme som at det er umulig å påvirke disse. Hvis tilstanden er regnet som kronisk, tenker nok mange at det ikke lenger er mulig å bli frisk.»

Dette er å lese i en kronikk i Aftenposten 26 september 2011 – dagen etter at forskere har stått på podiet i Ottawa og fortalt om avvik i MUPS-tilstandene: «Frivillig eller ufrivillig ufør – For å velge mellom om å bli ufør eller bli funksjonsfrisk, må man vite at man har et alternativ. Mange vet ikke at de har et valg.» av hvem andre enn Egil Fors og Live Landmark

I kronikken kan du lese:

Lisa er en ressurssterk, velutdannet kvinne, der kroppen sviktet uten åpenbar grunn. Etter en lengre sykemeldingsperiode endte hun som ufør. Lisa hadde en mulighet, der hun kunne påvirke egen helse, men hun så det ikke selv. Hvem hadde ansvar for å informere henne om dette?

Et valg

Anne Siri Koksrud i Minerva, hevdet i Aftenposten tidligere i høst at uføretrygd er et valg. Hun presiserte i Dagsnytt 18 at hun siktet til uføre som ikke har etterprøvbare diagnoser. Koksrud retter skytset mot den svakeste part, i tillegg til å rette baker for smed. Det er Nav og legen som godkjenner uførestønad. Problemstillingen er likevel relevant.

Negativ virkelighet

Verdens helseorganisasjon (WHO) regner i dag stress som en av de tre største helseutfordringene. Stress, i form av langvarig mental og eller fysisk belastning, kan gi alvorlige konsekvenser. Og når man først opplever plagsomme symptomer, er det mange som er med på å forme en negativ virkelighet.

Fastlegen, spesialisten, pasientforeninger, familie og venner eller andre med samme diagnose, kan bidra til å bygge opp under begrensende overbevisninger knyttet til tilstanden. Ja, til og med Nav og helsemyndighetene kan være med å tilrettelegge for unødvendig livslangt uføre.

Diffuse symptomer

Den største gruppen blant dagens 300000 uføre, kommer inn under betegnelsen selvrapporterte diffuse symptomer. Ifølge Nav er seks av ti uføre kvinner. De er høyt representert med disse utfordrende tilstandene. Symptombildene er komplekse, og kalles nå gjerne for sammensatte symptomlidelser. Vanlige diagnoser vil kunne være fibromyalgi, irritabel tarm, ME, whiplash, post commotio syndrom, utbrenthet, depresjon og angst.

For enkelte av disse kan man peke tilbake på en konkret utløsende årsak, slik som en infeksjon eller et traume. For andre har symptomene kommet snikende. Helsevesenet har ikke klart å gi effektiv behandling til noen av gruppene.

Sliten

Lisa er gift og har to barn. Hun stortrivdes som jurist, og kollegene verdsatte hennes engasjement og innsats. Lisa har gode venner, og familiens økonomi er solid. Det første barnet deres ble født med diabetes, og Lisa levde de neste årene i konstant beredskap. Det tæret på søvnen, og hun følte seg sliten, men hun slo seg til ro med at det er vanlig hos småbarnsmødre. Hodepinen var en naturlig følge av søvnmangelen.

Lisa gikk pliktoppfyllende på jobb, og forsøkte å døyve det hele med kaffe. Kostholdet var ellers optimalisert. I det neste svangerskapet fikk Lisa kronisk muskelverk. Det hele toppet seg med en lungebetennelse. Da var hun så sliten at hun måtte bruke helgene på å hente seg inn, slik at hun stort sett var sengeliggende gjennom svangerskapet. På den måten klarte hun likevel å fullføre jobbukene.

Kort vei til sykemelding

Da også det andre barnet fikk påvist diabetes, var veien til sykemelding kort. Lisas symptomer var invalidiserende, men det fantes ingen kur. Legen snakket om usikre prognoser. Lisa fikk etter hvert samme beskjed av spesialisthelsetjenesten. Venner og bekjente fortalte om andre med tilsvarende problemer. Ingen var i jobb. Lisa gjorde flere forsøk på å komme tilbake til arbeidslivet, men lyktes bare kortvarig.

Bevisst handling

Spørsmålet er som følger: Hvem valgte Lisas uføretrygd? Hun som fikk et kronisk sykt barn? Hun som ble stående i jobb, selv om kroppen sa ifra at totalbelastningen var for stor? Eller var det legen som sykmeldte henne måned etter måned, og etter hvert år etter år? Kan det ha vært spesialisten som tok fra henne håpet, fordi diagnosen var uten kur? Eller er det trygdesystemet, som gjør det hele mulig? For å velge mellom om å bli ufør, eller bli funksjonsfrisk og delta i arbeidslivet, må man vite at man har et alternativ. Det å velge er en bevisst handling, som forutsetter at du kan sette det ene opp mot det andre.

Kjøpe seg fri

Kunnskap om helse omfatter mer enn kosthold og fysisk aktivitet. Når man er sykmeldt og får en diagnose er det lett å tro at man er syk. Men det å ha symptomer, er ikke det samme som å ha en sykdom. Det at det ikke finnes medisiner mot symptomene, betyr ikke det samme som at det er umulig å påvirke disse. Hvis tilstanden er regnet som kronisk, tenker nok mange at det ikke lenger er mulig å bli frisk.

Helsevesenet er ofte famlende i tilnærmingen. Forskningen er mindre omfattende, og har lavere status enn mange områder innen medisin. Er ikke pasientene syke nok? Er de ikke mange nok? Er de for varierte? Eller gjør trygdesystemet det mulig å kjøpe seg fri fra forskning og utredning?

Overlege Sven Conradi ved Sunnaas sykehus har uttalt følgende: «Motivasjon for å gå inn i krevende rehabilitering eller varige endringer vil først inntre når pasienten har innsett at hverken medisiner, operasjoner eller mirakler vil finne sted.»

Mange medansvarlige

Den menneskelige kostnaden ved uførhet er stor, ringvirkningene er uoversiktlige og de samfunnsøkonomiske kostnadene er enorme. Sammensatte symptomlidelser er et problem, og blir ikke mindre når man i praksis har selvbestemt sykemelding og uføretrygd, selv om det formelle ansvaret ligger hos andre.

Det er mange andre medansvarlige, både direkte og indirekte, når den plagede forblir i situasjonen. Personer uten påviselig sykdom må få aktiv tverrfaglig hjelp når situasjonen forblir uendret, selv etter måneder med sykemelding.

Et større bilde

Kun slik vil det være mulig å vurdere den totale stressbelastningen, og dermed se et større bilde. Da vil man kunne oppdage hvorfor symptomene oppstår, hvorfor de ikke bedrer seg, og hvilke tiltak som kan gjøres for at pasienten selv kan være med å påvirke egen helse og dermed kanskje unngå kronifisering.

Dette er fullt mulig, men forutsetter at kunnskapen settes i system, og at informasjon og opplæring iverksettes.

Øke livskvalitet

Kunnskap om sammenhengen mellom hode og kropp er tilgjengelig. Det samme er ulike verktøy, som pasienten kan bruke for å påvirke egen kropp.

Hvis vi kombinerer dette vil det kunne øke livskvalitet, bedre funksjonsevnen og for flere: Være mulig å komme tilbake i arbeid.

*****

– Det finnes blodprøver som viser avvik Egil Fors – kanskje bruke litt mer tid på å finne ut hvilke istedet for å rakke ned på mennesker som kanskje er i full fart på å utvikle både immunsvikt og autoimmune sykdommer, for å ikke snakke om kreft!!!

*****

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s