Månedlige arkiver: januar 2012
Etiske regler for leger og Tidsskriftets blogg
Det er siste dag av januar 2012. I Tidsskriftets blogg, som du kan les mål og mening om, har 31 januar 2012 ett blogginnlegg med forfatterLive Landmark med bloggtittel “Helse, ansvar og skyld” . Blogginnlegget går under kategorier som: Helsepolitikk, Legerollen, Pasient, og har etikketter/tags som diffuse plager, kommunikasjon, paradigmeskifte, skam. Live Landmark om seg selv: “Historien min er skrevet i boken “Vekk meg når det er over – diagnose ME”. Jeg snudde tilstanden min etter tre dagers kurset The Phil Parker Lightning Process i juli 2007 og har vært i full jobb siden august 2008.
Jeg utdannet meg i London og ble norges første LP-instruktør. Jeg var med å starte firmaet Aktiv Prosess AS, som i mer enn tre år var den største aktøren innenfor dette kurset. I dag har jeg veiledet mer enn 1000 deltakere, foreldre og ledsagere og holdt flere enn 100 kurs. Jeg holder jevnlig foredrag over hele landet for helsepersonell eller andre som ønsker å lære mer om sammenhengen mellom hode og kropp. Jeg har verdens beste jobb: å vise andre hvordan de kan få samme muligheter som meg.”
Ett eget innlegg vil dekke denne bloggartikkelen, samt innhold. I mellomtiden er det på sin plass å se på hva Tidsskrift for Den norske legeforening har for etiske retningslinjer som er nedfelt i lov og hvilke retningslinjer som er på Tidsskriftets blogg. Jeg oppfordrer til å lese linkene som er oppført, som er i fra kilden de er hentet fra.
Mål og Mening med Tidsskriftets blogg
Fri meningsutveksling og gode samtaler om medisin og helse er viktig både for leger, helsebyråkrater, politikere og pasienter. For oss i Tidsskriftet er det også viktig å få innspill og tilbakemeldinger om Tidsskriftets redaksjonelle policy og utvikling generelt. Når vi etablerer en blogg, er dette et ledd i Tidsskriftets satsning på debatt og en del av målsetningen om å bidra til holdningsdanning hos leger.
I bloggen vil vi legge til rette for disse samtalene og debattene. Den skal være en møteplass der vi kan diskutere temaer både leserne av Tidsskriftet og redaksjonen er opptatt av.
I en samtale er det lov å komme med utspill og tanker som ikke er helt ferdigtenkt. Det er det også rom for på bloggen. Noen ganger er det kanskje nettopp utspillene og kommentarene samlet som skaper den fulle meningen? Språkbruken kan også være mer uformell enn i en tradisjonell tidsskriftartikkel.
Vi har ambisjoner om å:
- legge til rette for fri meningsutveksling og gode samtaler om fag og helsetjeneste
- dekke temaer relatert til legers deltakelse i nettsamfunnet og ny teknologi
- komme med kommentarer til aktuelle saker
- ta leserne med i diskusjoner relatert til Tidsskriftets utvikling
- skape en arena for refleksjon rundt legerollen
- være hverdagsrelevante
- tilrettelegge tidsskriftes artikler for samtale og diskusjon
Alle temaer relevante for leger og medisinen er interessante for bloggen. Kriteriene nytt, sant og interessant gjelder også her.
I første omgang har vi faste bloggere, mens kommentarfeltet er åpent for alle. Ønsker du å sende inn et blogginnlegg til vurdering, er du velkommen til det . Blogginnlegg publisert tidligere er ikke interessante.
Tonen på bloggen skal være preget av respekt og saklighet. Alle kommentarer leses og modereres derfor av redaksjonen før publisering, og vi forbeholder oss retten til ikke å publisere kommentarer og til å sette strek i debatter.
Etiske regler for leger
Vedtatt av landsstyret 1961 med endringer, senest 2002
I. Alminnelige bestemmelser
§ 1
En lege skal verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den.
Legen skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forhold til pasient og samfunn.
§ 2
Legen skal ivareta den enkelte pasients interesse og integritet. Pasienten skal behandles med barmhjertighet, omsorg og respekt. Samarbeidet med pasienten bør baseres på gjensidig tillit og skal, der det er mulig, bygge på informert samtykke.
