Bloggarkiv
Vit mer om: Rollen av mastceller i forsvaret mot patogener
I dette innlegget skal vi se litt på hva mastceller er og hvilken rolle det har i immunsystemet. Mastceller er velkjent for dens rolle som en mediator i allergiske reaksjoner og sykdommer, men i den senere tid har det også blitt forsket en del på hvilken rolle disse cellene spiller med hensyn til beskyttelse mot infeksjoner. Dette er å lese i en publikasjon i PLoS ONE 26 april 2012 med tittel «The Role of Mast Cells in the Defence against Pathogens». Ordet histamin er nok velkjent for flere og vi kan vel ikke akkurat si at vi er spesielt fornøyd med histaminutsondring heller. I slutten av publikasjonen stiller forfatterne spørsmålet om at det bør forskes mere på om anti-histaminer og kortisonpreparater kan medføre til økt infeksjonsfare ved at mastcellenes immunologiske rolle hemmes.
Noen utdrag fra publikasjonen (fritt oversatt med forklaringer og linker så se ref):
Hva er mastceller?
Mastceller er en del av de hvite blodlegemene eller leukocytter. De fleste har kanskje nå fått med seg at for eksempel lymfocytter (B-celler, T-celler og NK-celler) er en del av leukocyttene. Mastcellene sirkulerer i blodet som umodne celler før de entrer vev og karsystem, hvor de blir til modne celler ved hjelp av ulike faktorer og andre cytokiner som utsondres fra endoteliale celler og fibroblaster.
Mastcellene befinner seg i de fleste bindevevsystemer i kroppen, men mest i vev som har tett kontakt med det ytre miljøet som huden, luftveiene og tarmsystemet. På denne måten kan de tidlig oppdage og rekognosere patogener.
Når mastcellene kommer I kontakt med fremmed agens, som patogener, så resulterer dette i en arkiveringsprosess hvor det frigjøres en rekke løselige faktorer. Bare sekunder etter stimulering vil mastcellene skape en degranulering og hurtig frigjøre stoffer som finnes inne i cellen. De cytoplasmatiske granulære stoffene inkluderer histamin, proteser som tryptase og chymase og cytokinet TNF-alfa
Kort tid etter at mastcellene har degranulert kan de produsere fettlignende (lipid) stoffer som prostagliadin D2 og leukotrien C4 (LTC4). Etter noen timer kan det observeres en oppregulering av både cytokiner og chemokiner, inkludert TNF-alfa og IL-4.
Disse immunresponsene fra mastcellene kan skje både alene eller i kombinasjon avhengig av type stimulering. På bakgrunn av hvor mastcellene befinner seg, egenskapene og de ulike stoffene de produserer, inngår mastcellene som viktige effektor og modulerende celler som bidrar til å sammenkoble det medfødte immunforsvaret (innate) og det tilpassede adaptive immunsystemet med hensyn til å bekjempe inntrengere utenifra.
Hvordan aktiverer patogener mastceller?
Den mekanismen som er best studert er aktiveringen av mastcellene via stimulering av høy affinitet til immunglobolin E (IgE) reseptor FcεRI. Når antigener bindes til denne reseptoren dannes ett kompleks eller cluster, som induserer frigjøring av mastcellens stoffer. Denne mekanismen er best forklart i allergi-studier, men denne responsen er også en viktig komponent i immunresponsen mot parasitter inkludert nematoder og malaria.
Mastceller uttrykker også Fc reseptorer som binder IgG og flere av komplementfaktor reseptorene, noe som potensielt medfører tilleggsmekanismer i forsvarsmulighetene til immunsystemet. Rollen til mastceller av sistnevnte mekanisme under en infeksjon er ikke fullt ut definert.
Som ved andre leukocytter kan mastceller aktiviseres direkte når cellens reseptor gjenkjenner ett patogen kalt PRRs. Eksempler på det er aktivering ved LPS (fra gramnegative bakterier) som medfører frigjøring av cytokiner. Stoffer fra sopp kan indusere granulering mm.
Bildet viser: Mastcellene er strategisk plassert i forhold til å respondere både direkte på patogener og sende signaler til annet vev for å modulere både den medfødte og den adaptive immunresponsen.
Gjenkjenning av patogener av vertsceller medfører til at mastcellene aktiveres både direkte og indirekte med antimikrobiell respons. Forkortelser: AMP, antimicrobial peptide; CCL20, chemokine (C-C motif) ligand 20; CR, complement receptor; DC, dendritic cell; FcR, Fc receptor; GPI, glycosylphosphatidylinositol; Ig, immunoglobulin; IL-8, interleukin-8; IP10, interferon gamma-induced protein 10; LTC4, leukotriene C4; NK cell, natural killer cell; NOD, nucleotide oligomerisation domain like receptor; ROS, reactive oxygen species; TLR, toll-like receptor; TNF-α, tumour necrosis factor-alpha.
Mastcellene kan direkte delta i med å uskadeliggjøre organismer via fagocytose og ROS produksjon (reaktiv oksygen) og kan produsere antimikrobielle peptid i respons av LPS. I tillegg har mastceller i likhet med neutrofile celler i stand til å produsere en ekstracellulær felle for å uskadeliggjøre organismer in vitro forsøk. I respekt av deres lave antall celler av det totale antall leukocytter kan det likevel virke som at mastceller bidrar i enkelte infeksjoner, men mer forskning i dens rolle behøves.
Mastcellene er i stand til å modulere og agere som en vertscelle i den medfødte immunresponsen via frigjøring av granulære mediatorer. Frigjøring av histamin og andre vasoaktive mediatorer øker den vaskulære permeabiliteten (gjennomtrengeligheten) og den lokale blodgjennomstrømningen, samt kan påvirke den glatte muskulaturen for å øke utstøting av parasitter som sitter i slimhinnene.
Mastcellene produserer også kjemotaktiske faktorer som forsterker rekrutering av flere inflammatoriske celler inkludert eosinofile celler, NK-celler (IL-8) og neutrofile celler (IL-8 og TNF-alfa).
Produktene fra mastcellene har også en mulig rolle i regulering av responsene i det adaptive immunsystemet. Mastcelle-deriverte cytokiner og chemokiner kan forsterke migrering av dendristiske celler (DCs) og effektor T-celler til infeksjonsteder i kroppen og til lymfekjertler/lymfesystem.
Mastceller kan faktisk også fungere som antigen-presenterende celler, hovedsakelig for CD8+ T-celler. I tillegg bidrar mastcellene i modningen av DC-celler (derivert fra beinmarg eller monocytter og ved modning inngår de som makrofager i kontakt med antigener).
