Kan fri informasjonsflyt helbrede?

Dagens medisin 8 september har artikkelen «Kan fri informasjonsflyt helbrede?» som omhandler ja nettopp vår søken etter medisinsk kunnskap på internett. «KUNNSKAP OG EVNER. Legene er ikke nødvendigvis enige. Eksterne vil mistenke at profesjonen er redd for å miste sin autoritet. Blant annet i møter med oppvakte kroniske pasienter kan dette sikkert være riktig. Legene beklager uansett at de må klare opp i uriktig informasjon og bruke tid på info som ikke nødvendigvis er gal, men heller misforstått eller irrelevant.  Dette stjeler tid fra behandlernes stadig knappere timeplan og byr på utfordringer for forholdet mellom behandler og pasient.»

Dette er å lese i artikkelen:

Har likesinnedes personlige meninger tatt over kildens rolle som kvalitetskriterium?

Mats Julius Stensrud, medisinstudent ved Universitetet i Oslo. Apeland Viking Scholarship in Effective  Communication

SPÅDOMMENE VAR tiltrekkende. Brukerne skulle skaffe kunnskap på internett og bli beslutningstakere i helsevesenet. Legens tid som allvitende opplyser var forbi. Alle skulle ha tilgang til samme informasjon. Slik kunne internett bli en brobygger som jevnet ut sosiale helseforskjeller.  Nettrevolusjonen var spådd å bli en frisk redningsvind for verdens folkehelse.

Det er imidlertid ikke opplagt at den frie informasjonsflyten helbreder. Riktignok er folk positive til helseinfo på nett. Den amerikanske institusjonen Pew har studert internetts innvirkning på helse siden 2000, og studien viser at mer enn 60 prosent av amerikanerne søker helseinformasjon på internett (1).  Det er grunn til å forvente et lignende tall i Norge. Brukere forteller at surfingen har gitt dem mer kunnskap, bedre forhold til legene og ikke minst bedre behandlingsresultater. Faktisk rapporterer bare fire prosent at internett har hatt en negativ innflytelse på et av deres helseproblemer (1).

KUNNSKAP OG EVNER. Legene er ikke nødvendigvis enige. Eksterne vil mistenke at profesjonen er redd for å miste sin autoritet. Blant annet i møter med oppvakte kroniske pasienter kan dette sikkert være riktig. Legene beklager uansett at de må klare opp i uriktig informasjon og bruke tid på info som ikke nødvendigvis er gal, men heller misforstått eller irrelevant.  Dette stjeler tid fra behandlernes stadig knappere timeplan og byr på utfordringer for forholdet mellom behandler og pasient.

Internett har heller ikke innfridd håpet om å utjevne sosiale skiller. På tross av den frie informasjonsflyten utnyttes nettet mest og best av dem som allerede har dekkende tilgang på helsegoder. En årsak kan være at det fremdeles er vanskelig for gjennomsnittspersonen å søke helseinfo. Det trengs evner for å utvikle informasjonen videre til kunnskap.

PÅVIRKNING. Siden internettstarten i begynnelsen av 1990-tallet, har strukturen på nettinformasjonen blitt diskutert og fryktet. Hva er konsekvensene av et system fritt for filtrering av redaktører og fagfolk?

Det ser ut til at vi har endret våre teknikker for å vurdere troverdighet. Ifølge tyske Gunther Eysenbach har kilden blitt mindre viktig som indikator på kvalitet. Den blir for vanskelig å vurdere. Forfatternes navn, motiver og bakgrunn kan lett skjules og manipuleres. Skillelinjene mellom underholdning, info og reklame viskes vekk. På den andre siden spiller nettsidenes struktur og utseende en viktig rolle enten vi er klare over det eller ikke. Vi påvirkes av innbydende design, tiltalende bilder og brukervennlige menyer. Slike faktorer avgjør om vi tar oss bryet med å lese introduksjonen til en tekst.

KVALTETSKRITERIER. Det finnes imidlertid ingen garantier for at nettsiders utseende korrelerer med kvalitet. Mannen i gata kan lage en nettside som tilsynelatende er seriøs og profesjonell.

Bekymringer rundt helseinformasjon på nett har fått vind i seilet nå som andre generasjons nettverktøy florerer. I de fleste situasjoner er nettet det raskeste hjelpemidlet å ty til. Det spiller ingen rolle om du sitter på jobben, i stua eller på bussen. Med smarttelefoner og Ipad-er er folk oftere mottakelige og alltid tilgjengelige. Dessuten vil brukerne ha raske, korte og konkrete svar, i seg selv et problem i en kompleks helseverden der mange spørsmål krever omstendelige forklaringer. Brukerne oppsøker gjerne sider der andre har ytret sin mening. Det kan være blogger, Facebook-kommentarer eller andre brukeres rangering av artikler.