§ 3
Pasienten har rett til informasjon om egen helsetilstand og behandling og i alminnelighet rett til innsyn i eget journalmateriale. Pasienten skal informeres i den utstrekning pasienten ønsker det. Opplysninger som kan tenkes å være særlig belastende, skal gis med varsomhet.
§ 4
En lege skal bevare taushet og vise diskresjon overfor det hun/han får vite som lege. Den etiske plikt til taushet og diskresjon kan være mer omfattende enn den lovgitte. Utlevering av informasjon må ha bakgrunn i pasientens underforståtte eller uttrykte samtykke eller i lov.
§ 5
Legen må ved livets avslutning vise respekt for pasientens selvbestemmelsesrett. Aktiv dødshjelp, dvs. tiltak som har til hensikt å fremskynde en pasients død, må ikke anvendes. En lege må ikke hjelpe pasienten til selvmord. Å avslutte eller ikke sette i gang hensiktsløs behandling, er ikke å regne som aktiv dødshjelp.
§ 6
Når en pasient trenger rask og nødvendig legehjelp, skal denne ytes så snart som mulig. Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp bortfaller dersom legen har sikret seg at annen lege yter hjelp.
En lege kan avslå å ta en pasient under behandling, såfremt denne har rimelig anledning til å få hjelp av en annen lege.
§ 7
En lege må ikke utnytte en pasient hverken seksuelt, økonomisk, religiøst eller på annen måte. En pasients samtykke fritar ikke legen for ansvar. En lege må ikke innlede et seksuelt forhold til en person han/hun er lege for.
§ 8
En lege skal i sin virksomhet ta hensyn til pasientens økonomi og ikke beregne seg urimelige honorarer.
§ 9
En lege skal ved undersøkelse og behandling kun ta i bruk metoder som forsvarlig legevirksomhet tilsier. Metoder som setter pasienten i unødig fare, må ikke benyttes. Dersom legen selv ikke behersker en metode, skal han/hun sørge for at pasienten kommer under annen kyndig behandling.
Legen må ikke gjøre bruk av eller anbefale metoder som savner grunnlag i vitenskapelige undersøkelser eller tilstrekkelig medisinsk erfaring. En lege må ikke la seg presse til å bruke medisinske metoder legen finner faglig ukorrekte.
Ved utprøving av nye metoder skal hensynet til forsøkspersonen være det primære.
§ 10
En lege skal holde sine kunnskaper ved like og stadig sørge for å fornye dem.
En lege bør etter sin kompetanse bidra til utvikling og formidling av den medisinske viten.
§ 11
En lege bør etter sine forutsetninger medvirke til at almenheten og myndigheter får saklig informasjon om medisinske spørsmål. En lege som avgir uttalelse om medisinske spørsmål til media, bør sikre seg adgang til å kontrollere hvordan uttalelsen blir offentliggjort.
§ 12
En lege skal i sin virksomhet ta tilbørlig hensyn til samfunnets økonomi. Unødige eller overflødig kostbare metoder må ikke anvendes.
En lege må ikke inngå forbindelse med den farmasøytiske industri og/eller leverandører av medisinsk utstyr som kan føre til at tilliten til legens faglige vurderinger svekkes.
Legen må bidra til at medisinske ressurser fordeles i henhold til allmenne etiske normer. En lege må ikke på noen måte søke å skaffe enkeltpasienter eller grupper en uberettiget økonomisk, prioriteringsmessig eller annen fordel. Ved mangel på ressurser innen sitt ansvarsområde bør legen melde fra.
II. Regler for legers forhold til kolleger og medarbeidere
§ 1
En lege skal vise kolleger og medarbeidere respekt og skal hjelpe, råde og veilede dem.
§ 2
Dersom en lege oppdager tegn til faglig eller etisk svikt hos en kollega eller medarbeider, bør han/hun først ta det direkte opp med vedkommende. Formen bør være varsom, spesielt overfor studenter og leger under utdanning.
Hvis dette ikke fører frem, bør legen ta saken opp enten med administrativ overordnet, Dnlf^s organer eller vedkommende helsemyndighet.
Dersom en lege oppdager tegn på sykdom eller misbruk av rusmidler hos en kollega eller medarbeider, bør han/hun tilby hjelp.
§ 3
En lege bør ta vare på egen helse og søke hjelp dersom denne svikter.
§ 4
En lege må være varsom med å kritisere kolleger og medarbeidere overfor pasienter og pårørende, men må alltid ha pasientens interesse for øye.