I ett in vitro forsøk ble det vist at histamin favoriserte polarisering av naive T-celler mot Th2 fenotype ved at produksjonen av IL-12 fra DC celler ble redusert og at det skjedde en økt produksjon av IL-10 utsondring som en immunrespons på LPS, samt en direkte kontakt med mastceller medførte at DC – celler promoterer Th17 og Th1 polarisering. Dette må selvsagt verifiseres i in vivo eksperimenter. Dette kan likevel innebære at mastcellene kan virke som pådrivere i ulike immunresponser.
Selv om mastcellene ser ut til å tilvirke lokalt i immunsystemet ved infeksjoner, er det viktig å påpeke at sannsynligheten for at mastcellene bidrar sterkt til å forsterke inflammasjon slik at det gjør skade på vev og forverrer utfallet av infeksjonen. Denne hypotesen ble faktisk forsterket av en nylig studie hvor det ble sett at mastceller produserte pro-inflammatoriske cytokinet IL-6, som er assosiert med økt mortalitet. Økningen var sterkt assosiert med sirkulerende histaminer noe som dermed kan indusere alvorlig sepsis og dermed resultere i en overproduksjon av pro-inflammatoriske cytokiner.
Nylige studier har vist at mastcellene kan medvirke i forsvaret mot flere typer patogener, som gram-negative bakterier, nematoder, mark, parasitter og sopp og flere andre bakterier som Klebsiella pneumoniae, Mycoplasma pneumoniae, Pseudomonas aeruginosa mm. Hvilke mastceller som motvirker eller hindrer patogener og hvilke mekanismer er fremdeles ikke vel definert.
I allergiske sykdommer er mastceller sett på som skadelige og harmfulle triggere til kronisk inflammasjon, og mastcelle stabiliserende medikamenter er hyppig brukt som behandlingsmetode.
Samtidig så er hindring av mastcellenes immunfunksjon tidlig i en infeksjon påpekt til å kunne påvirke og øke infeksjoner hos pasienter som går på kortison – lignende preparater og andre mastcelle hemmere. Fremtidige studier bør sette fokus på om disse preparatene medfører økt fare av spesifikke infeksjoner og fokuset bør rettes mot mastcellenes fordel i den tidlige fasen av infeksjoner mens «patogenkonsentrasjonen» er lav.
Oppsummering:
I denne publikasjonen kan vi altså lese at:
Mastceller er en del av leukocyttene, altså de hvite blodlegemene som tilhører immunsystemet.
Den største samlingen av mastceller finnes i huden, luftveiene og i tarmsystemet og er strategisk plassert for å oppdage patogener tidlig.
I følge Wikipedia er det i alle fall to hovedtyper av mastceller, de som befinner seg i bindevevet og de som befinner seg i slimhinner.
Mastcellene synes å bidra både direkte og som mediator for andre immunceller ved infeksjon av patogener.
Mastcellene inneholder granulære stoffer som blant annet histamin og TNF-alfa.
Mastcellene er best studert i forbindelse med allergier og har reseptorer på overflaten som har høy bindingsevne til IgE.
Mastceller har også reseptorer for IgG.
Figuren viser at mastceller induserer flere mekanismer og immunresponser både fra det medfødte immunsystemet og det adaptive immunsystemet, samt at det direkte bidrar til å motvirke patogener og infeksjoner.
Mastcellene bidrar som en antigen-presenterende celle, hovedsakelig for CD8+ T-celler.
Hindring av mastcellers funksjon kan muligens medføre økt fare for infeksjoner hos personer som bruker kortison-preparater og andre medikamenter som hindrer mastcellenes direkte og indirekte rolle i immunsystemet.
Overproduskjon av histaminer medfører økt pro-inflammatoriske cytokiner og kan medføre skade på eget vev og i særs store mengder sepsis. Økt immunrespons fra mastceller medfører inflammasjon.
Det påpekes at det er mye forskning som gjenstår for å fullt ut få en full oversikt over mastcellenes rolle i immunsystemets funksjon mot patogener. Mye av viten er gjort i In-vitro forsøk på blant annet mus som mangler mastceller og disse studiene indikerer økt virusbelastning, økt parasittbelastning osv noe som forsterker hypotesen om at mastcellene har en rolle i immunsystemet mot patogener.
Kommentarer og refleksjoner:
Som det fremgår av denne publikasjonen så er mastcellene på den ene siden for det gode, men på den andre siden en harmfull immuncelle.
Grunnen for å skrive om mastcellene er at ME-pasienter har inflammasjoner og noen med allergi-problematikk. Når det er sagt så er det flere som ikke har det og det er faktisk grunn til å anta at mastcellene kan spille en rolle i vedlikehold av symptomaktiviteten i ME-pasienter, spesielt med tanke på overfølsomhetsreaksjoner fra tarmsystem, men også andre typer av hypersensitivitet.
Jeg har lyst å presisere at mastceller har reseptorer for IgG og etter den skissen som er lagt ut her ser vi også at det samspiller i immunsystemet.
I wikipedia-linken om mastceller kan en finne flere hyperlinker, blant annet for prostagliadin D2, som ser ut til å være delaktig i å kontrolleretemperaturregulering og hårvekst.
Mastcellene er også antigen-presenterende celler for T-cellene. Når en immuncelle kommer i kommer i kontakt med en fremmed agens enten patogener eller andre stoffer så fremviser cellene antigenet på overflaten som da signaliserer her til T-celler. Makrofager, DC-celler og B-celler er de store antigen-presenterende cellene. B-cellene har ansvar for antistoffproduksjonen. DC-celler er heller ikke de immuncellene som er størst i antall av leukocyttene.
T-celler bærer ett antigen fra bugs eller annet og vil igangsette immunresponsreaksjoner ved gjennkjennelse, som mastceller. Det er også hypoteser som at T-cellene kan kryssreagere, altså at antigenet har nær likhet med allerede rekognoserte antigener og igangsetter dermed en storstilt immunrespons – en hypotese vi kan komme til noe senere.
Som publikasjonen her forteller så utsondrer mastceller en rekke stoffer og dertil signaliserer og rekrutterer andre immunceller til storaksjon ved infeksjon.
Tenker dette gir grunnlag for å være oppmerksom på ulike behandlingstiltak en kan sette inn for å motvirke noe av mastcellenes utsondrende stoffer av det vi kan kalle utilsiktet immunresponsreaksjoner for å lette symptomtrykk. Kosthold er ett av dem.