Har likesinnedes personlige meninger tatt over kildens rolle som kvalitetskriterium?

MÅ OPPSØKE KILDENE. Fortsatt er det viktig å undersøke hvordan vi kan nå flere av helsemålene. Det ser ut til å være vanskelig å hindre upresise innlegg fra å bli offentliggjort, og det strider til en viss grad mot internettets kultur. Så lenge meldingene ikke sverter for mye, skal folk raskt og enkelt få skrive hva de vil. La derfor de oppmerksomhetssyke bloggerne fortsatt fortelle om sine sponsede dietter, kosttilskudd og treningsprogram. Derimot kan ekspertene bidra ved å bli konkurransedyktige i informasjonshvelvet. De må oppsøke kildene brukerne benytter, for eksempel dra fordel av Wikipedia.

Selv om det finnes mange spesifikke søkemotorer for helse, tyr de fleste til Google når de søker helseinfo. I mer enn 70 prosent av helsesøkene på Google er Wikipedia blant de ti første resultatene (2). I tillegg går mange direkte til Wikipedia, de er kjent med strukturen, bakgrunnen og ideen til nettportalen. For både fagfolk og brukere bør det være tiltrekkende at Wikipedia er gratis, flerspråklig og reklamefritt.

FOLKETS LEKSIKON. Wikipedia er fremdeles ufullstendig med betydelige feil. Likevel får folkets leksikon kanskje for mye negativ kritikk. En interessant artikkel fra Nature viser at forskjellen i pålitelighet mellom Wikipedia og anerkjente Encyclopaedia Britannica er minimal i artikler om vitenskapelige emner (3).

Hvis helsearbeiderne i større grad hjelper til med å revidere innholdet, blir Wikipedia bedre. Skriv, forklar og rapporter! Arbeidet vil ikke gi vitenskapelig pondus, men det vil utvilsomt ha sosial innflytelse. La den vitenskapelige presisjonen bli balansert med brukernes hang til tilgjengelighet og enkle formuleringer. Slik kan vi kanskje nå flere av de lovende helsemålene som internett gir visjoner om.

Referanser:
1) Fox S & Jones S. (2009). The social life of health information, Pew Internet & American Life Project, 2009
2)Giles J. (2005) internet encyclopedias goes Head to Head, Nature, 2005
3)Laurent M & Vickers TJ (2009). Seeking Health Information Online: Does Wikipedia Matter?, Journal of the American Medical Informatics Association

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/2011

*****

Gjelder dette alle kroniske pasienter synes dere, siden vi må ty til internett for å få svar på hva vi feier eller i det minste hva som samsvarer med det vi feiler?

Kan det være slik at la oss bruke mage/tarm og fordøyelsesplager at leger faktisk ikke vet nok og ikke sitter med riktig kunnskap?

Hvordan kan en lege oppklare misforståelser om vitenskapelige funn, som objektive målbare markører, bare fordi denne ikke har samme kunnskap og ikke gidderer å engang se på prøvesvarene?

Gjelder dette kroniske syke ME/NID pasienter – hvor irriterende nok så besitter vi langt mere kunnskap om vår egen tilstand – og vi blir bedt om å glemme at vi er syke og at vi bare tuller og «ikke tro alt du leser på nettet»?

Hvem har ikke fått spørsmålet – hvor har du det i fra? og beklageligvis viste det seg at det var altfor mye rett i det du i utgangspunktet sa!

Ja Wikipedia er gratis, men den norske delen er ubrukelig og mangelfull. Sant nok at den engelske delen brukes en del da den er mer lettlest, senest for ett par minutter siden brukte jeg referanser og kilder fra den for å SØKE på det jeg var ute etter…..

Er vi enige i at all informasjonen fra Norsk Helseinformatikk medfører riktighet?

JA det finnes mye feilinformasjon på nettet – så vær obs!!

*****

Legene er ikke nødvendigvis enige. Eksterne vil mistenke at profesjonen er redd for å miste sin autoritet. Blant annet i møter med oppvakte kroniske pasienter kan dette sikkert være riktig. Legene beklager uansett at de må klare opp i uriktig informasjon og bruke tid på info som ikke nødvendigvis er gal, men heller misforstått eller irrelevant.  Dette stjeler tid fra behandlernes stadig knappere timeplan og byr på utfordringer for forholdet mellom behandler og pasient.

Skal vi være passive brukermedvirkere nå eller? Skal vi sluke legers råd hardt og brutalt, selv om vi fikk elveblest av den fine medisinen?

«stadig gla’ for at det finnes leger der jeg tar behandling som faktisk hører på pasienten og hvor pasienten har go’ brukermedvirking»

*****

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s