§ 5
Offentlig og annen debatt mellom kolleger i medisinske og helsepolitiske spørsmål skal holdes på et saklig plan.
§ 6
Henvisning og tilbakevising av pasienter mellom kolleger må bygge på medisinsk faglige kriterier og pasientens behov for et kontinuerlig helsetilbud.
§ 7
Leger skal kommunisere åpent og tillitsfullt med hverandre. Informasjon mellom leger om pasienter skal være tilstrekkelig rask og omfatte det faglig nødvendige.
§ 8
Henvisningspraksis må ikke styres av personlig økonomiske interesser.
III. Avertissement og annen informasjon om legetjenester
§ 1
Avertissement og annen informasjon om legetjenester kan bare inneholde opplysninger om:
- virksomhetens lokalisering, åpningstid og administrasjon,
- praksistype, spesialitet (kfr. § 2 nedenfor) og tittel (kfr. § 3 nedenfor)
- diagnostiske og terapeutiske metoder
- priser.
Opplysningene må reflektere medisinsk allment aksepterte og/eller vitenskapelig dokumenterte indikasjonsstillinger og/eller metoder. Opplysningene må ikke inneholde noe som er uriktig eller villedende overfor publikum. Annonser som kan skape angst, fordommer eller urealistiske forventninger til helsetjenesten, må ikke forekomme.
Avertissement eller annen informasjon skal ikke omtale mulige eller forventede resultater av definerte tjenester, eller tjenestenes kvalitet. Det skal ikke benyttes formuleringer som kan gi publikum inntrykk av at man ved å unnlate å benytte de annonserte tjenester kan sette egen eller andres somatiske, psykiske eller sosiale helse i fare.
Den totale utforming av avertissement eller annen informasjon om legevirksomhet må være i overensstemmelse med de intensjoner som fremgår av foranstående.
§2
Ved ervervsmessig annonsering av legetjenester skal (d)en medisinsk ansvarlig leges navn fremgå. Denne lege anses ansvarlig for at bestemmelsene i dette kapittel følges.
§ 3
En lege som ikke er godkjent spesialist kan bare avertere alminnelig praksis. En godkjent spesialist kan avertere sitt spesialfag alene eller sammen med “alminnelig praksis”. Uten tillatelse av sentralstyret er det ikke tillatt å avertere spesialitet i en bestemt sykdom.
§ 4
En lege må bare bruke slike titler og betegnelser som hans/hennes utdanning og stilling berettiger til.
Han/hun må ikke bruke titler og betegnelser som kan gi et feilaktig inntrykk av hans/hennes kvalifikasjoner og virksomhet.
§ 5
En lege må ikke drive reklame for medikamenter eller medisinske forbruksartikler. Omtale i faglig-medisinsk sammenheng i artikler, foredrag o.l., uten vinningsøyemed, er ikke å anse som reklame.
IV. Regler for legers utstedelse av attester og andre legeerklæringer
§ 1
En legeerklæring er en uttalelse fra en lege angående en persons helsetilstand. Legeerklæringer omfatter f.eks. utfylte skjemaer til trygdemyndighetene, attester til forskjellige formål og sakkyndighetserklæringer.
§ 2
En lege skal ikke avgi en legeerklæring dersom han/hun er i tvil om sin habilitet. Dersom legen mener at det saklige grunnlag for å utstede erklæringen ikke er til stede, skal erklæring ikke avgis.
§ 3
En lege skal bygge sine erklæringer på nødvendig innhentet informasjon og på så omfattende undersøkelser som formålet tilsier.
§ 4
En legeerklæring skal gi tilstrekkelig informasjon til å fylle sin hensikt og skal være objektiv og nøytral i sin form. Relevante opplysninger må ikke forties eller fordreies. Erklæringen skal ikke inneholde informasjon som går utover formålet. Når medisinske dokumenter laget for andre formål brukes som vedlegg, skal det i særlig grad tas hensyn til taushetsplikten.
§ 5
Erklæringens adressat, formål, legens forhold til angjeldende person og grunnlaget for legens kunnskaper om personen skal fremgå klart av en legeerklæring. Skriftlige erklæringer skal utformes som et selvstendig dokument og må være datert og underskrevet.
§ 6
Den person som en legeerklæring gjelder har i alminnelighet rett til informasjon om innholdet i en legeerklæring.