Referanser:
Urb M, Sheppard DC (2012) The Role of Mast Cells in the Defence against Pathogens. PLoS Pathog 8(4): e1002619. doi:10.1371/journal.ppat.1002619
Andre kilder:
Astma- og allergiforbundet, Allergiviten om mastceller
Nyttige bloggposter:
Cytokiner og chemokiner – proteiner som signaliserer hva en stamcelle skal bli og pluss litt til
Norsk forskning: Behandling med TNF-hemmer Etanercept (Enbrel®) ved moderat og alvorlig kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) – en åpen prestudie
Dette innlegget gir en oversikt over studieprotokollen KTS-4-2011 for behandlingsstudiet ved utprøving av legemiddelet Etanercept (Enbrel®) ved moderat og alvorlig kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME). Etanercept (Enbrel®) ved moderat og alvorlig kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME), inkludert for pasienter som ikke har respons etter B-lymfocytt deplesjon ved bruk av det monoklonale anti-CD20 antistoff Rituximab, kan være ett terapeutisk alternativ for ME-pasienter som ikke viste respons etter behandlingsstudien med Rituximab.
Prosjektbeskrivelsen innsendt REK 13 desember 2011 er som følger:
Prosjektteam:
Prosjektleder
Overlege Dr.med Øystein Fluge
spesialist i onkologi, Haukeland Universitetssykehus Avd for kreftbehandling og medisinsk fysikk
Forskningsansvarlig
Prof. dr. med. Olav Mella, avd. direktør ved Haukeland Universitetssykehus
Prosjektmedarbeidere
overlege prof. dr. med. Olav Dahl ved Haukeland Universitetssykehus.
Formål:
Årsak til kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) er ukjent. Våre studier viser at en subgruppe CFS/ME pasienter har respons etter B-lymfocytt deplesjon ved bruk av anti-CD20 antistoffet Rituximab. Hypotesen er at CFS/ME kan være en autoimmun sykdom.
1/3 av CFS/ME pasientene hadde ikke respons etter B-celle deplesjon. Et alternativ kan være bruk av TNF-hemmer som etanercept (Enbrel). Enbrel gis som subkutan injeksjon ukentlig, og bindes til cytokinet TNF-alfa. Det finnes ikke vitenskapelige studier som har evaluert Enbrel ved CFS/ME. Et møtereferat refererte klar effekt hos seks pasienter, og enkeltstående upubliserte pasienthistorier finnes.
Enbrel kan gi risiko for infeksjoner og paradokse forstyrrelser i immunapparatet.
Medikamenter er likevel i utstrakt bruk som behandling ved rheumatoid artritt, med akseptabel bivirkningsprofil.
Vi ønsker å gi Enbrel i opptil ett år, til inntil 15 pasienter med moderat og alvorlig CFS/ME, inklusiv pasienter uten respons etter Rituximab-behandling.
Prosjektramme:
Prosjektstart 01.02.2012
Prosjektslutt 31.12.2014
Etter prosjektslutt skal datamaterialet avidentifiseres
Data fra pasientenes egenrapportering og leges rapportering av symptomendring i follow-up, samt andre utfylte skjema blir oppbevart etter studeavslutning, innelåst ved Kreftavdeligen, Haukeland Universitetssykehus, avidentifisert og separat fra koblingsnøkkel. Opplysningene i pasientens elektroniske journal forblir en del av pasientenes vanlige medisinske opplysninger, etter sykehusets retningslinjer.
Publisering
Det er ikke restriksjoner med hensyn til offentliggjøring og publisering av resultantene fra prosjektet
Resultatene skal publiseres i anerkjente medisinske tidsskrift.
Forskningsmetode
Både statistiske og fortolkende analysemetoder
Intervensjon – Fysiske inngrep
Behandling med etanercept (Enbrel®), som ukentlige subkutane injeksjoner med Enbrel 50 mg, gitt i inntil ett år (52 uker).
Begrunnelse for valg av data og metode
Ved Kreftavdelingen har vi i samarbeid med Nevrologisk avdeling (Haukeland Universitetssykehus) gjennomført kliniske studier for å evaluere B-lymfocytt deplesjon ved bruk av det monoklonale anti-CD20 antistoffet Rituximab mot symptomene ved kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME). Vi gjennomførte først en pilotstudie som en kasuistikkserie med tre pasienter (Fluge and Mella, BMC Neurology, 2009), og deretter en dobbelt-blind, placebo-kontrollert og randomisert studie med 30 pasienter (Fluge et al., Plos One, 2011). Disse er omtalt i vedlagte prosjektbeskrivelse.
Vår hypotese er at CFS/ME, som ofte forutgås av infeksjoner, kan være en form for autoimmun sykdom. Antagelsen er basert på forløp for respons og tilbakefall etter B-celle deplesjon. Mens B-cellene reduseres til svært lave nivå i perifert blod innen få uker, er det ”forsinkelse” fra 2 opptil 7 mnd før start av klinisk respons, noe som kan være i samsvar med gradvis eliminasjon av autoantistoffer. Responsrate og tidsforløpet for respons og tilbakefall er i samsvar med det som kan sees etter Rituximab behandling ved for eksempel rheumatoid artritt. Overvekt av kvinner, en påvist genetisk predisposisjon og forekomst av andre autoimmune sykdommer i familien er andre forhold som antyder en mulig autoimmun patogenese.
Vi har imidlertid ikke foreløpig påvist dette, og laboratoriearbeid er pågående for å belyse sykdommens etiologi og patogenese. B-celle deplesjon er en fundamental inngripen i immunsystemet og flere tolkningsmuligheter for våre behandlingsresultater enn fall i autoantistoff titer foreligger, som anført i prosjektbeskrivelsen.
I den randomiserte studien var det 1/3 av de som fikk Rituximab som ikke hadde tegn til klinisk respons. Gitt at vår antagelse om at CFS/ME kan være en form for autoimmun sykdom er korrekt, er det flere muligheter for mekanismer for non-respons. For noen pasienter kan det være svært høye nivå av presumptive autoantistoff initialt, slik at pasienten ikke ”rekker” å eliminere disse (halveringstid 3-5 uker) tross langvarig (12 mnd) B-celle deplesjon.
For andre pasienter kan det være at presumptive autoantistoff produseres av helt mature plasmaceller som i svært liten grad berøres etter anti-CD20 antistoff, mens slik behandling er mer effektiv der autoantistoff produseres av mer ”tidlige” plasmablaster. Andre mekanismer for non-respons kan være at det hos noen pasienter er andre fasetter av en autoimmun prosess (annet enn B-celle funksjoner) som er viktigst for symptomvedlikeholdet.
Slike prosesser kan være T-celle aktivering, og effekter av abberante cytokiner som Tumor Nekrose Faktor alpha (TNF-) som er en viktig proinflammatorisk mediator og som har regulatoriske egenskaper i immunsystemet overfor andre celler som f.eks regulatoriske T-celler.