*****
På ME-fronten: De som lider av den omstridte sykdommen ME/CFS, må være blant de svakeste og dårligst ivaretatt pasientgruppene i Helsevesenet, og lite positivt skjer
Birgittes blogg har lagt ut en kronikk 30 januar 2012, som på mange måter må sies å være interessant sett ut i fra flere vinklinger. Kronikken er skrevet av statsviter og en kar med navn Einar Brandsdal, som vet mye om organisasjonsstruktur i ulike deler av vårt samfunn.
Brandsdal innleder sin kronikk i Stavanger Aftenblad slik:
«Et årsskifte er et tidspunkt for å gjøre opp regnskap og vurdere framgang og tilbakegang. Den viktigste måleindikatoren i et samfunn der alle skal med, er hvordan vi tar oss av de svakeste blant oss. I fjor kom det to publikasjoner med klare svar på utviklingen av medisinsk behandling og omsorg til ME-syke.»
«Det er en Sintef-rapport om «Status for helse- og omsorgstilbudet til pasienter med CFS/ME i Norge» og Jørgen Jelstads bok «De bortgjemte». Man blir både oppgitt og sinna etter å ha lest dem.»
Hvorfor skriver Brandsdal denne kronikken?
Selvfølgelig er det ett relevant spørsmål, og svaret kommer i kronikken. Mennesker, enten det er pårørende eller rammede selv, vet hva sykdommen ME innebærer i praksis og dermed sitter med en egen referansebakgrunn og det er nettopp dette Brandsdal har sett litt nærmere på. I slutten av kronikken sier han følgende:
“Få ser i dag på ME som en livsstilssykdom, men det er den samme medisinen som foreskrives: Få en grønn resept, gå tur, kom deg i arbeid og skaff deg venner. Og, ta deg sammen, det er opp til deg selv. For ME-syke virker i alle fall denne medisinen dårlig.”
“Funnet til kreftlegene på Haukeland gir håp, ikke bare for å kurere sykdommen.”
“Som pårørende merker jeg også en holdningsendring.”
”Jaså, den du er pårørende til er virkelig syk”.
“Det gir også et lite håp for systemets brysomme.”
Tittelen Brandsdal har valgt for sin kronikk «De bortgjemte – og de brysomme» sier jeg ingenting på, mest for det er akkurat det som oppleves og erfares, enten du nå er pårørende eller selv rammet av ME – og dertil ønsker svar på hva nå, hva skjer med kroppen min?
Ja SINTEF-rapporten ga noen særs nedslående resultater om hva som er gjort og meget om hva som ikke er gjort for å bedre situasjonen for de ME-syke i Norge.
Som kronikkforfatter sier:
«Den avsluttes med: ”Hovedpunktene i vår undersøkelse er langt på vei i tråd med de konklusjonene Sosial og helsedirektoratet trakk i sin undersøkelse i 2007”.
Knapt noen ting har skjedd på tre år!»
Om Jelstad sin dokumentarbok sier han følgende:
“Jelstads framstillingsform er mer deskriptiv enn forklarende, og Sintef mer fastslår en tilstand, enn de forklarer hvorfor det blir slik.”
«Begge publikasjonene gir likevel så god dokumentasjon at potensielle forskere får klare spor hvor man skal leite etter forklaringer på at vi her har et helsesystem på tomgang, og som ikke makter å følge opp klare politiske signaler.»
Det siste sitatet av kronikkforfatteren er også det store stridstemaet omkring sykdommen ME og den faglige striden som vi så altfor lenge har lidd under og beklageligvis fremdeles er sterkt system-rammet av, spesielt når det gjelder ME-syke under 18 år.
Kronikkforfatter stiller her ett spørsmål om politikerens og helsevesenets rolle, og vi kan jo ikke nekte for at dette ved gjentatte anledninger har blitt stilt før..
Politikerne har ansvaret, men har de skylden?
«Sylvia Brustad felte sine tårer, Laila Dåvøy stiller fortsatt sine spørsmål, målsettinger formuleres og man evaluerer åpent og ærlig.»
«Jeg tror Jørgen Jelstad er inne på noe viktig når han gang på gang peker på den rollen et legenettverk rundt professor Bruun Wyller ved Rikshospitalet har spilt.»
«Disse har vært Helsedirektoratets rådgivere og lagt premisser for hva man skal satse på. Overfor slik ekspertmakt er selv de sterkeste politikere avmektige.»
«Ettertiden får vise om disse legene har lagt premisser for et system basert på systematisk feilbehandling.»
***
Kronikkforfatter, Einar Brandsdal om organisasjonssystemer og struktur – mannen har ett poeng her:
Selvfølgelig gjør vi bloggere basic research, i motsetning til hva Stine Bjerkestrand prøvde på en underlig måte å formidle i regi av Tidsskrift for Den Norske Legeforening med artikkelen «Maktskiftet» i uke 4/2012 med følgende kommentar:
«Bloggerne har sørget for viral spredning av Fluge og medarbeideres artikkel, på samme måte som de gjør med annen informasjon som støtter deres synspunkter. De har ingen profesjonsetisk forpliktelse eller tradisjon for å fremme en nyansert debatt, slik aktører i etablerte medier har. Der man både i vitenskapelig publisering og undersøkende journalistikk har metoder for kvalitetssikring og avdekking av interessekonflikter, står bloggerne fritt til å fremme ett syn.»
Så hvem er Brandsdal?
«Jeg takket i 2009 ja til StatoilHydros tilbud om tidligpensjon. Min kompetanse og erfaring bør komme andre til nytte. Jeg har derfor valgt å dele min erfaring med bedrifter og organisasjoner som opplever ulike typer utfordringer i egen organisasjon og trenger hjelp til å håndtere disse.
Ved siden av å drive Veifinneren har jeg en deltidsstilling som førstelektor ved Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger. Der er jeg ekstern veileder for mastergradsstudenter i endringsledelse.»
Mer om hva Brandsdal kompetanse og viten innenfor dette fagfeltet kan du finne her
***
I sin kronikk 30 januar 2012 sier han følgende om ulendt system for ME-syke:
“En organisasjonsviter vil naturlig leite etter systemforklaringer.”
“De er enkle: Er du syk uten noen diagnose, er du hjemløs i systemet.”
“Nær hele vesenet har en arbeidsdeling etter diagnosekategorier. Den diagnoseløse må kjempe mot alle, fra NAV til omsorgsinstitusjonene.”
“Får du en diagnose som det ikke finnes noen kur for,
blir du også svarteper i et spill
der alle vil bli kvitt det plagsomme kortet.”
“De vanlige helserutinene virker også ofte mot sin hensikt. ME-syke må selv møte opp på legekontoret. Det medfører energitap og mange dagers hvile for å hente seg inn igjen.
Hvor er de fastlegene som ser at hjemmebesøk er nødvendig?”
Når vi er inne på personlige erfaringer i dette helsevesenet, vel så er kronikkforfatteren intet unntak:
“Ofte har jeg opplevd at helsepersonell ser på den syke som en som på godt rogalandsk «har lagt seg føre». Rådet er å ta seg sammen og trene det man makter
– noe som bare ser ut til å forverre sykdommen.”
“Selv opplevde jeg å lese følgende på en henvisning fra en av de eldste og mest erfarne Sandnes-legene: «Jeg sender over nok en av disse kvinnene som har kommet i den alder at de finner livet lite givende»“
Hele kronikken kan du finne på Birgittes blogg her
*****
«Begge publikasjonene gir likevel så god dokumentasjon at potensielle forskere får klare spor hvor man skal leite etter forklaringer på at vi her har et helsesystem på tomgang, og som ikke makter å følge opp klare politiske signaler.» Einar Brandsdal
*****
Svar fra Arbeidsministeren 26 januar 2012 på spørsmål fra Dåvøy 20 januar 2012: ME og pleiepenger
Laila Dåvøy sendte inn nytt spørsmål 20 januar 2012 for besvarelse til Helseministeren angånede praksisen av at familier med ME-syke barn og unge har blitt fratatt rettigheter av NAV til å pleie sine syke barn hjemme. Grunnlaget for spørsmålet er at ME IKKE er på listen over alvorlige og invalidiserende sykdommer som utløser rettigheter til pleiepengeordningen. Spørsmålet har blitt oversendt til Arbeidsministeren og svaret foreligger 26 januar 2012.