Endelig kan en del pasienter med CFS/ME diagnose ha andre tilstander som ikke er immunmediert, slik som primært psykiske tilstander assosiert med fatigue.
Et alternativ for pasienter med typisk CFS/ME sykdomsbilde etter strenge diagnostiske kriterier, men uten respons etter Rituximab, er bruk av en TNF- hemmer som Enbrel.
Ved autoimmune sykdommer som leddgikt sees effekter på sykdomsbildet ofte etter noen få uker, da denne medieres via eliminasjon av cytokinet direkte.
Enbrel vil således ikke kunne kurere en autoimmun tilstand, men ofte være effektivt som symptombehandling. Enbrel gis som subkutan injeksjon en gang ukentlig (se prosjektbeskrivelse). Etanercept virker ved binding til TNF-, og hemmer derved binding av TNF- til reseptorer på celleoverflaten, med påfølgende hemming TNF- mediert cellulær respons.
I tillegg påvirkes en rekke biologiske responser knyttet til f.eks cytokiner og adhesjonsmolekyler som er indusert eller regulert av TNF-. Injeksjon av proinflammatoriske cytokiner, som IL-1, IL-6 og TNF-, direkte i hjernen til forsøksdyr, kan gi et sykdomsbilde som minner om CFS/ME, med nedsatt motorisk aktivitet, søvnproblemer, endret væske- og fødeinntak og tegn på kognitive problemer. Systemisk administrert IL-6 og TNF- hos mennesker kan gi inflammatoriske symptomer, inkludert uttalt fatigue.
Det er ikke publisert noen vitenskapelig publisert studie som har evaluert bruk av Enbrel ved CFS/ME. Det foreligger imidlertid et møtereferat der seks CFS/ME pasienter hadde fått behandling med etanercept med god klinisk effekt, men disse resultatene er ikke blitt publisert seinere (Lamprecht K. American Association of Chronic Fatigue Syndrome, Seattle 2001). I tillegg er enkeltstående upubliserte pasienthistorier tilgjengelig.
Ved Kreftavdelingen har vi hatt kontakt med en 35 år gammel kvinne som har hatt alvorlig CFS/ME med et typisk sykdomsbilde fra 16-års alder, og som i mange år var betydelig isolert og invalidisert av tilstanden.
Hun fikk en moderat rheumatoid artritt som 27-åring, og startet som 31-åring med Enbrel gitt subkutant hver uke og har brukt medikamentet siste 5 år. Hun forteller hvordan Enbrel iløpet av 2-3 uker gav en betydelig klinisk effekt på alle symptomene knyttet til hennes CFS/ME. Hun beskriver tydelig hvordan ME-sykdommen fortsatt er tilstede, og at hun må være oppmerksom med tanke på belastningsgrad, men at hun nå likevel har fått en betydelig endring av livskvalitet. En slik beskrivelse er i tråd med vår tanke om at CFS/ME kan være en form for autoimmun sykdom.
Enbrel kan ha flere bivirkninger enn Rituximab, og er i noe større grad beheftet med risiko for infeksjoner og paradokse forstyrrelser i immunapparatet. Medikamenter er likevel i utstrakt bruk som behandling ved rheumatoid artritt med gode resultater og akseptabel bivirkningsprofil. Toksisitetsprofil ved bruka av Enbrel ved CFS/ME er imidlertid ukjent.
Vi ønsker å forsøke behandling med Enbrel til inntil 15 pasienter med moderat og alvorlig CFS/ME, inklusiv pasienter som ikke har hatt respons etter Rituximab-behandling med vedlikehold (5 infusjoner og 12 mnd oppfølgning), med ukentlige subkutane injeksjoner i opptil ett år.
Pasienter/deltakere
Inntil 15 evaluerbare pasienter med kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME) med moderat og alvorlig sykdomsbilde, etter reviderte kriterier fra 1994 (Fukuda-kriterier).
Alder 18-66 år. Undertegnet informert samtykke.
Pasienter som har deltatt i enten i KTS-1-2008, KTS-2-2010, eller KTS-3-2010 med et typisk CFS/ME symptombilde, men der det ikke har vært tegn til klinisk respons etter 12 mnd oppfølgning etter start av intervensjon med Rituximab, kan inkluderes (non-respondere for Rituximab).
Hensikten med studien er å undersøke effekt på symptombildet ved moderat og alvorlig CFS/ME, etter behandling med etanercept (Enbrel) som ukentlige subkutane injeksjoner 50 mg i inntil 52 uker.
Ekstern(e) eller historisk(e) kontrollgruppe(r)
I vår publiserte, dobbelt-blinde, placebo-kontrollerte og randomiserte studie med Rituximab eller placebo ved CFS/ME (Fluge et al, Plos One, 2011), har vi en historisk kontrollgruppe som registrerte symptomendring hver annen uke i 12 mnd oppfølgning, tilsvarende det som er skissert i denne studien.
Cut-off for hva som er klar respons, og data fra symptomvariasjon i en placebogruppe foreligger derfor. Vi har også data fra respondere og non-respondere etter intervensjon med Rituximab, som vil være et aktuelt sammenlikningsgrunnlag. Denne studien vil være eksplorativ og må anses som en pilotstudie, for å få holdepunkt for aktivitet av etanercept ved CFS/ME, med et inntrykk av responsrate og evt toksisitet.
Forskningsetiske utfordringer ved prosjektet
Fordeler:
Den enkelte prosjektdeltaker
Den enkelte prosjektdeltaker vil ha mulighet for klinisk bedring av symptomer fra sykdommen, som ofte er betydelig og invalidiserende for pasienten mht sosialt og familiært liv, studier/jobb/skolegang og mht livskvalitet.
Grupper av personer
Pasienter med moderat og alvorlig CFS/ME.
Det finnes ingen etablert og dokumentert medikamentell behandling som er effektiv ved CFS/ME. Estimert prevalens for CFS/ME varierer, men oppgis oftest å være omkring 0.2-0.4%. Det er altså en stor pasientgruppe, med ofte yngre mennesker som oftest er helt ute av arbeid eller studier, og med betydelige plager.
Dersom studien bekrefter at TNF- hemmer som etanercept er assosiert med klar respons ved CFS/ME, vil dette kunne ha stor betydning for mange pasienter. Dersom non-respondere etter intervensjon med Rituximab får klar respons ved bruk av etanercept, vil behandling med etanercept kunne være et nyttig alternativ for disse pasientene.