Spørsmål fra Dåvøy som følger:
Laila Dåvøy (KrF): Jeg viser til mine tidligere spørsmål om barn med ME og NAVs nye praksis om å frata familier pleiepenger de hittil har fått for å pleie sine syke barn. Jeg viser videre til Barneombudets brev datert 4.1.2012 til Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Her ber barneombudet spesifikt om at diagnosen ME innlemmes i listen over sykdommer som ligger til grunn for innvilgelse av pleiepenger. Vil helseministeren sørge for at så skjer?
Begrunnelse
Det er ikke tvil om at NAV forholder seg til denne listen og begrunner at ME ikke er en så alvorlig sykdom at den kvalifiserer for pleiepenger. Det er bare å lese de avslagene som nå noen familier har fått.
Jeg er dypt uenig i dette. Helseministeren har gang på gang bekreftet at ME er en alvorlig sykdom.
NAV forholder seg ikke til at vi anno 2012 vet betydelig mer om ME enn det vi visste for bare to-tre år siden. Dessuten dreier dette seg om barn og hvem som skal pleie og ta vare på dem i hjemmet. Noen familier er nå i en desperat situasjon. De har mistet pleiepenger og har ingen støtte fra kommunen.
Og om de får omsorgspenger vil det ikke på noen måte kunne kompensere tapt arbeidsfortjeneste, hvilket omsorgspenger heller ikke er tenkt skal gjøre. Jeg vil også vise til Barneombudets uttalelse om barns rett til å bli hørt i alle saker som angår dem, jf barnekonvensjonen. Barn vil uten tvil vite best hvem de vil skal være til stede i hjemmet når de selv er syke.
Igjen vil jeg påpeke at dette ikke dreier seg om svært mange familier, men for de det gjelder er situasjonen nå helt uholdbar. Dersom foreldre ikke får innvilget pleiepenger, må de tilbake i arbeid umiddelbart og mange forskjellige “fremmede” helsearbeidere, ofte uten særlig kompetanse på ME, må være til stede i hjemmet, kanskje både dag og natt.
Noen barn er så syke at foreldrene også må pleie disse om natten.
Inntil Kaasa-utvalgets rapport er håndert videre politisk, må det etter min mening være mulig å sørge for at de aktuelle familiene får den hjelpen de trenger for å ivareta sine barn. Dette krever at helseministeren og arbeidsministeren finner en umiddelbar løsning.
Les spørsmål og begrunnelse her
*****
Svar fra Arbeidsministeren som følger:
Hanne Inger Bjurstrøm: Spørsmålet gjelder pleiepengeordningen, som ligger under mitt ansvarsområde.
Innledningsvis vil jeg vise til mitt svar av 14.11.2011 spørsmål nr. 197 og helse- og omsorgsministerens svar av 2.1.2012 på spørsmål nr. 496 fra representanten. Som tidligere nevnt, utarbeidet Arbeids- og velferdsetaten i samarbeid med Rikshospitalets barneklinikk retningslinjer som lister opp sykdommer som er så alvorlige at pleiepenger normalt innvilges. Dette gjelder kreftpasienter, barn med store trafikkskader eller andre alvorlige skader, for tidlig fødte barn eller kritisk syke nyfødte barn med hjertefeil, store funksjonshemninger, alvorlig astma, samt psykiatriske diagnoser hvor barnet er suicidalt eller i en så alvorlig tilstand at barnet av andre grunner trenger kontinuerlig tilsyn. Retningslinjene er imidlertid ikke uttømmende.
Det at ME ikke står på listen, utelukker dermed ikke at pleiepenger vil kunne gis i slike tilfeller. ME er en sykdom som kan variere sterkt i utvikling, grad og styrke. Hver sak må derfor vurderes konkret mht. om vilkåret om svært alvorlig sykdom er oppfylt.
Som helse- og omsorgsministeren sa i sitt svar av 2.1.2012 til representanten, har hun tatt initiativ til en dialog mellom Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet, bl.a. med utgangspunkt i kunnskapsgjennomgangen fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. I den forbindelse vil jeg be Arbeids- og velferdsdirektoratet vurdere om det i samråd med medisinsk fagmiljø er mulig å gi nærmere retningslinjer for når ME skal kunne gi grunnlag for pleiepenger.
Helse- og omsorgsministeren nevnte i brevet av 2.1.2012 at Kaasa-utvalgets utredning skal sendes på høring. Barneombudets vurderinger er alltid verdifulle å ta med seg, og det vil jeg gjøre i forbindelse med behandlingen av utvalgets utredning i etterkant av høringsrunden.