Samfunnet
Det er store samfunnsøkonomiske kostnader ved CFS/ME. Det eksisterer ingen godkjent medikamentell behandling foreløpig. Dersom studien kan bekrefte at etanercept er assosiert med klar respons hos en andel av CFS/ME pasientene, vil dette kunne medføre at pasienter kan tilbakeføres til et mer aktivt liv, med deltakelse i studier, skolegang, jobb samt familiært og sosialt liv.
Vitenskapen
Studien vil fremskaffe data om mulige patogenetiske mekanismer ved CFS/ME. Vår hypotese er at CFS/ME er en form for autoimmun sykdom, ofte utløst etter en infeksjon, der B-cellene har en sentral rolle for en subgruppe av pasientene.
For non-respondere ved Rituximab-behandling og når slik behandling ikke kan benyttes, kan TNF-alfa hemmere som Etanercept være et nyttig terapeutisk alternativ. Vi benytter biobanken til forskning med hensikt å belyse patogenetiske mekanismer for sykdommen.
Ulemper:
Den enkelte prosjektdeltaker
Terapeutisk bruk av TNF- hemmer som etanercept ved autoimmune sykdommer som leddgikt regnes for en trygg behandling. Det forekommer alvorlige bivirkninger, men svært sjelden. Behandlingen er assosiert med øket risiko for infeksjoner som luftveisinfeksjoner og urinveisinfeksjoner. Bruk av etanercept gir risiko for reaktivering av latent tuberkulose.
Pasientene vil bli nøye informert om forhåndsregler under pågående behandling med etanercept. Dersom pasientene får infeksjonssymptomer som f.eks. feber, sår hals, hoste eller urinveisinfeksjonssymptomer skal de ikke ta etanercept før symptomene er overstått.
Dersom de blir tungpustet eller nytilkomne nevrologiske symptomer skal de ikke ta etanercept og kontakte lege, for å utelukke interstitiell lungesykdom eller nevrologisk sykdom.
Progressiv multifokal leukoencephalopati (PML) er svært sjelden men kan være fatalt. PML, som er reaktivering av JC virus infeksjon i sentralnervesystemet, er beskrevet ved de fleste nyere og såkalt “biologiske legemidler” som interfererer med immunapparatet.
Andre bivirkninger er ubehag i huden på injeksjonsstedet (vanlig) og sjeldnere allergiske reaksjoner på medikamentet. I nylig publisert oversiktsartikkel er det angitt at eventuell øket forekomst av kreftsykdom eller lymfom, synes mer assosiert til sykdomsgrad for den underliggende immunologiske tilstand, enn til bruk av etanercept per se (se prosjektbeskrivelse).
Det er lang erfaring fra utbredt bruk av etanercept ved autoimmune sykdommer som f. eks. rheumatoid artritt.
Ved bruk av Etanercept ved CFS/ME må likevel bivirkningsprofil sies å være ukjent.
Forsvarlighet
CFS/ME er en svært alvorlig sykdom med betydelige plager for pasienten og stor belastning også for pårørende. Det eksisterer ingen etablert medikamentell behandling. Sykdommen rammer mange unge mennesker, med en estimert prevalens cirka 0.2-0.4% av befolkningen.
Intervensjon med B-celle deplesjon ved bruk av Rituximab er lovende men fortsatt på forsøksstadiet.
Bruk av TNF- hemmer som etanercept kan være et nyttig terapeutisk alternativ for denne pasientgruppen.
Risiko ved behandling med etanercept er lav, og vurderes etter vår mening som akseptabel tatt i betraktning mulig helsegevinst for pasientene.
Oppsummering:
Haukeland sykehus med prosjektleder Øystein Fluge har igangsatt en legemiddelutprøving med bruk av TNF-hemmer Enbrel for 15 pasienter som oppfyller CDC 1994 Fakuda-kriteriene. Pasienter som har moderat til alvorlig symptombilde.
Pasientene er rekruttert fra tidligere Rituximab-studier og studien forventes ferdigstilt i 2014.
Enbrel hemmer reseptoren på celler som utsondrer cytokinet TNF-alfa og har dermed immunosuppresive egenskaper. Legemiddelet krever særlige krav til overvåkning med hensyn til bivirkninger.
Enbrel settes i denne studien med sprøyter en gang i uken sc (som diabetes-sprøyter) i 52 uker.
Grunnlag for studien er:
Pasienter som ikke responderte på Rituximab-studien, altså non-respondere.
Hypotese for non-respondere:
Dersom hypotesen for autoimmun sykdom bevises kan det det tenkes at mengden av auto-antistoffer er for høyt og Enbrel kan derfor være ett alternativ for behandlingstilnærming for disse pasientene.
Den andre hypotesen er aktiviserte T-celler utgjør en hovedkomponent for symptomvedlikeholdet. Altså andre fasetter av autoimmunitet som ikke er relatert til B-lymfocyttene.
Den tredje forklaringen er pasienter som innfrir kriteriene til diagnosen ME/CFS, men som ikke har en immun-mediert profil. Altså har en psykisk tilstand inkludert utmattelse.
Hovedmål for studien er å undersøke om bruk av TNF- hemmer som etanercept kan være et nyttig terapeutisk alternativ for denne pasientgruppen. Bivirkningsprofil er ukjent for pasientgruppen.
Kilder:
Studieprotokoll for KTS-4-2011: KTS_4_2011_Protokoll_TNF alfa hemmer
Vedtaksbrev fra REK: KTS_4_2011_vedtak REK_Enbrel_TNF hemmer
Informasjon om Enbrel: KTS_4_2011_medisinsk kompendium_Enbrel_TNF hemmer
Forespørsel om deltakelse med informasjon: KTS_4_2011_forespørsel om deltagelse_Enbrel_TNF hemmer
Søknad clincal trials – registrering av klinisk forskningsstudien utland: KTS_4_2011_Clinical trial søknad utland
Tillegg:
Felleskatalogen: Legemiddelet Enbrel
Kommentar:
Etter en gjennomgang av studieprotokollen og vurdering av bivirkningsaspektet på legemiddelet via felleskatalogen er det flere aspekter som ikke er helt forenelig med symptombildet til ME-pasienter. For å klargjøre dette nærmere vil eksklusjons/forsiktighetsreglene for bruk utelukke mange pasienter med ME.
Jeg stiller meg dermed kritisk til bruk av Enbrel på ME-pasienter, men kan selvsagt ikke utelukke at noen kan ha effekt av legemiddelet da TNF-alfa er funnet forhøyet i ME pasienter.
Det neste momentet som er kritikkverdig i denne studie-protokollen er bruk av Fakuda-kriteriene, som kan inkludere pasienter som har utmattelse av andre årsaker enn sykdommen ME.
Sykdommen ME har ett karakteristisk og distinkt sykdomsmønster, enten det er akutt eller gradvis sykdomsdebut på en slik måte at de kliniske sykdomstegnene etter subjektive og objektive manifestasjoner er tilstede. Sammen med bruk av sykdomshistorie, genetisk predominans og bruk av strengere kriterier som Canada-kriterier eller de nye ICC-kriteriene vil utelukke pasienter som ikke har sykdommen ME.
Jamfør hypotesene til denne studieprotokollen så kan det virke som det er noe forvirring omkring diagnosen og sykdommen ME.
Nå er dette en klinisk legemiddelutprøving på ME-pasienter, slik at svarene vil vi få om to år. Ett år med legemiddel bruk og ett år med oppfølging av deltakerne.
Immunsystemet til ME pasienter: En case-studie – ett immunforsvar full av avvik!
I en rekke blogginnlegg har vi sett litt på funnene som er gjort i immunsystemet til ME-pasientene med tanke på blant annet B og T- celler/lymfocytter, cytokiner og fenomenet IRIS. Postulert ett spørsmål om det er immunresponsreaksjonene som medfører vedvarende sykdomsaktivitet og økt risiko for utvikling av autoimmun sykdom. Dette innlegget fremviser jeg mine egne blodprøve-resultater og ser hvor det ender opp med blant annet Klimas oversiktsstudie fra 2000. Så hvordan kan en pasients immunsystem som tilfredsstiller de strengeste kriterier til sykdommen ME se ut?
Kort om sykdomshistorie:
Jeg fikk en bakteriell infeksjon i 2003 og har det vi på ME-språket vil kalle en gradvis og beklageligvis progresserende utvikling av sykdommen ME. Når vi snakker om nyoppstått og en unormal trøtthet så var den sommeren 2003. Kræsjet kom ikke før en høstdag jeg satt ute på verandaen og i ett brøkdel av noen sekunder delte kroppen seg i to og det var bare å krype i seng med alle klær på, to dyner og fryse halvt i hjel. Ett typisk tegn på virus-infeksjon.
Jeg var gradvis sykemeldt i de neste 52 ukene. Så lenge en kan reise på jobb, så gjør en jo det og på min jobb er det ingen som tar over. Passelig liksomfrisk fra høsten 2004, men som mange før meg beretter – all energi går med på jobb og hviling resten av tiden. Etter vinterferien i 2005 var det ikke mer å hente av skrotten og siden har jeg ikke vært på jobb heller. Selvfølgelig diagnostisert med angst, depresjon, panikkanfall og det normale som en tenker om ME-pasienter og behandling ble jo deretter. Ingen kunnskap for ME visste jeg ikke hva var eller om noen som helst sykdommer. Hvorfor det – jeg har jo ikke engang hatt influensa eller knapt nok vært forkjøla i mitt liv. Dessuten så går alt så mye bedre i mårra…
En bihulebetennelse i februar 2006 gjorde ikke saken bedre. Tre dager ut i forløpet var siste dagen for at kroppen min sov av seg selv – jeg var blitt paradoksal søvnløs. Ja og ikke visste jeg at det var bihulebetennelse, så det tok seks dager før jeg reiste på legevakta og fikk konstatert en crp på over 200. En måned tok det før jeg var på litt opptur igjen, redusert og i en fase som vi kaller for jo-jo-fase (moderat ME). Det betyr at en kan være ute den ene dagen og neste så ligger du, eller flere dager før du kræsjer.
Full innsykning (alvorlig til svært alvorlig ME) av sykdommen skjedde i månedsskifte okt/nov 2006 etter en hyggelig sammenkomst med foreldrene på skolen. Fra den søndagen ble det sengeliggende og mørkerommet store deler av døgnet. Alle symptomer økte i omfang og intensivitet.
Likevel en snartur på biblioteket etter en legetur og mannen min fant en bok om «jappesyke» som han syntes jeg burde lese. Underlig sak…
Puslespillbiter faller på plass og deretter reise til legen for å få den der dritten avbekrefta. I boka stod det jo at det bare skulle til en blodtest!
Jeg må nok si at jeg da etter hvert forsto at en hadde blitt rammet av noe min fastlege i alle fall ikke trudde på eller hadde kunnskaper om og ei resten… om historien var stygg fra før – er det nå marerittet uten sidestykke starter……
Lillestrøm Helseklinikk kommer som bestilt i 2009 og jeg hadde allerede iverksatt «ingen liker å bli lurt kampanje»:
Jeg var kun ute etter en ting: objektive prøveresultater og utredning, samt behandling selvfølgelig. Saken er at jeg har avvik på immunsystemet allerede fra år 2003 med hensyn til forhøyet hvite blodlegemer. Også etter vanlige prøver på rutinekontroller under sykemeldingsperioden ble det påvist forhøyet verdier. I psykiatrirapporten står det at de er uten relevans og jeg har vrangforestillinger etter å ha prøvd å forklare alle de rare symptomene – men det ringte tydeligvis ikke noen som helst bjeller enda han har sånne hmmm… «sånne som meg…!» Ta med båndopptaker om du skal noen steder, for det du forteller trenger ikke være i samsvar med det som står i journalen din…
Resultater:
Oppskriftsmessig utredning med struktur og målbevisst ende:
Med hensyn til blodprøver gjorde LHK en utvidet blodtesting, såkalte orienterende prøver som sendes til AHUS med serologi mm. På den tiden sendte de også tester til REDlabs/Belgia i tillegg, inntil at de avsluttet tidlig våren 2010. Det er feil på mine prøver også og jeg kan dermed ikke bruke de til noe, samt kasta bort over 25 000 kroner…
Senere har de fått andre samarbeidspartnere med de mest hensiktsmessige prøvene, som Quest-prøvene. Mye av serologien har gått til St. Olavs, som har en meget bra mikrobiologi-lab, mye går til AHUS, OUS/Ullevål, Riksen og Aker.
Resultater av mine immunologiske prøver:
Tabell 1: viser utvalgte blodprøver fra nåtid og tilbake til første utredning av orienterende prøver i 2009. A: AHUS, alle orienterende prøver AHUS, U: Utvidet immunofenotyping Ullevål, Q: Quest labs, USA. Leukocytter (alle de hvite blodlegemene), neutrofile (akutt-fase innen få timer etter infeksjon), Lymfocytter (B, T og NK-celler). Ig= immunglobliner/antistoffer fra B-cellene. IgM er første fase i dannelsen i antistoffer, deretter dannes for eksempel igG. IgE er ofte forhøyet ved allergi (ikke målt). IgD måles ikke så ofte. C-3 og C-4 er komplimentfaktor. Her har jeg tatt med Erytocytter altså mengden av røde blodceller (RBC), Ferritin som er jernlageret og responderer som ett akutt-fase protein ved infeksjoner/inflammasjoner og Hemoglobin status (Hb). Stoffskifteprøver, leverprøver og gamma GT.
*Viser avvik i forhold til referanseverdi, forhøyet eller mangler. Referanseverdier er utifra konfidensintervall, normalfordelingskurve 95 % av friske befolkningen faller innunder. Noen av intervallene er store, og det er grunn til å være litt obs om du er høyt eller lavt i intervallet. Noen ganger har det klinisk betydning sett ut i fra sykdomshistorie, men de fleste leger bryr seg ikke om slikt. Ideelt sett burde en hatt målinger som viser da en var frisk, for å se hvor en normalt ligger. Verdier midt i intervallet er trygge.
Tidligere blodprøver, bare fra AHUS 2005 – 2007:
Tabell 2: Det lokale lab-senteret har avvik i forhold til AHUS. De som er passelig riktig, men er sagt til å være lavere enn de skal er verdien på WBC (hvite blodlegemer). Ferritin og Hb er antatt korrekt. Nå må det sies at alle rutineprøver på WBC er forhøyet siden 2005, så fastlegen burde ha stilt seg det spørsmål om dette var normalt. Men i stress-teoriens verden så er jo alt normalt – til og med forhøyet nøytrofile celler som faktisk viser akutt-infeksjon og/eller kronisk aktivisert immunforsvar!
Blodprøver fra 2003 til 2004, lab ukjent (mulig fyrst):
Tabell 3: Blodprøver fra perioden 2003 til 2004. siste måling før jeg flyttet til ett annet sted er tatt i midten av juni 2004. Som nevnt hadde jeg gradvis sykemelding i fra 80 %, 50 %, aktiv sykemelding med jobb to til tre dager i uka (rimelig uforutsigbar, samt at jeg ikke hadde fått info at du egentlig er 100 % sykemeldt på aktiv) til 100 % som ett endelig forsøk på slutten før ferien startet.
Serologi-prøver ble først tatt etter jeg mistenkte ME i 2007 og krevde legens «velsignelse» på å få tatt anbefalte prøver som står beskrevet på ME-forum på den tiden.
T-celle panel/utvidet immunologisk test ved OUS/Ullevål, riksen:
Dette testpanelet brukes for kartlegging av primær immunsvikt. Testen inkluderer komplementundersøkelser av eventuell komplementdefekt og funksjonell komplementaktivitet av de tre aktiviseringsveiene klassisk, mannosebindende lectin (MBL) og alternativ, Immunglobuliner, Flowcytometrisk analyse av T-celle-subpopulasjon og en immunofenotyping/leukocytt-undersøkelse.
Min analyse av T-celle subpopulasjon ser slik ut (passelig gresk!):
I en flowcytometrisk analyse av T-celle subpopulasjon- immunofenotyping, blir det foretatt målinger på følgende antigener/proteiner: CD3, CD4, CD8, CD27, CD28, CD45RA, CD45RO, TCR alfa/beta, CD31 og CXCR5. Referanseområdet er i parentes og i henhold til European Society for Immunodeficiencies.
Dobbelt negative (CD3+, CD4-, CD8-, TCRalfa/beta+: 1,2 % av CD3+ T-lymfocyttene (0,4 – 2,2)
CD4+ memory T-celler (CD4+, CD45RO): 53 % av CD4+ T-celler (29 – 63)
*FH Follikulære-lign CD4+ T-celler (CD4+, CD45RO, CXCR5+): 14 % av CD4+ T-celler (4,6 – 13)
CD4+ naive T-celler (CD4+, CD45RA): 55 % av CD4+ T-celler (32 – 73)
*LI CD4+, CD31+ native T-celler ( CD4+, CD45RA+, CD31+): 42 % av CD4+, CD45RA T-celler (41 – 79)
CD8+ naive T-celler (CD8+ CD27+ CD28+): 66 % av CD8+ T-cellene (43 – 91)
*FH Early CD8+ effektor/memory T-celler ( CD8+ CD27+ CD28-): 19 % av CD8+ T-celler (3 – 18)
Late CD8+ effektor/memory T-celler (CD8+ CD27- CD28-): 13 % av CD8+ T-celler (1-41)
*forhøyet (FH) og Lavt i intervallet (LI)
Komplement-faktorene: Mine er normalt aktivisert og ingen komplementdefekt.
Analyse og diskusjon:
Resultatene avslører ett kronisk aktivisert immunforsvar, aktiviserte lymfocytter og stadig forhøyet nivåer av nøytrofile celler som indikerer infeksjon. Ferritn –nivået er høyt og forhøyet som indirekte indikerer infeksjon og inflammasjon. Jeg har sjelden utslag på crp og senkning. Hb-verdien er høy og har holdt seg høy gjennom sykdomsperioden. Stoffskiftet ser ut til å å ha holdt stand.
C4a er forhøyet som avslører aktivitet i komplement-systemet og dertil inflammasjon.
Fra intro del en kan vi lese:
Vi gjorde en studie på 27 nyrekruterte CFS pasienter med hensyn til fysiske/somatiske symptomer, sykdomsplager og assosiasjonen til aktiviserte lymfocytter. En økning i både Th-celler og T-celler var assosiert med høyere frekvens av alvorlighetsgrad av ømme lymfeknuter, høyere alvorlighetsgrad av kognitive problemer som hukommelse og konsentrasjon/fokus og hodepine. Jo høyere aktiviserte CD8+ T-celler var assosiert med høyere sykdomsgrad av både ømme lymfeknuter, utmattelse og søvnforstyrrelser.
Prøveresultatene mine viser aktiviserte lymfocytter, forhøyet verdier av CD3+ T-celler, CD4+ T-hjelper celler og CD8+ T-hjelper celler. Lymfeknutene er konstant ømme og forstørret, noe de har vært siden i alle fall 2005. Søvnproblemer, ja når en er paradoksal søvnløs kan en vel kanskje si at en har søvnforstyrrelser. Kognitiv svikt, ja men ett symptom som kan forbedres noe med medikamenter. Uten går jeg rett i kognitiv svikt og kan verken lese eller skrive. Før behandlingen ved LHK var imidlertid kognitiv svikt med samme medikament-dosering noe verre.
Fra intro del to om immunglobuliner kan vi blant annet lese:
Spontan og mitogen-indusert immunoglobulin syntese er undertrykket i 10 % av CFS pasientene. Dette kan være ett resultat av en økning av T-cellenes undertrykkelse av Ig-syntese på bakgrunn av studier/forsøk som viser en lignende effekt observert i in vitro ved bruk av normal allogenetiske B celler.
Minst 12 studier viser at antistoff-produksjonen fra B-celler er avtagende og med hensyn til subklassene IgG1 og IgG3 er det en stor andel av pasientene som viser mangler.
Som mine resultater viser mangler jeg allerede IgM og både IgG og IgA er lave i intervallet. Siste prøveverdi viser at IgG1 klassen er under intervallet og igG3 er på intervallgrense.
Hvor lenge T-cellene har vært forhøyet er ikke gitt, men det er grunn til å anta at det kan ha vært en god stund før målingene ble gjort i 2011 på bakgrunn av lymfocyttverdiene. IgM mangel var allerede funnet ved første måling i 2007 og IgG verdien lå lavt i nedre del av intervallet.
Aktiviserte T-celler er hovedkilden til cytokinet IL-4 (Th2), sammen med mastceller. IL-4 er assosiert med allergiske/hypersensitive og autoimmune reaksjoner. IL-4 er antagonist med IFN-gamma (Th1). Allergiske og forsinket hypersensitivitets reaksjoner er dominerende i symptomlista mi.
Der er grunn til å anta at jeg muligens kan ha økt produksjon av IL-4 og dermed produseres Th2-celler.
Forhøyet nivå av TGF-beta:
Som vi kan lese i intro del to så er det kun tre studier som er gjort med hensyn til TGF-beta, men alle viser at der er funnet høye verdier i ME-pasienter.
Jeg er intet unntak med en verdi på 5680 hvor høyeste referanseverdi er 2382, så verdien er ganske så forhøyet. Siden sykdomstilstanden ikke har bedret seg vesentlig (max KS 50 med medikamenter) må en kanskje anta at den fremdeles er forhøyet.
TGF-beta 1 er ett cytokin med mange funksjoner og er ett såkalt nøkkelcytokin og dertil dirigenten i orkesteret. Den interagerer med mange av immunsystemet mekanismer og samspill. Dysregulering kan indusere programmert celledød. Leukocytter utsondrer TGF-beta 1 og i min kropp ser det ut til å produsere en hel del leukocytter. Den påvirker både differensiering av T-hjelper celler og B-celler. Så en kan kanskje antyde at den spiller en rolle i min sykdomsprofil.
TGFbeta kan agere som en kjemotaktikker (det skapes en gradient av, som tiltrekker), som medfører en immunrespons for noen patogener.
Makrofager og monocytter responderer på lave nivåer av TGFbeta i forhold til denne prosessen. I denne utsondres det faktisk cytokiner som IL-1alfa, IL-1beta og TNF-alfa og øker fagocytosen.
Samtidig økes både iNOS og reaktive radikaler som da medfører både nitros- og oksidativt stress.
Begge deler er observert og funnet i ME-pasienter og det kan kanskje ikke utelukke at denne prosessen er fremtredende i min kropp heller.
NK-celler:
Som de siste prøveverdiene viser er NK-verdiene ikke lave. Disse testene sier imidlertid ingenting om dens funksjon, altså evne til å drepe bugs.
Oppsummering:
Til syvende og sist taler funnene for seg selv, men den underforliggende årsakene kan være flere. Hver dag blir vi utsatt for antigener/allergener og kroppen responderer, for en nyutløst infeksjon vil i alle fall ikke være heldig.
Utviklingen av immunforsvaret ser heller ikke ut til å respondere meget på behandling, så her gjelder det små tiltak.
På grunn av intoleranser så er det i tillegg meget vanskelig å behandle fordi immunforsvaret responderer utilsiktet på innholdsstoffer. Selv multi-vitaminer på boks gir negativ effekter. Listen over ikke-tålbare preparater og medikamenter har blitt lang. Ikke engang melatonin er tålbart, ei ibux, paragin forte, pinex forte, naproxen etc osv.
Omfanget av symptomer er høyt og stort. Og de kommer ikke forsinket. Noe bedring i enkelte symptomer som følge av mage/tarm behandlingen har det vært, og alle monner drar, selv om det ikke har gjort signifikante utslag på funksjonsskalaen.
Slik at jeg er en av de behandlings-resistente pasientene og dertil vanskelig å behandle, men blir kontinuerlig oppfulgt.
Jeg er en pasient med kronisk aktivisert immunforsvar, vedvarende symptomaktivitet og alvorlig grad av ME. Jeg produserer mye celler, men noen har faktisk en profil hvor de har lave verdier og er sterkt utsatt for infeksjoner og meget syke.
Når vi snakker om autoimmune sykdommer har ikke jeg forhøyet ANA eller funn som tyder i retningen ennå.
At jeg har blitt rammet av ME-lignende sykdom er nok genetisk betinget med foreldre som har autoimmune sykdommer diabetes type I, lavt stoffskifte, MS og antatt RF.
Sluttord:
Så sitter du der fremdeles og trur at ME-pasienter ikke feiler noe og at symptomer er innbilte, så håper jeg at du nå har fått innsikt i hva som er gjort av funn i en av pasientene som fremviser det samme sykdomsmønsteret som mange ME pasienter verden over.
Med så mye avvik i immunsystemet som dertil påvirker nervesystemet i stor grad har sine årsaker og konsekvenser. En grundig utredning av mistenkte tilfeller bør gjøres og behandlingen bør være god og adekvat som ME-pasienter trenger. Ro og hvile, små tiltak, behandling av infeksjoner, væskeerstatning og næringstilskudd og skjerming.
Trygghet, aksept for sin sykdom og oppfølging av sykdomstilstand. Tidlig adekvat og trygg hjelp er viktig for prognose og tilfriskning, fordi ikke alle har innsykning av sykdommen. Innsynker den som følge av feilbehandling, som feilmedisinering, feil informasjon, gradert treningsterapi, LP, sensorisk påvirkning og ytre stimuli så er en praktisk talt ute av stand til å klare seg selv og trenger hjelp til all praktisk arbeid. Den naturlige helbredende evnen til kroppen tar lang tid og den trenger tiltak og hjelp for at det skal skje. Ellers sulter og tørster kroppen på rot…. i en kropp full av uregulerte systemer og konstant ustabil
– kampen for at en organisme skal overleve – det er det vi gjør på dagene og nettene!
Kilder og referanser:
Blogginnlegg om: Immunsystemet i ME-pasienter:
Immunsystemet til ME pasienter: immunceller og cytokiner – en intro del 1
Immunsystemet til ME pasienter: immunceller og cytokiner – en intro del 2
